To polititjenestekvinner under Sykkel-VM i Bergen i 2017.Torkjell Trædal
KRONIKK
Kvinner revolusjonerte politiet
Gjennom målrettet politisk arbeid kjempet kvinner frem de første stillingene for kvinnelige politibetjenter i Norge. Slik bidro de til en demokratisk revolusjon i norsk politi, og la grunnlag for en mer representativ ordensmakt i tiden som fulgte.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Etter at Studentersamfunnet i
1907 hadde diskutert spørsmålet om kvinner i politiet, oppsøkte en av Ørebladets
journalister politimesteren og oppdagelsessjefen i Kristiania for å høre deres
syn på saken.
Politimesteren så vel for seg at kvinner kunne gjøre en viss
nytte i politiet, slik som å «…paavise Butiktyverier, efterspore Mænd, der forulemper
kvinder og Smaabarn paa Gaden etc».
Annonse
Men, fremholdt han, mengden av slike
tilfeller var så liten at man ikke burde belaste politiets budsjetter med faste
gasjer til kvinnelig politi. Og kvinnelige politikonstabler ville det aldri bli
snakk om.
«Det forekommer mig i sig selv at være en Latterlighed», uttalte politimesteren.
Ikke alene
Politimester
Beichmann var på ingen måte alene om slike holdninger, men de var under press. I
andre land hadde man opprettet stillinger for kvinner i politiet. I Chicago,
Philadelphia og New York fantes det kvinnelige politibetjenter, men også i
europeiske byer som Wien, Berlin, Helsingfors og Stockholm var det de siste
årene ansatt kvinner til å utføre visse typer politiarbeid.
I Norge hadde Norsk
kvinnesaksforening kjempet for å få kvinnelig personale ved arrestene i
Kristiania, og på begynnelsen av 1900-tallet var dette en etablert ordning.
Men
i politiet, i selve polititjenesten, hadde kvinner enda ikke fått innpass.
I
1908 startet Norsk kvinnesaksforening og Den norske sedelighetsforening et arbeid
for å få kvinner inn i norsk politi. Etter det begynte ballen å rulle. Lokale kvinneforeninger,
kvinnelige politikere og andre ressurssterke kvinner stod opp i den ene byen
etter den andre og talte om behovet for kvinner i politiet.
Den
lokale avdelingen av foreningen Kvinnelige misjonsarbeidere inviterte i mars
1909 til et allmøte i Kristiansand. I Stavanger kjempet de kvinnelige
representantene i bystyret politikvinnenes sak. Og i september 1909 besluttet
Drammen kvinneråd at de skulle arbeide for å få ansatt en kvinnelig
politibetjent i byen.
Foreningene skrev til Justisdepartementet og oppfordret til
å få ansatt kvinner i det underordnede politiet, og departementet sendte
oppfordringen videre til de lokale politimestrene.
Måtte opp i kommunestyrene
Dette
var før politivesenet ble et fullt ut statlig ansvar, og det var kommunene som
finansierte store deler av politiets lønninger. Spørsmålet om å etablere
stillinger for kvinnelige politibetjenter måtte derfor opp i kommunestyrene.
I
flere byer endte det med opphetede debatter.
Mange av politikerne hadde liten tro på kvinner i politiet.
Mange
av politikerne hadde liten tro på kvinner i politiet. Enkelte syntes at
forslaget om å bevilge penger til kvinnelig politi hadde kommet for brått på.
Dette var en for stor og prinsipiell sak til at man kunne bevilge penger uten
nærmere utredninger.
For hva skulle man bruke kvinner til i politiet? Og hadde
man noen som helst garanti for at de ville være til nytte?
Flere representanter,
både mannlige og kvinnelige, og til dels på tvers av politiske skillelinjer, var
likevel positive. Det var på tide å slippe kvinnene til og man var ikke i tvil
om at de kunne styrke politiet på ulike måter.
Selv
om flertallet var knapt flere steder, endte disse debattene med budsjettvedtak
i kvinnenes favør. I en rekke byer bevilget man penger til kvinnelige betjenter.
Sommeren 1910 ble det ansatt en kvinnelig politibetjent i Kristiansand og en i Stavanger.
På tampen av året bestemte bystyret i Kristiania å stille midler til rådighet for
en forsøksordning med kvinnelige betjenter for budsjettåret 1911. I 1912 hadde
Kristiansand, Stavanger og Drammen en kvinnelig politibetjent hver, Kristiania og
Bergen to.
Året
etter fikk norske kvinner stemmerett.
En liten revolusjon
Det var betydelig motstand mot å få kvinner inn i politiet, i politiet og utenfor.
De
første kampene for kvinnelig politi ligner en liten revolusjon. Og kanskje ikke
så liten heller egentlig. Det var betydelig motstand mot å få kvinner inn i
politiet, i politiet og utenfor. Gjennom målrettet politisk arbeid gikk kvinner
i front for en demokratisk revolusjon i norsk politi. Tidsånden var med dem, de
fikk stadig flere støttespillere og i løpet av få år førte kampen frem.
Sett
fra vår tid var det ingen full seier. Det var ikke snakk om at kvinnene skulle
ansettes på samme vilkår og lønn som sine mannlige kolleger.
Kvinnelige politiaspiranter i 1950.
For de fleste,
enten man var for eller mot kvinnelig politi, kokte det hele ned til et
spørsmål om hvilken nytte man kunne ha av kvinnelige politibetjenter. Og
politikvinnene måtte få ansvar for et avgrenset sett med oppgaver, hvor
spesielt «kvinnelige egenskaper» kunne komme til nytte, som der politiet var i
kontakt med familier, barn og kvinnelige lovbrytere.
Det
skulle ta mange år før kvinner fikk samme stilling i politiet som mennene. Men
kvinneforeningenes gjennomslag for at kvinner måtte få innpass i norsk politi,
utfordret og svekket gamle patriarkalske system og holdninger.
Slik la deres
kamp et grunnlag for at en ny og mer representativ ordensmakt kunne vokse frem
i tiden som fulgte.
Send inn din meningsytring til redaktor@pf.no. Alle innlegg blir vurdert på relevans og kvalitet. Innlegg som skal publiseres, må undertegnes med fullt navn. Vi tar imot både DEBATTINNLEGG (kortere meningsytringer om konkrete saker, temaer eller problemstillinger) og KRONIKKER (lengre meningsytringer, med større krav til forfatterens bakgrunn og kunnskap).
Makslengde er 4000 tegn (inkl. mellomrom) for debattinnlegg og 7000 tegn (inkl. mellomrom) for kronikker.