Det er svært urovekkende at vi opplever 70 prosent flere voldsanmeldelser i første halvår blant barn og unge i Oslo enn i fjor (Dagbladet 10/8).

Vi så også en stor økning i årene fra 2015 til koronaen kom i 2020, men årets økning er eksepsjonell.

På seks måneder er antall voldsanmeldelser vesentlig høyere enn i hele 2015 til sammen, som var året da nåværende byråd kom til makten.

Samtidig har vi også fått Oslo kommunes store innbyggerundersøkelse som ble gjennomført fram til 5. juni i år og har hele 27.685 respondenter.

Ett av spørsmålene er om folk er svært eller ganske fornøyde med tryggheten når det gjelder å ferdes ute på kveldstid der de bor.

I Søndre Nordstrand bydel er det bare 55 prosent som svarer ja på dette, i Stovner bydel 56 prosent, Alna bydel 60 prosent, Grorud bydel 63 prosent og Grünerløkka bydel 63 prosent. (Innbyggerundersøkelsen 2023, s 44.)

Store forskjeller i trygghetsfølelsen

I alle disse østlige bydelene er det altså 37-45 prosent som ikke er fornøyde med tryggheten i bomiljøet sitt på kveldene.

Dette er tall som bør uroe alle oss som ønsker at Oslo både skal oppleves som, og være en trygg by. Men forskjellene er store.

I Vestre Aker bydel er det kun 16 prosent som ikke er fornøyde med tryggheten, og i Ullern bydel 20 prosent.

I hele byen er det i gjennomsnitt 30 prosent som ikke er fornøyde, mens byrådslederen insisterer på at «80 prosent av Oslos innbyggere er enige med meg i at Oslo er en trygg by» (Dagsnytt 18, 3/8).

Når folk svarer som de gjør avspeiler det deres inntrykk og erfaringer i sitt bomiljø. Her ser de at de som skaper mest uro og vold på gateplan, er barne- og ungdomskriminelle grupper.

De opptrer som de er småsjefer i sitt «hood», og utfordrer andre både innafor og utafor området sitt. I de siste åra har slike grupper oppstått flere steder i byen enn tidligere.

De holder til i minst ni nærmiljøer vi har kalt utsatte områder, inntil byrådet fra i år har omdøpt dem til «prioriterte områder». (Salto-rapporten 2022, s 10, fotnote 18.)

Unge med lang voldshistorie

De unge som er motorene i voldsutviklingen starter ofte før de fyller 15 år, og kan rammes av straffeloven.

Vi har sett eksempler på at enkelte har opptil 70 saker på seg allerede i 14-årsalderen. De slutter selvsagt ikke når de fyller femten, og kan ha en lang og svært alvorlig voldshistorie i 16-17 årsalderen.

Det er typisk at de er anførere for ti-tjue barn og unge, som lærer av dem. De har spredd mye frykt og trusler, og mange ofre er rammet.

Jeg har sett en rekke eksempler på dette i saker som er gått for Oslo tingrett.

Vi har fått høre hvordan tiltalte begynte å utøve vold og trusler som f eks 12-13 åringer. Jo tidligere vi griper inn, desto større sjanse er det for å få dem ut av det.

Det er bare barnevernet som kan gjøre noe til de blir femten, men tiltakene deres har ikke vært tilstrekkelige. Enkelte foreldre til barn med slike problemer har fortvilet meldt til meg at gutten deres er blitt verre i barnevernet.

Der har de kommet sammen med likesinnede, og hatt tilgang på rusmidler og til og med våpen. De har også bare dratt tilbake til sitt kriminelle miljø når de ville, og til og med blitt kjørt dit.

Bra initiativ fra politimesteren

Det var derfor positivt at Oslos nye politimester tok opp barnevernets rolle i en kronikk 8. august i Politiforum.

Hun skrev at politiet nylig hadde overlatt en ung kriminell til barnevernet, og at han uten videre bare hadde rømt fra dem, til politiets store bekymring.

Hennes beskjed var at «Jeg mener det er behov for en debatt om vi som trenger mer inngripende forebyggende tiltak – som også inneholder elementer av tvang.»

Dette var et nødvendig og forståelig initiativ. Jeg har lenge vært opptatt av det samme.

Men for meg framstår det som uklart hvorfor ikke § 4-24; Plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke i dagens barnevernlov kan brukes.

Den gjelder «barn som har vist alvorlige atferdsvansker – ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet – ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte.»

Tilbakehold i opptil 12 måneder

I samme paragraf heter det at «Er det trolig at et barn som nevnt i første ledd har behov for mer langvarig behandling, kan det treffes vedtak om at barnet skal plasseres i en behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil tolv måneder uten eget samtykke, eller samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet. Ved nytt vedtak kan plasseringstiden i særlige tilfeller forlenges med opptil tolv nye måneder.»

Det er fylkesnemnda som fatter slike vedtak. De kan fremmes av barnevernet og kommunen, selvsagt i samarbeid med politiet når kriminalitet inngår i begrunnelsen.

Ingen kan være i tvil om at «tilbakehold uten eget samtykke» betyr tvang, som politimesteren etterspør nytt lovhjemmel for. Institusjonene må ha tiltak for å forhindre rømming. Hvis det likevel skjer, blir det politiets oppgave å finne rømlingen.

Stortinget krevde egnede institusjoner

I desember 2020 behandlet vi flere forslag om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet på Stortinget, som jeg var saksordfører for. Da fattet vi følgende vedtak som et flertall av SP, H, FrP, V og KrF stemte for, mens Ap, SV og MDG stemte mot:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det opprettes egnede institusjoner i barnevernet som kan gjennomføre bestemmelsene etter § 4-24 i barnevernloven om plassering og tilbakehold i opptil tolv måneder uten eget samtykke, eller samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet.»

Vi pekte således på at det fins lovhjemmel for tilbakehold av barn, men at det er mangel på institusjoner med forutsetninger for dette.

De må ha god bemanning med kompetanse til å ivareta barnets beste - som i disse barnas tilfelle er å komme seg ut av kriminelle miljøer og rusproblemer.

De må også ha en geografisk plassering langt ifra stedet der barnet har utviklet sin kriminelle løpebane. Det må også være et godt opplegg for å gi barnet en ny start på andre steder og i andre miljøer, når tida i institusjon er over.

Oslo kommune må bli bedre

Fagfolk forteller meg at noen fylker og kommuner er flinkere til å bruke § 4-24 i barnevernloven enn andre. De har også tilgang på institusjoner som makter oppgaven.

Andre, som Oslo kommune, fremmer visstnok sjelden vedtak om bruk av denne paragrafen for fylkesnemnda. Det virker heller ikke som de har gjort mer enn spede forsøk på å bygge opp institusjoner som kan gjennomføre § 4-24-vedtak på en god måte.

Samtidig er det uten tvil slik at Oslo er den kommunen i landet hvor bruk av paragrafen om tilbakehold i opptil tolv måneder, er mest aktuell.

Det kan gi de utsatte barna bedre sjanser til å komme ut av sitt kriminelle miljø, og dermed være i tråd med at tilbakehold skal begrunnes i barnets beste. Det blir svært viktig at Oslo kommune begynner å gjøre mer for å benytte seg av § 4-24.

Dette handler om å praktisere gjeldende lov, og det bør ikke gå partipolitikk i det, selv om Ap, SV og MDG stemte mot forslaget på Stortinget.

I så måte kan politimesterens initiativ og forslagene i samme retning som Høyre har lagt fram (VG 7/8), forhåpentligvis føre til at kommunen tar skjea i en annen hånd.