KRONIKK
Noe må gjøres med ungdomskriminaliteten!
Forebyggingens utfordring er at det som forebygger kriminalitet, ofte ikke uttrykker handlekraft, og at det som uttrykker handlekraft ofte ikke forebygger kriminalitet.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Knivstikking, grov vold og skyteepisoder på åpen gate. Igjen
rammes Oslos befolkning av alvorlig kriminalitet. Selv om det er få som er
direkte involvert i hendelsene, skaper de utrygghet og frykt hos mange.
Det er
hensynsløse handlinger som foregår i våre gater og på våre torg. Dette er unge
menn som i en blanding av avmakt og sinne utviser en skremmende og villfaren form
av mannlighet der hevn og vold blir en farlig cocktail. Konsekvensene av voldshandlingene
rammer langt utover de miljøene som er involvert.
Vi blir alle berørte av det som skjer. Både de som på vei
hjem fra jobb og skole blir vitner til volden, men også langt utenfor Oslo skapes
en fundamental følelse av at vi lever i en farligere verden.
Hendelsene skaper ikke bare frykt og redsel, men mange blir
også sinte. Sinte på dem som slår, stikker og skyter. Sinte på politiet som
ikke gjør nok for å beskytte oss, og sinte på politiet som kontrollerer feil
folk for ofte. Sinte på politikere som snakker om inkludering fremfor hardere
straffer, og sinte på politikere som snakker om hardere straffer fremfor
inkludering. Sinte på foreldre som er fraværende, og sinte på foreldre som er
for kontrollerende. Sinte på kultur og ukultur.
Selv om mange peker på fattigdom, utenforskap,
diskriminering og skolefrafall er det også mange som peker på «dem». Unge menn
med synlig etnisk minoritetsbakgrunn fra bestemte bydeler, blir bærer av vår
frykt.
Spekteret av følelser som vekkes utrykkes i kommentarfeltene.
Som en formulerer det: «Skyt de kriminelle!» Kommentaren fortsetter med å
kritisere «det svake norske politiet» som «heller blir venner med folk som har
200+ saker».
Selv om fåtallet er så ekstreme er budskapet både i medieoppslag
og kommentarfelt tydelige: «Vi må slutte å prate, å begynne å gjøre!».
I møte med slike sterke følelser får de ansvarlige, det
være seg politikere, politiet eller kommunen, et behov for å vise at de tar både
folk og volden på alvor. De ønsker å viser handlekraft og overbyr hverandre i
løsninger. Løsningene pendler mellom «Vi må beskyttes fra dem» til «Vi må redde
dem».
Problemet oppstår hvis vi fanges i en spiral av frykt der det blir
viktigere å gjøre noe, enn hva vi gjør.
I kampen mot «gjengkriminalitet» og «narkotikaoppgjør» styres
vi mot en «hard on crime»-tilnærming og tøffe tiltak. Forebygging, inkludering
og dialog taper terreng. Det virker for svakt i møte med «de hensynsløse». «De må
stoppes, og noen må tørre å stoppe dem!».
Noe må gjøres. Noe nytt. Noe som virker.
Forebyggingens utfordring er at det som forebygger kriminalitet,
ofte ikke uttrykker handlekraft, og at det som uttrykker handlekraft ofte ikke forebygger
kriminalitet.
Hvis politi og politikere avkreves svar som skal dempe følelser av frykt og sinne, er det lett å gjøre mer av det som viser handlekraft og mindre av det som faktisk virker.
Hvis politi og politikere avkreves svar som skal dempe
følelser av frykt og sinne, er det lett å gjøre mer av det som viser
handlekraft og mindre av det som faktisk virker. Prioriteringene gjøres ut fra
ønske om raske, synlige resultater uten å se på konsekvensene av tiltakene.
Følelsene styrer oss mot det det spektakulære, og det er
lett å overse verdien av det langsiktige forebyggende arbeidet. Forebyggende
samtaler, trygghetsoppfølging og konflikthåndtering blir for vagt og for svakt som
slagkraftig budskap.
Men selv om forebyggende arbeid sjelden er spektakulært
eller høylytt, skaper det likevel færre gjerningspersoner, færre ofre og færre
pårørende.
Et forebyggende politi bygger tillit og trygghet i sårbare
bomiljøer. Et forebyggende politi oppleves tilgjengelige, også i isolerte
ungdomsmiljøer. Et forebyggende politi jobber tett på over tid, både med foreldre,
skoler, fritidstilbud, arbeidsliv og barnevern. Et forebyggende politi utholder
og tåler mye. Et forebyggende politi setter tydelige grenser, men viser også at
de bryr seg. Et forebyggende politi kjenner miljøene og miljøene kjenner dem. Et
forebyggende politi avverger og etterforsker kriminalitet, samtidig som de
trygger vitner og ofre slik at færre søker beskyttelse i kriminelle miljøer.
Det er kanskje her noe av forklaringen på at
ungdomskriminaliteten i Oslo går ned. Men den nyheten er det få som har fått
med seg, når overskriftene etterlater inntrykket av et farlig kaos i gatene.
Kronikken har tidligere vært publisert på NRK.no.