«Frihetens øyeblikk» må bli et veiskille

Det har blitt med mye prat og sympati, men lite konkrete tiltak. La oss håpe at vi denne gangen greier å gjøre noe med det. Faren er at man vil tenke at hun er blitt 49 år, og at dette er noe som skjedde ganske langt tilbake i tid.

At mye har forandret seg etter mange års satsing på integrering. Men i noen innvandrermiljøer hvor æres- og klankulturens makt fremdeles er sterk, kan ufriheten mange unge opplever være like stor i dag.

Nå gjelder det at vi følger opp det som kommer fram i Frihetens øyeblikk, og ser på hva vi egentlig har gjort. Det er langt ifra godt nok på sentrale punkter.

Koranskoler i utlandet

Abida Raja ble sendt på koranskole i Pakistan fra hun var 6-13 år, og forteller at jentene på skolen ble slått hver dag. Hun fikk aldri en trygg oppvekst i Norge med barndomsvenner, norsk dagligspråk, en god skole og fritid, og så videre.

Dette er ikke så enestående som mange kanskje vil tro. Da dette ble undersøkt i 2014 hadde 3285 barn, som var norske statsborgere, blitt sendt på lengre utenlandsopphold ved koranskoler, eller lignende i Pakistan, Somalia og i alt 15 land.

Ikke alle disse havnet på koranskoler med tortur og innesperring, slik vi så i NRK-reportasjer i 2017. Men likevel kan det være alvorlig på andre måter. Hensikten var åpenbar fra foreldrenes side. De fryktet at barna kunne bli «for norske», og ville at de skulle overta foreldrenes nedarvede kultur. Det er grunn til å tro at det fortsatt er mange barn som sendes av gårde. Vi trenger å få en oversikt over barnas skjebne og egne ønsker, og om de får innfridd sin rett til adekvat opplæring.

For at dette skal være mulig må skoler, barnehager, kommuner, fylkeskommuner og alle som får opplysninger om barn som er etterlatt i utlandet, gå sammen om å utarbeide konkrete oversikter og la UD få tilgang til disse. Da vil ambassadene kunne undersøke situasjonen til de norske barna, som er i de landene de har ansvar for. Dernest kan de hjelpe dem hjem – og koble inn politi og barnevern, hvis det er snakk om frihetsberøvelse, fare for liv og helse, omsorgssvikt, manglende utdanning og annet.

Æresvold under radarden

I boka forteller Abida Raja om frykt for æresdrap og trusler. Da hun var 18 år og hadde fått seg kjæreste, gikk hun til politiet etter å ha fått høre at faren snakket om at familiens ære måtte gjenopprettes. Det betyr ofte drap. Men anmeldelsen ble ikke registrert, og politiet kontaktet henne aldri om saken.

Dette sier mye om at det har vært for lite oppmerksomhet om æresvold i norsk politi. Den dag i dag vet vi ikke hvor mye slik vold som skjer i Norge. I kriminalitetsstatistikken vil det være skjult i generelle kategorier som drap, d ra p s fo r s ø k , kroppsskade, mishandling og vold i nære relasjoner. Trolig er det mange saker hvert år hvor man dømmer gjerningspersonen, men ikke får avdekket hva det egentlig handler om. De i klanen som står bak og har forlangt at en storebror eller fetter skal gjenopprette familiens ære, går fri.

Vi skjønner at det at det er krevende for politiet å komme i posisjon til å avdekke æresvold når vitner trues til taushet, og sjelden vil snakke mot sin familie. Politiet har fortsatt ytterst få spesialister i etterforskning av slike saker. Dermed kan de ta altfor lang tid, hvis de i det hele tatt kommer i mål. I 2020 anmeldte Abida Raja sin eksmann for vold og overgrep, men politiet har ennå ikke avklart om han blir tiltalt. Nå må noe gjøres. Kripos bør få bygge opp en æresvold-ressurs for å bistå politidistriktene, på linje med det de har i drapssaker.

Ufrie ekteskap

I boka framgår det at Abida forelsket seg i en sjiamuslimsk mann da hun var 18 år. Det ble ikke akseptert av familien, og de tok henne med til Pakistan hvor hun ble tvangsgiftet bort som nittenåring. Vi har lenge hatt et klart forbud mot tvangsekteskap i Norge, men svært få er blitt dømt for det. Det skyldes både at det er vanskelig å få noen til å anmelde og vitne mot egen familie, og at tvangen kan ha mer tildekkede og uklare former enn bortføring og voldsbruk.

Dette henger sammen med at det fortsatt er utbredt med arrangerte ekteskap i innvandrermiljøer preget av klankultur og storfamilier. Her vil det mer dreie seg om at barna må innfri familiens forventninger og planer, enn det vi regner som ren tvang. Ekteskap anses ikke som de unges eget valg fullt og helt, men som noe som angår familiens framtid, både her og i opprinnelseslandet. Denne kulturen innskrenker den reelle friheten og retten til fritt å finne sin kjæreste og ektefelle.

Vi ser det igjen i ekteskapstallene. Ifølge en rapport fra Statistisk Sentralbyrå var det bare 3 prosent av norskfødte kvinner med pakistanske foreldre som giftet seg med noen med norsk bakgrunn, og kun 4 prosent av mennene som gjorde det samme. I forhold til første generasjon har andelen som gifter seg med noen med annen bakgrunn enn pakistansk, faktisk blitt noe mindre. Altså har utviklingen ikke gått i riktig retning siden 1990 – hvis vi ønsker mer integrering og kjærlighet på tvers av bakgrunn. Det samme gjelder også blant annet personer med somalisk bakgrunn.

Min store bekymring er at mange unge i disse miljøene heller ikke i dag opplever at de har reell frihet til valg av kjæreste og livsledsager. Etter mange års debatt vedtok et flertall på Stortinget, bestående av Ap, Sp og Frp, i oktober 2020 at regjeringen skulle legge fram et forslag om forbud mot søskenbarn-ekteskap. Vi gikk også inn for å forby ærbarhets- eller jomfru-attester, som jenter har fortalt blir brukt for å garantere at bruden er «ren». Ikke minst ville vi tydeliggjøre at arrangerte ekteskap uten reelle frie valg er forbudt, ved å utvide loven om tvangsekteskap med ordene «psykisk og sosialt press», slik politiet og UDI hadde foreslått.

Jeg håper Abida Rajas modige bok kan føre til at vi gjør noe i praksis med alt hun tar opp. I de senere årene har ikke æresvold og ufrihet fått samme oppmerksomhet som da de skamløse jentene stod fram – og Født Fri kom på banen og tok debatten videre. La oss gjøre «Frihetens øyeblikk» til et veiskille og endelig få vedtatt og gjennomført det vi har snakket om i årevis.

LES OGSÅ: Minoriteter velger bort politiyrket