ÆRBØDIG: – Jeg blir skjelven av ærbødighet ved tanken på den viktige samfunnsjobben politiet gjennomfører hver eneste dag, skriver artikkelforfatteren.

KRONIKK:

Refleksjoner fra praksisåret

Erfaringene fra praksisåret ved Bergen sentrum politistasjon gjør at jeg med hånden på hjertet kan si at å være politi er yrket for meg.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Gjennom dette året har jeg fått prøve meg både høyt og lavt i politiyrket. Alt fra de koselige oppdragene der vi besøker barnehager og skoler. Eller yter service som gjør dagen til noen litt bedre. Til de mer utrivelige oppdragene der mennesker har det vanskelig; der det er vold, rus og død.

Jeg gikk inn i politiet med et håp og ønske om å kunne være en trygghet for andre. En person mennesker kan snu seg til og få hjelp uansett hvilken situasjon de står i. Jeg gikk inn i politiet med forventninger om hvordan yrket virkelig er. Jeg gikk inn med viten om at politiet blir hatet og elsket. Jeg gikk inn med forståelse for at politiet blir utsatt for de mørkere sidene av samfunnet og må håndtere oppgaver andre ikke ønsker å ta i.

I midten av august 2019 var jeg en usikker student som kun husket en brøkdel av de 16 fagene vi hadde i B1. Jeg sov dårlig kvelden før første oppmøte ved Bergen sentrum politistasjon, men smilte tappert på telefonen da mamma og pappa ønsket meg lykke til neste dag. Jeg mistet nesten bussen som gikk til byen, og var livredd for å gjøre et dårlig førsteinntrykk ved å komme for sent.

Jeg bar den håpløst tunge baggen full av politiutstyr gjennom sentrum, og sto nervøst foran politistasjonen og så opp mot den høye bygningen.

Jeg bar den håpløst tunge baggen full av politiutstyr gjennom sentrum, og sto nervøst foran politistasjonen og så opp mot den høye bygningen. De trygge veggene ved Politihøgskolen virket så langt unna nå når jeg gikk en ny hverdag i møte.

Introduksjonsuken

Under introduksjonsuken kjente jeg på gleden over å være tilbake i uniformen. Den fine blå og sorte uniformen med riksvåpenet på skulderen. Den gjør fremdeles at jeg retter meg litt mer opp i ryggen og hever haken stolt. Gleden over å igjen skulle samarbeide med andre studenter i lik situasjon som meg selv. Like nervøse og like forhåpningsfulle til det kommende året. Her bygget vi grunnleggende vennskap og relasjoner som har vært gode å ha og lene seg på den kommende tiden.

Jeg husker godt den aller siste dagen i introduksjonsuken. Vi hadde hatt casetrening i Godvik som oppvarming til virkeligheten, og sto nå og skiftet klær før vi skulle ta oss tilbake til Bergen sentrum. Jeg ante fred og ingen fare da jeg plutselig hørte etternavnet mitt rungende mellom veggene i lokalet. Som en tidligere førstegangstjenestegjørende tenkte jeg med en gang at det aldri er et godt tegn at navnet ens blir ropt opp høyt. Har jeg allerede klart å gjøre noe galt?

Nervøst tok jeg meg gjennom folkemengden og stanset opp fremfor noen av instruktørene, samt en veldig høy og ukjent mann. «Det er meg», sa jeg nervøst og lurte på hva i all verden det gjaldt.

Den ukjente mannen smilte stort til meg og rakte frem en hånd.

«Jeg heter Torgeir og skal være veilederen din. Det er hyggelig å hilse på deg», sa han. Jeg kunne puste lettet ut og smilte tilbake. Der var startskuddet gått.

Det tar tid å komme inn i nye og ukjente rutiner. Jeg brukte for eksempel lang tid på å klare å oppfatte både kallesignal og meldingene sendt på sambandet. Bergensdialekten med sine mumlende ord og skarrende R-er er ikke et godt utgangspunkt for en trønder. Tjenestetelefonen med alle sine funksjoner var håpløs, og hvordan et oppdrag ble løst varierte mye fra gang til gang. Virkeligheten var ikke som casene på PHS, men samtidig var veldig mye likt.

