De dødes stemme

Etter nærmere 50 år i Kripos gikk seniorrådgiver Maj Nordskaug av med alderspensjon i november i fjor. Nestoren innen internasjonalt politiarbeid, med særlig nese for identifiseringsarbeid og barnebortføringer, kan se tilbake på en lang karriere.

Hun har jobbet med noen av vår tids største ulykker og katastrofer, som har involvert norske borgere i både inn- og utland. Døde som levende.

– Jeg så det ikke for meg da jeg begynte på Kripos i 1973 at jeg skulle bli så lenge. Det er helt utrolig å tenke på. Jeg har hatt en spennende, interessant og utfordrende karriere, og jeg har fått mange muligheter underveis, sier Nordskaug.

Det var ikke gitt at arbeidsgiveren skulle hete Kripos, eller at det var i Norge Nordskaug skulle ende opp.

Da hun var tolv år gammel, flyttet familien Nordskaug fra Kroer i Ås i Akershus til Gøteborg i Sverige. Her gikk hun først handelslinjen med skrivemaskinlære, og så på handelskole med stenografi. Familien ble værende i Sverige fram til tidlig på 1970-tallet, da det svenske jobbmarkedet hardnet til.

– Jeg kom tilbake til Norge i september 1973 som sistemann på flyttelasset. Jeg hadde ingen planer overhodet om å flytte tilbake, men da øvrige familiemedlemmer slet med å få seg jobb, valgte jeg å bli med. Jeg måtte si opp jobben som kontorassistent ved Åklagarmyndigheten i Gøteborg.

Da jeg kom til Norge var jeg 19 år gammel og uten jobb, husker hun. Nordskaug skulle ikke gå arbeidsledig særlig lenge.

Kripos neste

Vi skal 49 år tilbake i tid. Til den gang straffe- og etterretningsregisteret var samlet i et kartotek på Kripos, eller Kriminalpolitisentralen som det het den gang.

– På den tiden var det store jobbannonser i dagsaviser om ledige stillinger i staten. Jeg søkte på tre, og kom på intervju på to av dem. Den første var hos Overformynderiet, som mente jeg var for ung, ler hun.

Det skulle gå langt bedre på det neste jobbintervjuet.

– Den 1. november 1973 var jeg på intervju hos Kriminalpolitisentralen, og jeg husker jeg fikk et veldig godt inntrykk av daværende Kripos-sjef Arne Kleveland og det øvrige ansettelsesrådet. Vi som var inne til intervju, fikk beskjed om å komme tilbake på ettermiddagen for å få beskjed om vi hadde fått jobben eller ikke, mimrer Nordskaug.

Hun skjønte fort at det hadde gått hennes vei. Allerede dagen etter var hun ønsket tilbake.

– Jeg begynte ved Registeravdelingen. Den gang var det ikke data, men skrivemaskin. Jeg registrerte dommer på hovedregisterkortene, som kan sies å være forløperen til dagens strafferegister, forteller hun.

Hun kvitterte også ut henvendelser fra politidistriktene, som måtte ringe til Kripos for å høre om personer hadde noe på rullebladet. Etter få år ble hun spurt om hun kunne tenke seg å være vikar som kontorassistent ved Spaningsavsnittet, som den gang var organisert under den daværende Etterforskningsavdelingen (e-avdelingen) – også kalt «Mordkommisjonen».

– Det var fortsatt en kontorjobb, men med langt mer spennende oppgaver. Oppgavene var mer varierte, selv om de fortsatt besto av å oppdatere registre manuelt med politiopplysninger fra politiets vaktjournaler til et manuelt kartokt basert på etterretningsopplysninger. Jeg jobbet også med å formidle meldinger via telex til utenlandsk politimyndighet, blant annet rikslarm, forteller hun.

Hva hun så og hørte her, holder hun fortsatt tett til brystet.

Lærte underveis

En omorganisering i 1981 gjorde at spaningsavsnittet ble skilt fra E-avdelingen og slått sammen med Interpol, til Interpol og Spaningsavdelingen.

– Siden da har jeg vært tilknyttet internasjonalt politisamarbeid ved Interpol Oslo. Jeg har jobbet med etterlysning av kriminelle og savnede. Dette var lenge før Schengen kom på banen. I tillegg jobbet jeg med formidling og innhenting av straffeopplysninger til/fra utlandet under sekkeposten «informasjonsutveksling», forteller hun videre.

Med årene vokste også arbeidsoppgavene, og saksbehandleren hos Interpol fikk stadig mer ansvar og steg i gradene.

