Politiet - et redskap for særinteresser?

Kombinasjonen engasjert jeger og postadresse i Østerdalen, kan fort være nok til at man blir oppfattet som rovviltmotstander. Jeg vil for ordens skyld nevne at jeg aldri har flagget noen spesiell oppfatning om rovviltspørsmål. Jeg har likevel en mening om hvordan politiet håndterer dette betente temaet.

Mitt utgangspunkt for overskriften og det innledende spørsmål, er hvordan politiet og påtalemyndighetens praksis i håndteringen av dette svært sensitive tema, i mine øyne er i ferd med å utvikle seg. Det finnes utallige eksempler på at partenes engasjement gir seg heftige utslag, og det er nok mange stridsspørsmål hvor saklighetsnivået i diskusjonene er høyere. Ikke minst kommer dette frem på sosiale media. Alt dette gjør at politiet bør tenke nøye gjennom hvordan disse sakene best håndteres, og etter min mening står følgende spørsmål sentralt:

Lar politiet seg bruke som et redskap for å fremme særinteresser?

Er terskelen for å igangsette etterforskning for lav?

For en del år siden ble jeg selv anmeldt for grov uforstand i tjenesten fordi jeg angivelig ikke hadde igangsatt etterforskning etter mistanke om utlegging av gift for å ta livet av ulv. Dagbladet viet saken mye spalteplass, og konsekvensen var at en kjent miljøorganisasjon umiddelbart anmeldte meg.

Som polititjenestemann må man tåle at det settes lys på det man gjør og ikke gjør. For meg var dette en grei sak, jeg kjente jo sakens realiteter. Jeg måtte gjennom avhør med daværende SEFO, og både jeg og andre måtte bruke en del tid på saken. Saken ble henlagt som «åpenbart grunnløs».

Lisensjakt

Rovviltbestanden i Norge er nå på et slikt nivå at myndighetene har innført lisens- og kvotejakt på de fire store rovdyrene. For å nå beslutningstagernes måltall ønsker man å gi jegerne en sentral og aktiv rolle. Dette fordi man vil utnytte jegernes lokalkunnskap og jaktkompetanse, samt at dette kan være et konfliktdempende tiltak i seg selv. Samtidig er jaktformen strengt regulert, og man må oppfylle enkelte kriterier før man kan delta i jakt på et begrenset antall dyr. Enig eller uenig, dette er dagens vedtatt praksis og en fullt lovlig aktivitet. Samtidig vet nok de fleste som velger å delta i jakta at dersom de skulle være så (u)heldig å felle et dyr, må man være forberedt på ubehageligheter.

Jeg er medlem i et elgjaktlag bestående av fem personer. Vi jakter i et område hvor alle de fire store rovdyrene har tilhold. Alle medlemmene på laget er seriøse jegere - tre er medlemmer på det kommunale fellingslaget, og vi opptrer etter mitt subjektive skjønn på en jaktetisk god måte. Alle fem er registrert som lisensjegere.

I høst opplevde en av oss å få en ulv på post, og jegeren løsnet skudd mot dyret. Situasjonen var slik at dyret normalt ville blitt felt. I det ligger at det var relativt kort hold, ikke noe hastverk eller andre forhold som tilsa at skudd ikke burde ha blittløsnet. Likevel reiste dyret seg etter noe tid, og løp avgårde.

Det er min påstand at alt som så ble gjort, både av skytter og oss andre, var helt «etter boka». Vi kontaktet en fellingsleder i SNO som kom til stedet etter kort tid. Situasjonen oppsto altså under lisensjakt, og i sin rapport til Fylkesmannen/SNO bekreftet han de objektive fakta, og konkludert med at alt skjedde på forskriftsmessig måte.

Hele feilen er altså at skuddet sannsynligvis traff en-to centimeter (?) fra dødelig område. Sikret DNA en drøy måned senere, sammen med observasjon av dyret, bekrefter at det aktuelle dyret heldigvis lever i beste velgående.

Hva skjer så? Foruten hetsing på ulike nettsteder, opplever så jegeren umiddelbart å bli anmeldt av to ulike organisasjoner. Det er for øvrig pussig å registrere at de to anmelderne bruker helt identisk ordlyd i sin anmeldelse. Den eneste forskjellen er at navnet på organisasjonen er byttet ut. Begge omtaler jegeren som så «skyte/drapskåt» at han bevisst overser eller ignorerer at «viltet ikke skal utsettes for unødige lidelser». Alternativt sies at jegeren må ha for dårlige kvalifikasjoner.

