Etter at Studentersamfunnet i 1907 hadde diskutert spørsmålet om kvinner i politiet, oppsøkte en av Ørebladets journalister politimesteren og oppdagelsessjefen i Kristiania for å høre deres syn på saken.

Politimesteren så vel for seg at kvinner kunne gjøre en viss nytte i politiet, slik som å «…paavise Butiktyverier, efterspore Mænd, der forulemper kvinder og Smaabarn paa Gaden etc».

Men, fremholdt han, mengden av slike tilfeller var så liten at man ikke burde belaste politiets budsjetter med faste gasjer til kvinnelig politi. Og kvinnelige politikonstabler ville det aldri bli snakk om.

«Det forekommer mig i sig selv at være en Latterlighed», uttalte politimesteren.

Ikke alene

Politimester Beichmann var på ingen måte alene om slike holdninger, men de var under press. I andre land hadde man opprettet stillinger for kvinner i politiet. I Chicago, Philadelphia og New York fantes det kvinnelige politibetjenter, men også i europeiske byer som Wien, Berlin, Helsingfors og Stockholm var det de siste årene ansatt kvinner til å utføre visse typer politiarbeid.

I Norge hadde Norsk kvinnesaksforening kjempet for å få kvinnelig personale ved arrestene i Kristiania, og på begynnelsen av 1900-tallet var dette en etablert ordning.

Men i politiet, i selve polititjenesten, hadde kvinner enda ikke fått innpass.

I 1908 startet Norsk kvinnesaksforening og Den norske sedelighetsforening et arbeid for å få kvinner inn i norsk politi. Etter det begynte ballen å rulle. Lokale kvinneforeninger, kvinnelige politikere og andre ressurssterke kvinner stod opp i den ene byen etter den andre og talte om behovet for kvinner i politiet.

Den lokale avdelingen av foreningen Kvinnelige misjonsarbeidere inviterte i mars 1909 til et allmøte i Kristiansand. I Stavanger kjempet de kvinnelige representantene i bystyret politikvinnenes sak. Og i september 1909 besluttet Drammen kvinneråd at de skulle arbeide for å få ansatt en kvinnelig politibetjent i byen.

Foreningene skrev til Justisdepartementet og oppfordret til å få ansatt kvinner i det underordnede politiet, og departementet sendte oppfordringen videre til de lokale politimestrene.

Måtte opp i kommunestyrene

Dette var før politivesenet ble et fullt ut statlig ansvar, og det var kommunene som finansierte store deler av politiets lønninger. Spørsmålet om å etablere stillinger for kvinnelige politibetjenter måtte derfor opp i kommunestyrene.

I flere byer endte det med opphetede debatter.

Mange av politikerne hadde liten tro på kvinner i politiet. Enkelte syntes at forslaget om å bevilge penger til kvinnelig politi hadde kommet for brått på. Dette var en for stor og prinsipiell sak til at man kunne bevilge penger uten nærmere utredninger.

For hva skulle man bruke kvinner til i politiet? Og hadde man noen som helst garanti for at de ville være til nytte?

Flere representanter, både mannlige og kvinnelige, og til dels på tvers av politiske skillelinjer, var likevel positive. Det var på tide å slippe kvinnene til og man var ikke i tvil om at de kunne styrke politiet på ulike måter.

Selv om flertallet var knapt flere steder, endte disse debattene med budsjettvedtak i kvinnenes favør. I en rekke byer bevilget man penger til kvinnelige betjenter. Sommeren 1910 ble det ansatt en kvinnelig politibetjent i Kristiansand og en i Stavanger.

På tampen av året bestemte bystyret i Kristiania å stille midler til rådighet for en forsøksordning med kvinnelige betjenter for budsjettåret 1911. I 1912 hadde Kristiansand, Stavanger og Drammen en kvinnelig politibetjent hver, Kristiania og Bergen to.

Året etter fikk norske kvinner stemmerett.

En liten revolusjon

De første kampene for kvinnelig politi ligner en liten revolusjon. Og kanskje ikke så liten heller egentlig. Det var betydelig motstand mot å få kvinner inn i politiet, i politiet og utenfor. Gjennom målrettet politisk arbeid gikk kvinner i front for en demokratisk revolusjon i norsk politi. Tidsånden var med dem, de fikk stadig flere støttespillere og i løpet av få år førte kampen frem.

Sett fra vår tid var det ingen full seier. Det var ikke snakk om at kvinnene skulle ansettes på samme vilkår og lønn som sine mannlige kolleger.

For de fleste, enten man var for eller mot kvinnelig politi, kokte det hele ned til et spørsmål om hvilken nytte man kunne ha av kvinnelige politibetjenter. Og politikvinnene måtte få ansvar for et avgrenset sett med oppgaver, hvor spesielt «kvinnelige egenskaper» kunne komme til nytte, som der politiet var i kontakt med familier, barn og kvinnelige lovbrytere.

Det skulle ta mange år før kvinner fikk samme stilling i politiet som mennene. Men kvinneforeningenes gjennomslag for at kvinner måtte få innpass i norsk politi, utfordret og svekket gamle patriarkalske system og holdninger.

Slik la deres kamp et grunnlag for at en ny og mer representativ ordensmakt kunne vokse frem i tiden som fulgte.