Det kan det synes som om politiet ofte svarer «ingen kommentar» når de ikke er helt sikker på hva de skal si

Enkelte vil hevde at politiet sliter med et dårlig omdømme. Dette kan blant annet ha sitt utspring i minimale ressurser, dårlig geografisk spredning, underbemanning og sentralisering, for å nevne noe.

Muligheten for å få hjelp når det er prekært og nødvendig vil mange hevde er forholdsvis begrenset. Likevel scorer politiet høyt på publikumsundersøkelser. Sett i forhold til politiets manglende ressurser og medieoppslag om manglende respons, kan dette synes som et merkelig fenomen. Politiet vil for de aller fleste representere trygghet. Noe som kan bevare og verne om det eksisterende. Det som står mellom vanlige lovlydige borgere og anarki.

I noen tilfeller blir politiet fremstilt som helter som har gjort en stor bragd. Dette kan være tilfelle i forbindelse med pågripelse av personer som oppfattes som farlige for omgivelsene. Eller at politiet leder en stor redningsaksjon og ved sin resolutte ledelse og inntreden bidrar til å redde menneskeliv. Dette oppfattes positivt og det vil bidra til at politiets omdømme styrkes.

I andre tilfeller blir politiet fremstilt som syndebukker. Dette kan være i tilfeller når det hevdes at politiet burde ha vist bedre dømmekraft enn tilfellet var i en konkret situasjon. Et eksempel på dette kan være at noen blir overfalt i sitt eget hjem. De ringer politiet som av forskjellige årsaker ikke oppfatter situasjonens alvor og det fører til at noen blir alvorlig kvestet eller i verste fall drept.

Av erfaring kan politiet hevde at dette er godt mediestoff. Media sørger for at saken i størst mulig grad blir holdt levende i lengst mulig tid. I denne typen saker kan det dessverre virke som medias salgstall og profittbegjær styrer sakens vinkling. Det er ikke alltid det som faktisk har skjedd selger best, og da kan det kanskje være fristende for enkelte journalister å justere historien inn på et mer spektakulært spor. Dersom publikum ikke ser noen grunn til å tvile på saken slik den da blir fremstilt i media, vil dette virke negativt for politiets omdømme.

Å legge seg flat

Det er av stor betydning for politiets omdømme hvilken strategi som benyttes for å svare på kritikken. En vanlig og utbredt metode er å legge seg flat og beklage det hele. Denne strategien velges trolig ofte fordi man på den måten raskere får lagt saken død i media. Dersom vi innrømmer at politiet har handlet feil er det liksom ikke mer å spinne på i media, og saken vil dø raskere ut.

I noen tilfeller vil nok enkelte hevde at ledelsen, i følgende eksempel representert ved politimesteren og politistasjonssjefen (Tromsø, 2011), har vært litt raske med å legge seg flat: Politiet mottok en telefonsamtale til 112 fra en nabo som ble oppfattet å gjelde husbråk på en aktuell adresse. Først da politiet ankom stedet vel en time senere, ble det konstatert at det dreide seg om et væpnet ran.

«Ved gjennomgang av lydloggen, synes det klart at politiets operasjonssentral ikke har oppfattet alvoret i meldingen. Politiet skulle foretatt umiddelbar utrykning», sa politistasjonssjefen i mediene.

Etter at Spesialenheten for politisaker hadde foretatt sine undersøkelser var konklusjonen at: «Politiet kan ikke kritiseres for at de ikke håndterte meldingen som en ransmelding idet melders opplysninger ikke ga indikasjoner på at det foregikk et ran. Dette etterlater et umiddelbart inntrykk av et ordinært husbråktilfelle og ikke en akutt faresituasjon med behov for umiddelbar utrykning.»

Dette eksemplet viser at det muligens ikke alltid er smart å legge seg flat og beklage. I dette eksemplet ble ikke bare saken beklaget, men det ble også fordelt skyld. Ved å legge seg flat uten at det er grunn til det kan man risikere å fremstå som svak, usikker og engstelig. Hvis man i motsatt fall legger seg flat dersom det er grunn til det, vil man kanskje fremstå som ydmyk, trygg og modig. Dette vil antakelig ha positiv effekt på omdømmet.

