Når du og jeg løper i frykt og gjemmer oss fordi en voldelig person med machete truer personer rundt seg. Da er det disse høyt kompetente polititjenestekvinnene og -mennene gjør jobben sin og beskytter oss.

Når du og jeg og alle andre flykter fra et farlig sted på grunn av en uavklart situasjon. Det er da disse polititjenestemennene og -kvinnene gjør jobben sin, beskytter oss og sørger for at vi føler oss trygge igjen.

Når du eller jeg er så langt nede at vi ønsker å ta livet vårt. Det er da disse polititjenestemennene og -kvinnene trygger og prater med oss, og klarer å hindre oss i å gjøre slutt på alt.

Når du eller jeg klarer å ta livet vårt. Det er da disse polititjenestemennene og -kvinnene håndterer åstedet og holder rundt de pårørende når de får budskapet om hva som har skjedd.

Det er disse polititjenestekvinne og -mennene som kommer først til trafikkulykken når barnet ditt har kjørt sykkelen ut i veien og blitt overkjørt av en lastebil. Det er de samme polititjenestemennene og -kvinnene som i starten ivaretar foreldrene som er på stedet.

Det er de samme polititjenestemennene og -kvinnene som må gå inn i leiligheten når en covid-positiv person blir utagerende, og alle andre rømmer fra stedet i frykt for smitten.

Det er de samme polititjenestekvinnene og -mennene som hver dag de går på jobb vet at det er en risiko forbundet med jobben. Denne risikoen fikk vi smertelig erfare da en svensk kollega som nylig ble skutt og drept, mens han gjorde jobben som samfunnets vokter.

Hvordan verdsetter vi disse dyktige og kompetente samfunnets voktere? Hvordan vedsetter vi de som må gå inn når alle andre har løpt ut? Hvordan verdsetter vi dem som er satt til å beskytte demokratiet?

Patruljetjenesten i Oslo oppleves som å ha blitt en salderingspost som stadig rammes av økonomiske kutt. Det er i dag færre som jobber i patruljetjeneste enn for noen år siden.

Min vurdering er at når det tjenesteutøvelsen måles på er måltall, så er det lettest for politiledelsen å kutte der man ikke får målt produksjonen. Innenfor operativ patruljetjeneste måles man i hovedsak på responstid.

Alt det andre viktige vi gjør for publikum og samfunnet må prioriteres bort.

Hverdagskriminaliteten som innbruddet i boden til Kari, eller den gode praten med ungdommene som støyer utenfor borettslaget kveld etter kveld. Den kriminaliteten som rammer flest, og som krever fysisk oppmøte av politiet.

Vi jobber hovedsakelig reaktivt, og kjører fra oppdrag til oppdrag uten å ha tid til det andre som gir mening for de som jobber operativt ute; publikumskontakten. Dette til tross for at primærstrategien til politietaten er forebygging.

Hva skjer så når vi sparer penger på å ha færre ansatte på jobb operativt? En av tingene er at turnus og arbeidsplaner hele tiden skal gjøres mer effektive. En tom sitron skal skvises mer og mer, og dette går utover fritiden til de operative.

Lengre vakter og hyppigere helgetjeneste. Spøkelset om å jobbe annenhver helg har vi i Oslo politiforening klart å stoppe mer enn en gang.

Beordringer er en annen ting som hele tiden rammer de politioperative. I hovedstadsoppdraget ligger det mange større hendelser som stadig vekk krever ekstra uttak av mannskaper.

Vi får tilbakemeldinger på at en allerede krevende turnus gjør at stadig færre melder seg frivillig til overtid. Tjenestemennene og -kvinnene trenger den fritiden de har for å hente seg inn igjen. Det medfører beordringer mot tjenestemannens eller -kvinnens vilje.

Vi ser at den operative kompetansen i Oslo i større og større grad er ønsket rundt omkring i landet. Det er bra, men dette går utover fritiden som allerede er under press.

Hva så med lønnen til de politioperative? Jeg våger å påstå at det er Oslo politiforening som bestandig fronter lønnen til de politioperative.

I alle mine år som tillitsvalgt er det vi som har krevd høyere inngangsverdi for de politioperative grunnstillingene. Det har aldri vært arbeidsgiver.

Jeg har heller aldri vært med på at arbeidsgiver har fremmet et lønnskrav på en politioperativ med begrunnelse i å beholde viktig kompetanse ute i gata innenfor fagfeltet operativ polititjeneste.

For politioperativ tjeneste er et eget fagfelt. Et fagfelt hvor det er viktig å opprettholde kontinuitet, beholde erfaring og kompetanse nettopp for å kunne bidra til kompetanseoverføring.

Her prater vi om kulturbærere som skaper trygghet for nye unge kollegaer i patruljetjenesten. Karriereveier for politioperative på de geografiske driftsenhetene er nesten fraværende, og det må på plass.

Som at det ikke skulle være nok at fritiden til de politioperative kontinuerlig er under press, og at lønnen ikke står i forhold til de arbeidsoppgavene de har, kunne jeg nevnt en rekke andre saker hvor de politioperative heller ikke verdsettes.

Tidligere fikk man servert baguett når man var på skytebanen langt unna butikker. Den ordningen fjernet arbeidsgiver med begrunnelse i økonomi. Smålig kaller jeg det.

Et annet eksempel er tilvenning i barnehage. Jobber du dagtid får du anledning til å ta fri for å være med barnet ditt under tilvenningen. Jobber du i patruljeturnus, og har nattevakt før tilvenning, må du pent stille halvveis sovende i barnehagen uten at arbeidsgiver tilrettelegger for at du kan få lagt om tjenesten din.

Har du utført handlingsplikten din, og i ytterste konsekvens har måttet ta livet av et annet menneske ved å avfyre skudd fra tjenestevåpenet ditt, er du prisgitt å ha en fagforening i ryggen hvis du kunne tenke deg advokatbistand før du skal i avhør til Spesialenheten.

Her er egentlig svaret på hvordan vi verdsetter de som jobber i operativ tjeneste i politiet. Dette gjelder ikke bare de som jobber uniformert, men også de som jobber operativt men iført sivilt arbeidstøy.

Hvordan skal man verdsette disse samfunnets voktere? Svaret mener jeg ligger i å gjøre noe med alle de momentene jeg har beskrevet her.

Tiden er inne for å gjøre gjør ord om til handling. Gjøre ros om til en reell verdsetting.

Tiden er inne for å løfte frem og anerkjenne den fantastiske jobben som gjøres hver dag av samfunnets voktere.