– Det ble stadig nye sakstyper. Du lærte mens du fikk oppgaver, og løste oppgavene underveis sammen med dine kollegaer. Også ble det bare mer og mer spennende og utfordrende, sier Nordskaug beskjedent.

Spør man noen av hennes tidligere kollegaer, tar de litt mer i. For de sivilt ansatte ble etter hvert Nordskaug og Kari Elisabeth Hagen stammen i det internasjonale politisamarbeidet. Duoen var i over 20 år bærebjelken ved Interpol-kontoret på Kripos.

«I alle disse årene ved Kripos har hun gjennom sitt dedikerte arbeid hatt særlig betydning for politiet og publikum lokalt, nasjonalt og internasjonalt. […] Hun har vært en mentor og faglig støttespiller for svært mange kollegaer, en bauta ved Interpol og en viktig bidragsyter til ID-gruppen gjennom mange år», het det i en av nominasjonene av Nordskaug til Politiforums Ærespris 2021.

I en annen nominasjon het det at hun har hatt «en enorm påvirkning for norsk politiarbeid» og at når hun gikk av med pensjon, ville det bli et «et stort tap for Kripos, Interpol og norsk politi».

Etter 25 år i tjenesten valgte også Politidirektoratet å hedre henne med «Politimedaljen», som gis til sivilt personell eller polititjenestefolk som har utmerket seg. Nordskaug har også mottatt «Norges Vel-medalje» for lang og tro tjeneste, som gis personer som har vært minst 30 år hos samme arbeidsgiver.

Ekspert på barnebortføring

På 2000-tallet begynte Nordskaug å jobbe med barnebortføringssaker, eller omsorgsunndragelse som det heter i dag.

– Det er stort sett alltid kjent gjerningsperson. Det er pappa, mamma eller begge to, som tar med seg barnet til utlandet etter konflikter. Det dreier seg typisk om at man er uenig om bosted. Det er politidistriktet som eier saken. Det vi saksbehandlere på Kripos gjør, er å formidle og motta informasjon, for deretter å bistå med å etterlyse de involverte internasjonalt. Så kommer vi med råd og veiledning om hva man kan gjøre, ut ifra den informasjonen som tilflyter saken, forteller hun.

Omsorgsunndragelsene skjer typisk etter sommerferien eller endt juleferie.

– Da går tallene opp, men det har vært mindre sakstilgang under pandemien, som følge av reiserestriksjonene. Selv om det har vært færre saker, synes jeg kanskje at sakene har blitt mer kompliserte, sier hun.

Før ble barna bortført til land i den vestlige verden, eller Sør-Amerika og Canada.

– Nå opplever vi at barna blir bortført eller tilbakeført til land som er vanskelige å kommunisere med. Barna blir bortført til land som Norge ikke har noen avtale med, og hvor man trenerer kommunikasjonen. Disse sakene er derfor veldig utfordrende, men også lærerike og triste, sier hun.

- Tar sakene på alvor

Nordskaug ønsker ikke å trekke frem noen historier, da det fortsatt er saker som går til de disse landene.

– Politiet har heldigvis blitt bedre til å ta disse sakene på alvor, i tillegg til at Kripos har tatt denne sakstypen på alvor. En omsorgsunndragelssak er ofte også en sivilrettslig sak, men saken går også parallelt i straffesakssporet. Sakene hvor barnevernet har overtatt den daglige omsorgen for barnet, er oftest de mest kompliserte. Vi vet at det finnes land i Europa som har liten eller ingen respekt for det norske barnevernet. Det er også grupperinger som bistår ved å holde barnet skjult sammen med foreldrene i utlandet, når barnevernet har tatt over omsorgen for barnet i Norge, sier hun.

I 2008 ble hun også medlem av nasjonalt samarbeidsforum for barnebortføringssaker. I denne arbeidsgruppen deltar representanter fra Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, Oslo tingrett, NAV, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Statsforvalteren i Oslo og Viken, og Politidirektoratet.

– Vi diskuterte muligheter og løsninger, og så på hva vi kunne gjøre bedre. Det var på den måten vi fikk på plass en lov som stanser ytelser i folketrygden til barn som har blitt bortført eller holdt tilbake. Arbeidsgruppa initierer ulike endringer til de ulike lovavdelingene i Justisdepartementet. Vi har jobba intensivt på mange fronter, sier hun.

I tillegg har Nordskaug bidratt med kompetanseoverføring til kolleger på Kripos, politikollegaer og påtalejurister ved de fleste politidistriktene.

