KRONIKK

Psykiatri og juss – et fornuftig «ekteskap»?

Etter tragedien på Kongsberg høsten 2021 etterlyses nok en gang en psykiatridebatt. Er ikke psykiatrien god nok til å fange opp potensielle voldsutøvere, og mangler politiet kompetanse til å avverge alvorlige hendelser?

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Vi hører ofte at det er varslet, men er det mulig å gjøre risikovurderinger? Er det på tide å revurdere kompetansen på dette området både i psykiatrien og i rettsvesenet?

Samfunnet har behov for beskyttelse og det samme samfunnet må ivareta individets frihet. Politikere på sin side må gå fra ord til handling og gi rammene som trengs. Det som er lite fruktbart, er at systemene går i skyttergravene.

Når det begås alvorlige kriminelle handlinger rettes fokus mot psykiatrien, og strafferettslig tilregnelighet blir tema i rettspleien. Folk som begår alvorlige voldshandlinger husker ikke, de mener å ha vært psykotiske i gjerningsøyeblikket, de vedkjenner handlingen, men erkjenner ikke skyld, da de mener å lide av «sykdom» og ikke kan straffes.

Blir det for enkelt å koble handlingen til psykiatriske diagnoser? Selvfølgelig er mange fortvilet og gjør ting de ellers ikke ville gjort, men handler det om sykdom?

Det bør debatteres om myndighetene ureflektert legger til grunn at psykisk lidelse ensidig er sykdom som er i behov av medisinsk behandling. Faren blir at det går inflasjon i begrepet. De lærde strides om dette, men den dominerende forståelsen hviler på et medisinsk fundament.

Det oppleves lite populært å ytre meninger som er i strid med rådende oppfatninger. Dette begrenser meningsbrytninger og samfunnsdebatter, da nyttige ytringer for noen oppleves truende.

Andre måter å forstå på vil være en psykososial eller kontekstuell modell som søker forståelsen utenfor individet, i miljøet vedkommende lever. Det kan være forlokkende å benytte «sykdomsmodellens» diagnoser som forklaring på alvorlige straffbare handlinger, da dette vil gi et snev av uskyld.

Vedkommende utsettes for en judisiell observasjon og dømmes til tvungen psykisk helsevern. Når «behandlingen» er over er de fri. Ofrene og pårørende vil ofte oppleve dette som urettferdig.

Rettspsykiatrien

Er rettspsykiatrien som fag god nok? Erfaringen fra 22. juli-hendelsen i Norge vitner lite om akkurat det.

Er rettspsykiatrien som fag god nok? Erfaringen fra 22. juli-hendelsen i Norge vitner lite om akkurat det.

Fra ulikt hold uttrykkes at diagnosesystemet oppleves lite pålitelig og gyldig, og at den medisinske modellen psykiatrien bygger på ikke holder hva den lover.

Vi bør slutte å tenke mer av det samme og heller finne forståelse innenfor en psykososial modell som søker forklaringer i folks livsverden, og som mer gir folk et selvstendig ansvar for sine handlinger.

Vi bør slutte å tenke diagnose i svart og hvitt, men se diagnosen på et kontinuum. Noen har mer av det andre har mindre av. Da må vi se mer på om ytterpunktenes påvirkningskraft på handlingene folk utfører skal kobles til «sykdom» eller ikke.

Syke mennesker skal selvfølgelig ikke i fengsel, men ha behandling.

Syke mennesker skal selvfølgelig ikke i fengsel, men ha behandling. I løpet av en måned våren 2021 ble det i Norge begått fem drap. I fire av drapene ropes det på psykiatrien. Kun i det ene drapet vedgås skyld.

Blir det for allment at om jeg ikke husker kan jeg gå fri? Står rettspsykiatrien for fall? Selvfølgelig er dette en utfordring for rettspsykiatrien.

Men, i det store mellomsjiktet mellom ytterpunktene bør psykiatrien ikke bastant tilskrive en diagnose ansvaret for en alvorlig handling. Å gi trangboddhet skyld virker søkt.

Folk som opplever traumatiske hendelser, velger ulike løsninger. Noen velger av ulike grunner handlinger som gir katastrofale konsekvenser, men skal en tilfeldig diagnose føre til ansvarsfritak?

I media leser vi at ytre hendelser som ulike former for økonomiske oppgjør, sjalusi eller familiekrangel kan føre til at enkelte begår drap. Det kan være lett å forstå folks frustrasjon, men derfra til å velge drap som løsning bør få strafferettslige konsekvenser.

Det kan for folk flest oppleves for enkelt og spekulativt å skylde på hull i hukommelsen eller påberope seg psykose innenfor et rettspsykiatrisk system.

Kan det være at psykiateren og advokaten synes å ha avklarte skillelinjer mellom tilregnelighet og galskap der det egentlig er umulig? Kriminalitet må ikke bli en «sykdom», men uttrykker mer sosiale og psykologiske utfordringer.

Det blir like vanskelig å finne forskjellen på normal og ikke normal som å trekke klare skillelinjer i regnbuen. Det oppleves ulogisk at diagnosen i seg selv skal påvirke rettslige forhold. Om folk begår forbrytelser må det tas beslutninger om hvordan de skal håndheves.

Politiet kan si at de er for syke for fengsel, mens psykiatrien på sin side mener de ikke er syke nok. Dette innebærer ikke å la lovbrytere slippe unna, men vi må våge å ta beslutninger på et mer rasjonelt grunnlag

Systemet må kunne behandle folk med rettferd og medmenneskelighet uten å alltid definere dette som «sykdom».

Systemet må kunne behandle folk med rettferd og medmenneskelighet uten å alltid definere dette som «sykdom».

Annerledes tilnærming

Alvorlige hendelser bidrar imidlertid til oppfatninger om at dagens konservative psykiatri ikke er god nok. Vi trenger kanskje ikke mer av det samme, men bør søke en annerledes tilnærming til problematikken, da resultatene ikke er som forventet.

Det er høyst merkverdig at folk erkjenner handlinger, men nekter straffeskyld da de søker et diagnostisk vokabular. Hvordan kan de det, og ikke minst hvordan vet de så hvilken diagnose de er plaget av?

Dette er et spørsmål som myndigheter og ikke minst psykiatrien som fag bør reflektere mer seriøst over. Vi bør spørre om «hjelp» hjelper, eller om det bare blir en midlertidig «sovepute» for myndighetene. Er de «syke» eller ble de ytre omstendigheten for mye, slik at de tvinges til å kvitte seg med et «problem»? De har alle et valg, men de velger det minst rasjonelle.

Hva kan og skal psykiatrien gjøre her? De mangler kanskje mer genuin kompetanse og kunnskap som kyndighet til å avklare hva dette er. Akkurat dette er uheldig for psykiatrien, og som kan svekke dens omdømme.

Vi opplever en trend innen psykisk helse der mer og mer skal medikaliseres og psykologiseres og defineres som «sykdom». Om du ikke «husker» eller framstår som «forvirret», spiller rettssystemet på at vedkommende er «syk» og diagnosen blir et argument. Blir skjæringspunktet mellom psykiatri og rettsvesen for bevegelig og uklart?

Det synes som om myndighetene vegrer seg for å forholde seg til slike spørsmål. Uklarhet rundt utilregnelighet kan føre til at ikke aksepterte handlinger defineres som et medisinsk problem, og ikke som hva det er.

Blir juss og psykiatri et fornuftig ekteskap, og hvor utilregnelig er egentlig utilregnelig? Her bør samvirkende prosesser få en større plass enn å sitte i hvert sitt kammer. Ingen blir god nok alene.