Noe må gjøres med ungdomskriminaliteten!

Knivstikking, grov vold og skyteepisoder på åpen gate. Igjen rammes Oslos befolkning av alvorlig kriminalitet. Selv om det er få som er direkte involvert i hendelsene, skaper de utrygghet og frykt hos mange.

Det er hensynsløse handlinger som foregår i våre gater og på våre torg. Dette er unge menn som i en blanding av avmakt og sinne utviser en skremmende og villfaren form av mannlighet der hevn og vold blir en farlig cocktail. Konsekvensene av voldshandlingene rammer langt utover de miljøene som er involvert.

Vi blir alle berørte av det som skjer. Både de som på vei hjem fra jobb og skole blir vitner til volden, men også langt utenfor Oslo skapes en fundamental følelse av at vi lever i en farligere verden.

Hendelsene skaper ikke bare frykt og redsel, men mange blir også sinte. Sinte på dem som slår, stikker og skyter. Sinte på politiet som ikke gjør nok for å beskytte oss, og sinte på politiet som kontrollerer feil folk for ofte. Sinte på politikere som snakker om inkludering fremfor hardere straffer, og sinte på politikere som snakker om hardere straffer fremfor inkludering. Sinte på foreldre som er fraværende, og sinte på foreldre som er for kontrollerende. Sinte på kultur og ukultur.

Selv om mange peker på fattigdom, utenforskap, diskriminering og skolefrafall er det også mange som peker på «dem». Unge menn med synlig etnisk minoritetsbakgrunn fra bestemte bydeler, blir bærer av vår frykt.

Spekteret av følelser som vekkes utrykkes i kommentarfeltene. Som en formulerer det: «Skyt de kriminelle!» Kommentaren fortsetter med å kritisere «det svake norske politiet» som «heller blir venner med folk som har 200+ saker».

Selv om fåtallet er så ekstreme er budskapet både i medieoppslag og kommentarfelt tydelige: «Vi må slutte å prate, å begynne å gjøre!».

I møte med slike sterke følelser får de ansvarlige, det være seg politikere, politiet eller kommunen, et behov for å vise at de tar både folk og volden på alvor. De ønsker å viser handlekraft og overbyr hverandre i løsninger. Løsningene pendler mellom «Vi må beskyttes fra dem» til «Vi må redde dem».

Problemet oppstår hvis vi fanges i en spiral av frykt der det blir viktigere å gjøre noe, enn hva vi gjør.

I kampen mot «gjengkriminalitet» og «narkotikaoppgjør» styres vi mot en «hard on crime»-tilnærming og tøffe tiltak. Forebygging, inkludering og dialog taper terreng. Det virker for svakt i møte med «de hensynsløse». «De må stoppes, og noen må tørre å stoppe dem!».

Noe må gjøres. Noe nytt. Noe som virker.

Forebyggingens utfordring er at det som forebygger kriminalitet, ofte ikke uttrykker handlekraft, og at det som uttrykker handlekraft ofte ikke forebygger kriminalitet.

Hvis politi og politikere avkreves svar som skal dempe følelser av frykt og sinne, er det lett å gjøre mer av det som viser handlekraft og mindre av det som faktisk virker. Prioriteringene gjøres ut fra ønske om raske, synlige resultater uten å se på konsekvensene av tiltakene.

Følelsene styrer oss mot det det spektakulære, og det er lett å overse verdien av det langsiktige forebyggende arbeidet. Forebyggende samtaler, trygghetsoppfølging og konflikthåndtering blir for vagt og for svakt som slagkraftig budskap.

Men selv om forebyggende arbeid sjelden er spektakulært eller høylytt, skaper det likevel færre gjerningspersoner, færre ofre og færre pårørende.

Et forebyggende politi bygger tillit og trygghet i sårbare bomiljøer. Et forebyggende politi oppleves tilgjengelige, også i isolerte ungdomsmiljøer. Et forebyggende politi jobber tett på over tid, både med foreldre, skoler, fritidstilbud, arbeidsliv og barnevern. Et forebyggende politi utholder og tåler mye. Et forebyggende politi setter tydelige grenser, men viser også at de bryr seg. Et forebyggende politi kjenner miljøene og miljøene kjenner dem. Et forebyggende politi avverger og etterforsker kriminalitet, samtidig som de trygger vitner og ofre slik at færre søker beskyttelse i kriminelle miljøer.

Det er kanskje her noe av forklaringen på at ungdomskriminaliteten i Oslo går ned. Men den nyheten er det få som har fått med seg, når overskriftene etterlater inntrykket av et farlig kaos i gatene.

Kronikken har tidligere vært publisert på NRK.no.