Engasjert i ID-arbeidet

Dette er ikke det eneste fagområdet hvor Nordskaug har markert seg. Det gjorde hun også gjennom arbeidet i Identifiseringsgruppa (ID-gruppa). Denne gruppa slår fast identitet «når fleire menneske døyr samtidig i ei fly-, skred-, flom- eller skipsulykke eller ein annan katastrofe, og når eit ukjent lik eller restar av eit ukjent lik blir funne. Under identifiseringsarbeidet skal gruppa sikre bevis som kan vere av verdi for å slå fast årsaka til og ansvaret for hendinga», ifølge nettsiden til Kripos.

Her jobbet Nordskaug med våre verste og største katastrofer.

– Det har vært et privilegium å jobbe med den norske ID-gruppa. Det har vært veldig spennende, samtidig som det også er trist og leit. For du står midt i katastrofen. Det å kunne få jobbe på tvers av egen kompetanse med andre kollegaer fra Kripos, politidistrikter og andre profesjoner som kriminalteknikere, rettsmedisinere, rettsodontologer, genetikere, har vært utrolig inspirerende, spennende og lærerikt, sier hun.

Hun har blant annet bistått i saker som Scandinavian Star-ulykken, og med flyulykken på Operafjellet på Svalbard i 1996. Her omkom 141 personer. Jobben gjorde hun i Tromsø.

– Det var min første tjenestereise for ID-gruppa. Jeg ble i Tromsø i fire uker. Det var noe nytt og spennende, men også veldig sørgelig, sier hun.

Nordskaugs neste store tjenestereise, da til utlandet, var ikke mindre tragisk.

– Jeg ble sendt til Thailand i 2005 i forbindelse med tsunamien. Jeg jobbet i team sammen med kolleger fra mange andre land, som Australia, Danmark, England og New Zealand. Vi jobbet intenst med å innhente så mange ante mortem-opplysninger som mulig om de savnede. Disse opplysningene matchet vi med hva vi visste om de omkomne. Til jobben brukte vi et datasystem som heter DVI, som står for «Disaster Victim Identification», forteller hun.

Systemet ble testet for første gang under ulykken på Operafjellet i 1996.

– Vi bruker det fortsatt, i likhet med mange andre land, som vårt nasjonale savnetregister, sier hun.

Tsunamien med sine opptil ti meter høye bølger, traff Thailand andre juledag 2004, og tok 84 norske liv og totalt 230.000 menneskeliv. Flodbølgene, som var forårsaket av et kraftig jordskjelv utenfor kysten av Indonesia, forandret verdens syn på naturkatastrofer for alltid, ifølge NRK.

– Den katastrofen som kanskje har gjort aller størst inntrykk på meg var nok 22. juli. Jeg var på jobb på Interpol og satt på Desken på Kripos da det skjedde. Jeg skjønte fort at det ble mye jobbing fremover, sier hun.

Det skulle vise seg at hun kjente to av dem som mistet livet i Regjeringskvartalet.

– Det var to saksbehandlere i Justisdepartementet, som hadde jobbet med barnebortføringsaker. Det var tøft å se at noen du hadde vært i møter med jevnlig, plutselig var blant de savnede, og så senere omkomne. Det var også grusomt det som skjedde på Utøya, med alle ungdommene, som var så unge og så mange. Det gjorde vondt, sier hun.

Bildene som ikke forsvinner

I etterkant av 22. juli, identifiserte ID-gruppa like mange personer på én uke som de vanligvis gjør i løpet av et halvt år. Kripos’ jobb var å samle inn alle ante mortem-opplysningene om de savnede, og sammenligne dem med post mortem-opplysninger fra de uidentifiserte kroppene.

– Vi hadde egne ID-kit på hver savnet, og når det kom inn personlige eiendeler ble dette lagt inn i boksene. I disse ID-kitene lå det ofte en mobiltelefon, som det ofte ringte på. Det var en ekstra belastning og utfordring. Vi kunne ikke ta dem. Det var veldig sårende og vondt, for da visste jo vi hva som hadde skjedd med eieren, men det gjorde jo ikke den som ringte, forteller hun.

Under slike hendelser jobber ID-teamet nesten døgnet rundt.

– Vi jobber for å bli ferdig med å identifisere de savnete og omkomne så fort som mulig. Det er vårt hovedfokus. Vi vet at det er familier som er berørt og som venter på å få svar, fortsetter hun.

Nordskaug legger ikke skjul på at det gjør inntrykk å jobbe med disse sakene. Når katastrofen er ferdig og alle er identifisert, møtes alle som har vært involvert til en debrief, ofte med psykolog til stede.