En av anmeldelsene er underskrevet av en person som undertegner med jurist og saksbehandler for organisasjonen. Med all mulig respekt må jeg si at jeg ikke blir veldig imponert over anmeldelsen. Jeg var like ved da skuddet ble løsnet, og deltok deretter aktivt i alle tiltak som ble iverksatt. Jeg kan ikke huske at jeg registrerte personer fra de nevnte organisasjonene i området.

På bakgrunn av de to anmeldelsene besluttet så politijuristen å iverksette etterforskning. Jeg anså meg for å være inhabil, og tjenestemenn fra vårt kontor var derfor ikke involvert i etterforskningen.

Ikke straffbart å skyte en nier

Jeg tillater meg å stille spørsmål ved om det er riktig å ukritisk igangsette etterforskning. Skal det hoppes fordi noen roper «hopp»? Jeg mener det er flere forhold som bør vurderes før så skjer, det bør ikke være automatikk i dette. I dette tilfellet finnes ikke noe som indikerer at noe straffbart har skjedd. Det er faktisk ikke straffbart å skyte en nier, ikke en gang en åtter. Likevel besluttes altså å starte etterforskning.

Konsekvensen er da at en i utgangspunktet lovlydig borger, med ett er i sentrum for en etterforskning, med de konsekvenser det har. Jeg er overbevist om at folk flest vil synes det er veldig belastende å bli anmeldt, etterforsket og gitt status som ”mistenkt”. Ikke minst ettersom det later til å være en innarbeidet praksis at pressen informeres ved å få tilsendt en kopi av inngitte anmeldelser. Jeg tror ikke denne belastningen skal undervurderes.

Slik jeg ser det er vi her ved noe av sakens kjerne. Jeg tror ikke noen vil protestere dersom jeg påstår at enkeltes ukritiske bruk av anmeldelser er et bevisst ledd i en mediestrategi for å fremme standpunkter, og kanskje også blest om sin egen organisasjon. Det å inngi en anmeldelse blir altså et kampmiddel i seg selv. En plass i medias lys synes å være et overordnet mål, kanskje til og med viktigere enn å få en straffereaksjon i de tilfellene hvor det er riktig.

Viktigheten av å bli oppfattet som en sentral aktør i samfunnsdebatten er stor. En slik posisjon genererer inntekter, for eksempel over statsbudsjettet. Kanskje høyner det også egen status. En ser også at det ofte er nøytral mediaomtale av en konkret sak som fører til at anmeldelse inngis, selv om det i saken ikke omtales mulige straffbare forhold. Jeg oppfatter dette som at enkelte, ut fra egeninteresser, er villig til å påføre andre en belastning de ikke har fortjent.

Rimelig tvil

Motargumentet kan være at dersom det ikke har skjedd straffbare forhold, vil etterforskningen avdekke dette, og anmeldt person bli renvasket. Her er det nok langt mellom teori og praksis. Et annet poeng, som faktisk ikke skal undervurderes, er det til dels store antall ikke-dødelige førsteskudd som løsnes i forbindelse med ulike former for lisensjakt. Dette er svært uheldig, og vil kunne være et godt argument i forhold en revurdering av kravene til en lisensjeger. Det er likevel noe annet enn at det tilnærmet automatisk igangsettes etterforskning.

Jeg ser også at etterforskning i seg selv kan virke preventivt og ha en oppdragende funksjon overfor jegerstanden. Jeg tror likevel det er av stor betydning at etterforskning igangsettes kun i de tilfeller hvor øvrige omstendigheter tilsier at dette er riktig. Forvaltningen har god kontroll på lisensjakta, og hvis ikke de finner grunn til å be om etterforskning bør kanskje det være et signal?

Sentralt står naturligvis de styringsdokumenter politiet skal forholde seg til, herunder fra Riksadvokaten, hvor det er lagt føringer for politi/påtalemyndighet også i denne type saker. Str.p.l. § 224 angir inngangsverdien for etterforsking til å være «rimelig grunn til å undersøke om det foreligger…».

Her er definisjonen av uttrykket «rimelig grunn» det sentrale. Jeg finner det altså riktig å spørre om ikke uttrykket tolkes noe for strengt. Det er sjelden heldig å trekke paralleller til andre sakstyper, men i en tid med uttrykt ressursknapphet - som f.eks. manglende etterforskningskapasitet, - er jeg ikke sikker på at terskelen for politiets involvering i denne typen saker ligger på riktig nivå.

At vi ennå ikke har nådd bestandsmålene for enkelte rovdyrarter, tilsier at politiet vil få stadig flere saker av denne typen. I hvert enkelt tilfelle bør derfor politiet gjøre en selvstendig vurdering av om det er «rimelig grunn» til å iverksette etterforskning.