Mangfoldige oppdrag

Jeg husker godt mitt aller første oppdrag og hvor kvalm jeg var før mitt aller første PPS-avhør. Etter dette er egentlig det meste av oppdrag blitt en suppe av erfaringer jeg har brettet pent ned i sekken til senere bruk.

Men det er alltids noen oppdrag som skiller seg ut. Slik som det første dødsfallet eller det håpløse avhøret på lyd og bilde. Den gangen jeg måtte stå og fysisk holde nede en suicidal person i ambulansen på vei inn til legevakten, eller håndtering av ungdom som har havnet på feil side av loven.

Etter noen måneder ved orden ga internhospiteringene meg muligheten til å hvile litt fra patrulje og heller se hvordan andre deler av politiet jobber. I løpet av denne tiden fikk jeg utfordret meg på helt andre oppgaver, og jeg styrket både avhørsmetodene og rapportskrivingen. Etter dette avbrekket kan jeg så absolutt si at jeg kom sterkere tilbake til patruljetjenesten med ny og forbedret kunnskap.

Gjennom dette året har jeg hatt god nytte av alle oppdrag, all usikkerhet, all ros og alle tilbakemeldinger både fra orden og de andre stedene jeg har fått besøke.

Gjennom dette året har jeg hatt god nytte av alle oppdrag, all usikkerhet, all ros og alle tilbakemeldinger både fra orden og de andre stedene jeg har fått besøke. Det å være student er en unik mulighet til å forhøre seg rundt og tilegne seg ny kunnskap fra flere kolleger. Arbeidsmiljøet generelt har vært upåklagelig og med tiden føler jeg at jeg virkelig er blitt en del av gruppa.

Ønsket om å være en trygghet er blitt bekreftet gang på gang, med hver eneste takk, hver håndhilsen og hvert smil. Forventningene jeg hadde til yrket har vist seg å stemme og jeg lengter allerede etter mer. Viten om at politiet ser den mørke siden av samfunnet er bekreftet. Jeg har stått i situasjoner der de sivile snur seg i avsky. Jeg har snakket med mennesker som har det vanskelig og som hver dag kjemper en kamp med seg selv jeg ikke kan sette meg inn i. Jeg har sett mennesker gråte, ytre sinne og fortvilelse. Sett mennesker som tyr til vold og som er offer for vold. Men jeg har også snakket med mennesker som setter stor pris på at vi har tid til å prate. Mennesker som lyser av glede fordi vi tar deres små og store problemer på alvor og hjelper der vi kan.

Lang vei å gå

Jeg har lært hvor lett man kan la seg lure, og at man av og til faktisk må være ganske bestemt. Selv om akkurat dette fremdeles er vanskelig.

Jeg blir fremdeles rørt når bilene flytter seg på veien under utrykning. Jeg har kjent på viktigheten av objektivitet og det å klare å se mennesket bak handlingen. Jeg har lært hvor lett man kan la seg lure, og at man av og til faktisk må være ganske bestemt. Selv om akkurat dette fremdeles er vanskelig.

Jeg har vært redd og usikker, men alltid følt meg trygg. Jeg gleder meg hver gang jeg skal på jobb. Uansett om det er en slitsom nattevakt eller en tidlig dagvakt. Jeg vasker gladelig bilen og skriver gjerne anmeldelsene fordi jeg vil bidra der jeg kan. Jeg har vokst inn i politirollen, men jeg er langt ifra ferdig. Jeg blir fremdeles usikker, og jeg lærer utvilsomt mye nytt hver eneste vakt. Jeg har en lang vei å gå, og jeg bærer med meg en stor sekk med plass til mye mer av de gode og dårlige erfaringene. Jeg gleder meg til å utforske denne veien, og jeg gleder meg til å se hvor den tar meg.

I skrivende stund har jeg kun få vakter igjen på orden her i Bergen sentrum. Det virker så altfor lite, og det kommer til å gå så altfor fort. Det er vakter jeg ser frem til og som jeg vil nyte.

Jeg er så utrolig takknemlig for dette året og til alle som har bidratt til at det har blitt så bra som dette. Jeg blir skjelven av ærbødighet ved tanken på den viktige samfunnsjobben politiet gjennomfører hver eneste dag. Alt fra smått til stort. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er yrket for meg.

Powered by Labrador CMS