– Der synes jeg Kripos er og har vært flinke. Etter flyulykken på Operafjellet, lærte en psykolog meg noen knep. Det fester seg alltid noen bilder på netthinnen som du ikke klarer å glemme. Når det bildet dukker opp, plasserer du det på veggen, og der skal det henge. Så flytter du fokuset til et annet sted, mens bildet fortsatt skal være der borte på veggen. Poenget er at du skal ha med deg bildet, men at du ikke skal fokusere på det. Tar det overhånd, så skal du gå tilbake, sier hun.

Dette har hun hatt med seg hele veien.

– Du ser bare stygge og grufulle bilder av de som er omkommet, men jeg er heldig, fordi jeg har liten tilgang på lukt. Da hadde jobben vært enda verre. De som obduserer de omkomne er jeg virkelig imponert over. De står i det hele tiden og gjør at vi får identifisert de omkomne. Det er en utrolig viktig jobb, fortsetter hun.

Fra 2004 til 2019 var hun også fast medlem som administrativt personell av ID-gruppen, som innebærer at hun forpliktet seg til å stille opp når en katastrofe inntraff, og måtte påregne å dra ut på kort varsel dit katastrofen hadde inntruffet.

Store endringer

Siden Nordskaug begynte på Kripos, har det skjedd en voldsom utvikling i politifaget, og kommet store teknologiske fremskritt – som for eksempel datamaskiner. Også måten Kripos har vært organisert og jobbet på, har endret seg.

– Kripos har utviklet seg voldsomt. Da jeg begynte i 1973 holdt vi til på Helsfyr, nå er vi på Bryn. I dag er vi over 700 ansatte og du kjenner ikke en brøkdel av dem du jobber med. Du er heldig hvis du kjenner alle du jobber med på samme avdeling, sier hun.

Da hun begynte, var de totalt 73 ansatte.

– Da var vi som en stor familie. Vi har hatt et utrolig godt samvær opp gjennom årene. Den familiære Kripos som jeg kjente, er nå borte. Jeg er heldig som har vært her lenge, for jeg kjenner mange. Jeg har hatt helt utrolig gode kollegaer, og noen av mine aller beste venner i dag, er kollegaer fra 1970- og 1980-tallet, fortsetter Nordskaug.

Hun legger til at også saksmengden og sakstypen har utviklet seg i tråd med samfunnsutviklingen.

– Trender kommer og går. Det er mange saker som har satt sitt preg og som jeg aldri vil glemme, men jeg har ikke lyst til å si noe om dem. Dem det gjelder kan kjenne seg igjen, sier Nordskaug.

Hun tror bakgrunnen for at Kripos lykkes så godt i sitt arbeid, er at nær halvparten av de ansatte er sivile.

– Det blir dessverre færre og færre sivile i politiet. Det er synd, for mange oppgaver i politiet kan utføres av sivile. På Kripos har vi et mangfold av yrkeskategorier, noe som gjør at selve miljøet og kompetansen er veldig bra. Det er vår styrke, sier hun.

– Hva har vært mest interessant å være med på?

– Det å jobbe i en politiorganisasjon som ikke politiutdannet, og å få lov til å være med og se politiets utvikling og også ta del i det. Det synes jeg har vært utrolig spennende, svarer hun.

Det som har gjort størst inntrykk på henne, er hvor flinke politifolk er.

– Jeg synes norsk politi er veldig dyktige og godt skodde, selv om de er for få, sier hun. Det hun ikke er særlig imponert over er nærpolitireformen, uten at hun vil utdype det.

– Hva vil du savne mest nå som du pensjoneres?

– Kollegaene mine og oppgavene, men aller mest kollegaene mine, sier hun. Nordskaug har planene klare for pensjonisttilværelsen allerede.

Samtidig som hun skal jobbe på pensjonistvilkår – dog ikke i full stilling – ved Interpol ut 2022, vil hun også finne tid og rom for å reise, blant annet for å hilse på tidligere klassevenner i Gøteborg som hun fremdeles har godt kontakt med, og til familie i England og Spania.

PS: I etterkant av dette intervjuet ble også Nordskaug tildelt hederstegn av PF Kripos. «Nordskaug tildeles PF Kripos' hederstegn for sin fremragende innsats for Kripos, PF Kripos og for sitt engasjement innenfor internasjonalt politisamarbeid på vegne av norsk politi», heter det i begrunnelsen.

