Bildet er et illustrasjonsfoto.
Foto: Torkjell Trædal
KRONIKK
Etnisitet - elefanten i rommet eller feil elefant?
Etnisitet er både et tabu og et sidespor for å forstå den nye formen for kriminalitet som har vokst frem. Hvilken kriminalitet som begås av personer med minoritetsbakgrunn i Norge, handler også om Norge og hva vi tillater som samfunn.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
De siste 35 årene har vi
utvilsomt fått nye former for kriminalitet der mennesker med røtter i land
utenfor Vesten dominerer på kriminalstatistikken.
Kan man dermed slutte at det
er en enkel sammenheng mellom etnisitet og ulike former for vold og atypisk
kriminalitet? Eller kan det snarere handle om samfunnets manglende evne til å
håndtere denne formen for kriminalitet?
Etnisitet er en enkel forklaring - en for enkel forklaring.
Etnisitet er en enkel forklaring - en for enkel forklaring. Etnisitet blir nærmest en biologisk forklaring. Da forutsetter man
at den samme personen ville begått denne typen kriminalitet enten hen bor i
Oslo, New York, Islamabad, London eller Mogadishu. Det stemmer neppe.
Hvilken
kriminalitet som begås av personer med minoritetsbakgrunn i Norge, handler også
om Norge og hva vi tillater som samfunn.
Vår relativt milde justispolitikk har
fungert for det norske samfunnet, men i møte med gjengangere med
minoritetsbakgrunn er det noe som går galt. Hva er det om det ikke er
etnisitet?
Mens den norske justispolitikken har fungert bra for
majoritetssamfunnet, har norsk justispolitikk mindre hell med nye former for
kriminalitet begått av nye i Norge og deres etterkommere.
Samfunnets mykhet i møte med alvorlig kriminalitet kan sikkert oppleves veikt av mennesker som er oppdratt i mer autoritære kulturer i Norge eller andre land.
Samfunnets mykhet i
møte med alvorlig kriminalitet kan sikkert oppleves veikt av mennesker som er
oppdratt i mer autoritære kulturer i Norge eller andre land.
Vår myke
justispolitikk har lagt vekt på rehabilitering, noe som har redusert
konfliktnivået i samfunnet.
Norsk justispolitikk får som hovedregel ikke
kritikk for å ikke straffe nok. Vi har stort sett et straffenivå som samfunnet
og de som dømmes til straff kan leve med.
Det kan være krevende å stå mellom to kulturer. Det er
dermed ikke sagt at utfordringer gir en klar vei til kriminalitet.
Selv om det
er en høy andel unge med minoritetsbakgrunn, er de ikke nødvendigvis
representative for folk med samme landbakgrunn som dem. Landbakgrunn kan gi noe
av forklaringen på kriminaliteten, men det er langt fra alt.
Et straffenivå som er tilstrekkelig avskrekkende for
den jevne nordmann, er tydeligvis ikke det for gjerningsmenn med røtter
i andre kulturer. Om vårt straffenivå ikke er tilstrekkelig avskrekkende, har samfunnet
en utfordring.
Vi hverken kan eller bør endre vår justispolitikk fordi et gitt
antall mennesker med minoritetsbakgrunn ikke har tilstrekkelig respekt for vår
justispolitikk. Vi bør heller se på hvordan politiet, domstolene og
kriminalomsorgen kan løse disse utfordringene.
Skyting, grov vold og ran ville mest sannsynlig
medført strenge konsekvenser i samfunnet gjerningsmennene har røtter i.
Oppdaget kriminalitet i andre land har ofte langt større konsekvenser enn i
Norge.
Kan elefanten i rommet skyldes vår omsorgsfulle kriminalpolitikk der rehabilitering ofte er viktigere enn straff og samfunnets beskyttelse mot kriminalitet?
Kan elefanten i rommet skyldes vår omsorgsfulle kriminalpolitikk der
rehabilitering ofte er viktigere enn straff og samfunnets beskyttelse mot
kriminalitet?
Et interessant prosjekt kunne vært å undersøke
voldskriminalitet i bestemte aldersgrupper i Oslo, London, Islamabad og Mogadishu.
En slik studie ville selvsagt støtt på mange barrierer med hensyn til hva man
undersøker og forskningsetiske dilemmaer.
Min påstand er likevel at vi ville
sett mindre av den repeterende kriminaliteten i andre land enn Norge, med unntak
av organisert kriminalitet. Andre lands straffer alvorlige lovbrudd langt
hardere. Det er derfor ikke anledning til å begå «svingdørskriminalitet» der
konsekvensene for gjerningsmannen (ja, her kan man snakke om menn i flertall)
er relativt små.
Mye av kriminaliteten som møter forståelse og empati i Norge
og Sverige, vil bli slått hardt ned på i andre land.
Jeg vil tro nøkkelen til å
forstå den gjentatte grove kriminaliteten blant unge mennesker med
minoritetsbakgrunn ligger i samspillet mellom samfunnet og den enkelte
lovbryteren. Etnisitet er dermed ikke forklaringen, selv om etnisitet ikke er
uten betydning.
Vi må som samfunn se på oss selv. Det kan kanskje sammenlignes
med ettergivende foreldre som får barn som er alt annet enn ettergivende.
Ropet
på etnisitet er blitt elefanten i rommet. Det er heller ikke riktig elefant.
Det handler om samfunnets respons på en uakseptabel form for kriminalitet
begått av mennesker med røtter i andre land.
Hva kan samfunnet så gjøre? Samfunnet og politiet bør
jobbe målrettet for å redusere denne formen for kriminalitet. Den bør slås hardt
ned på.
Selv om det fremdeles skal være likhet for loven, bør det også være
mulig å jobbe systematisk for å hindre en kriminalitet som for eksempel
knivstikking og skyting.
Politiet bør få ekstra midler til å jobbe målrettet for å få en slutt på det som folk feilaktig oppfatter som «etnisk kriminalitet».
Politiet bør få ekstra midler til å jobbe målrettet
for å få en slutt på det som folk feilaktig oppfatter som «etnisk
kriminalitet».
Vi er allerede på overtid med disse utfordringene. Vår milde
justispolitikk fungerer ikke overfor kriminelle som ikke bryr seg om hvorfor vi
har en mild justispolitikk.
At politiet gis anledning til å jobbe målrettet med
dette kan også være en spennende utfordring for politifolk som er sultne på
oppgaver som kan gi målbare resultater.