I dette tilfellet er det grunn til å tro at politiets omdømme i første instans ble svekket. Da politidistriktets øverste ledelse kommuniserte ut til samfunnet igjennom media at politiet hadde begått en grov feilvurdering fikk det trolig stor betydning for politiets omdømme. Politidistriktets befolkning synes sannsynligvis at det var merkelig at politiet ikke rykket umiddelbart ut på en såpass alvorlig melding.

Det var antakelig mange som stilte spørsmålstegn ved kompetansen til personellet på operasjonssentralen. Svaret fra Spesialenheten kom cirka sju måneder etter at saken ble kjent i media. Det kan være grunn til å stille spørsmålstegn ved om Troms politidistrikts omdømme ble fullstendig gjenopprettet etter såpass lang tid, eller om det fortsatt var noen riper i lakken?

Viktig å ha oversikten

Kunne dette konkrete tilfellet har vært løst på en bedre måte? Var det mulig å velge en strategi som var mindre skadelig for politiets omdømme, dersom vi forutsetter at medieutspillet ikke var optimalt for politiets omdømme?

Det kan det synes som om politiet ofte svarer «ingen kommentar» når de ikke er helt sikker på hva de skal si. Denne kommentaren blir også brukt i de tilfeller der det ikke er mulig å uttale seg fordi et annet svar vil være skadelig for etterforskingen av en sak. Viktige beviser vil kunne blottlegges, uskyldige mennesker vil urettmessig kunne bli eksponert i media, og så videre. Grunnen til at man noen ganger svarer «ingen kommentar» kan også være av bekvemmelighetshensyn.

Man vet at dersom man gir et annet svar vil dette utløse en rekke andre spørsmål som kan bli ubehagelig eller umulig å svare på. Når en alvorlig hendelse har blitt kjent i media er det av stor betydning at publikum får en forklaring eller eventuelt en beklagelse på det som har skjedd. Dersom man fortier saken, eller svarer «ingen kommentar», vil sannsynligvis politiets omdømme bli svekket.

Grunnen er at det ikke virker som man har vilje eller evne til å kommunisere ut, i publikums øyne, viktig informasjon. Dersom det er åpenbart at politiet sitter på informasjon som ikke bør holdes tilbake av etterforskningsmessige hensyn, vil det nok reises et krav om at de faktiske forhold skal klargjøres og bringes frem i lyset. Media vil nok sannsynligvis spille en svært aktiv rolle her.

Det er viktig at man har nærmest full oversikt over de faktiske forhold før man bombastisk går ut og fordeler skyld og ber om unnskyldning på vegne av sine medarbeidere. Ved å kommunisere ut dette vil man i stor grad sannsynligvis fremstå som en solid og helhetlig organisasjon som viser at man tar kritikk alvorlig, og ikke forsøker å feie potensielle ubehageligheter under teppet. Denne måten å kommunisere på vil sannsynligvis fremme organisasjonens omdømme.

En annen kommunikasjonsstrategi som kanskje kunne vært forsøkt for ikke å svekke politiets omdømme i for stor grad, kunne være å kjøpe seg tid og samtidig fremstå som seriøs ved og for eksempel uttale: «Det kan synes som om det ikke er samsvar mellom fornærmedes og politiets oppfatning av denne situasjonen. Dette tar vi svært alvorlig og vil undersøke forholdet nøye. Vi vil komme med en redegjøring om saken så snart som mulig. Før vi uttaler oss vil vi innhente forklaringer fra alle involverte parter.»

Dersom man velger denne strategien er det svært viktig at responsen kommer hurtig. Hvis ikke kan organisasjonen gi inntrykk av man forsøker å kjøpe seg tid, og i den hensikt å lure seg unna ansvaret.

Ved å svare på denne måten tror jeg faktisk at politiets omdømme blir styrket. Med dette mener jeg at man i større grad fremstår som en seriøs aktør som ikke akter å kommunisere ut informasjon som man ikke er helt sikker på at man kan stå inne for.

Tillit er et resultat av en adferd, og ikke bare tomt prat, som befolkningen setter pris på.

Teksten ble skrevet i 2011 som en del av en besvarelse ieksamen i ledelse, i et studie i regi av Universitetet i Tromsø. Studiet var bestilt av Troms politidistrikt. Alle ledere i distriktet fra operasjonsledere og oppover deltok.