Her trekkes det også frem at hun har viet nærmest hele sitt arbeidsliv til Kripos og Interpol, og at hun gjennom sitt dedikerte arbeid, har hatt særlig betydning for politiet og publikum lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Det ble også vektlagt at Nordskaug har hatt en stor påvirkning på norsk politiarbeid, og har vært en mentor og faglig støttespiller for svært mange kollegaer.

«En bauta ved Interpol og en viktig bidragsyter til ID-gruppen gjennom mange år. Hun tør å si hva hun mener og er genuint opptatt av at folk skal ha det bra. Hun har vært uredd og engasjert i all sin innsats gjennom disse årene. I tillegg til det faglige engasjementet har kandidaten vært en uvurderlig kollega» heter det videre i begrunnelsen.

—-

Fire om Maj Nordskaug:

Gry Helen Hole
Vaktleder ved Desken Kripos:

– Det er alltid Maj vi ved «Internasjonal» henviser til, dersom vi er usikre på et spørsmål som blir stilt eller er usikre på hvilke lover/regler knyttet til politi/påtale, som er gjeldende i et aktuelt land. Maj fascinerer med sitt engasjement, både i sakene hun selv har jobbet med, og i sakene som vi andre har holdt i. Hun går personlig inn i barnebortføringssakene og har virkelig utgjort en forskjell. Jeg husker godt at jeg skulle holde i Majs saker da hun var på sommerferie, og da ble det bevegelse i en barnebortføringssak. Et barn ble tilbakeført til Norge, etter å ha vært bortført i 11 år. Maj ga aldri opp og hadde jobbet med denne saken årevis. Jeg er takknemlig og glad for at Maj har vært min guru og gode kollega i mange år. Jeg er veldig glad for at hun også er min gode venninne på utsiden av Kripos. Maj, takk for fantastiske år som kollega.

—-

Ketil Haukaas
Assisterende sjef for Kripos:

– Maj har vært en mentor og faglig støttespiller for mange kollegaer i flere tiår. Hun har gjennom sitt dedikerte arbeid hatt særlig betydning for politiet både nasjonalt og internasjonalt, men også for andre etater. Hun har vært en bauta innen internasjonalt politisamarbeid og i tillegg har hun vært en viktig bidragsyter til ID-gruppen. Ikke et spørsmål har vært for vanskelig for Maj. Særlig har hennes kompetanse innen barnebortføringer blitt brukt av mange kollegaer og etater. Hun har vært viktig for at mange barn har blitt hjulpet. Etter mange år i tjeneste for Kripos har Maj mottatt heder fra kollegaer, men også fra Kripos, politiet og andre. Hun har vært uredd og engasjert i all sin innsats gjennom alle disse årene noe Kripos er svært takknemlig for. Savnet etter Maj og hennes kompetanse ble så stor at hun i januar 2022 ble gitt muligheten til å komme tilbake til Seksjon for Interpol og Europol. Hun jobber i dag cirka 3-4 dager i uken på pensjonistvilkår.

—-

Kari Elisabeth Hagen
Tidligere internasjonal rådgiver ved Interpol:

– Jeg og Maj ble kollegaer for 40 år siden, da jeg ble ansatt som telegrafist i Kripos. Allerede den gang var det Maj folk spurte når de trengte hjelp. Noen år senere flyttet jeg fra radiostasjonen til dobbeltkontor og ny stilling i Interpol sammen med Maj. Hun lærte meg alt om saksbehandling og svarte tålmodig på alle mine spørsmål. Maj er, og har alltid vært, en bauta både faglig og menneskelig. Alle som kjenner henne vet hvor kunnskapsrik hun er og alltid villig til å hjelpe andre. Hun er et arbeidsjern uten like, har høy moral og krav til kvalitet på alt hun leverer. Jeg er takknemlig for 40 års samarbeid og vennskap med Maj. Hun er enestående.

—-

Odd Reidar Humlegård
Tidligere Kripos-sjef og politidirektør:

– Maj har gjennom en imponerende lang karriere på Kripos opparbeidet seg en kompetanse som har vært av avgjørende betydning i mange viktige, alvorlige og komplekse saker. I etterforskningen etter terroranslaget 22. juli fulgte jeg hennes solide innsats i ID-gruppa og hvordan hun bidro i identifiseringsarbeidet på en imponerende måte. Hun har solid erfaring fra internasjonalt politisamarbeidet og mange har henne å takke for at saker på tvers av landegrenser til slutt ble oppklart. Hun ga seg ikke med det første. Maj har vært en svært dyktig og arbeidsom kollega som var lett å like og å jobbe sammen med. Lykke til med velfortjent pensjonisttilværelse Maj!