GJØR BARE VONDT VERRE: Artikkelforfatteren er tidligere barnevernbarn og retter kraftig kritikk mot Oslos politimester. Hun mener bruken av tvang mot mindreårige bare gjør vondt verre og bruker sin egen historie som eksempel.Illustrasjonsfoto: Politiforum
KRONIKK
Kjære politimester Øystese: Tvang skaper djevelunger, ikke englebarn
Tvang har fått fram det verste i meg. Det er det tvang gjør med barn. Den dag i dag kan jeg ikke se en politiuniform uten å bli kvalm. Det eneste de oppnådde, var å gjøre meg sint.
For tredve år siden
var jeg en sånn ungdom. Jeg vil gjerne fortelle min historie fordi jeg tror den
er typisk for mange og noe man kan lære av.
Annonse
Den starter med en
omsorgsovertakelse fra barnevernets side; den startet ikke i hjemmet.
Vi ble etter hvert
fem barn. Pappa jobbet fulltid skift på fabrikk. Farfar bodde sammen med oss, og var hjemme hele dagen og passet oss barna
når pappa og mamma ikke var hjemme.
Mamma var husmor,
men «stakk av» i perioder, fordi det var hennes måte å takle sine psykiske
problemer på - inkludert veldig sterke angstanfall som følge av skader hun ble
påført fordi hun var uekte barn født i 1950, og ble satt bort på grunn av samfunnets
moralisme.
Vi hadde dårlig råd, arveklærne passet ikke alltid helt perfekt, håret ble klippet litt skjevt hjemme og ikke av frisør. Men vi hadde mat på bordet, om enn ikke varm middag hver dag.
Vi hadde dårlig
råd, arveklærne passet ikke alltid helt perfekt, håret ble klippet litt skjevt hjemme
og ikke av frisør. Men vi hadde mat på bordet, om enn ikke varm middag hver dag.
Til
høytider ble vi pyntet med bunader og pent tøy, vi var på ferieturer utenlands,
vi fikk ny sekk og pennal til skolestart. Vi var trygge og syntes vi hadde et
bra liv.
Når mamma var
hjemme fungerte hjemmet helt fint. Da pappa i en aleneperiode henvendte seg til
sosialkontoret for å få hjelp til å håndtere fem små, full skiftjobb og en
aldrende far, ble han henvist til barnevernet. De bestemte at vi skulle få
støtte av en kommunal hjemmehjelp til å få orden i huset – uten mamma ble det
en del rot. Det viste seg å ikke være sant – damen som kom var ansatt i
barnevernet.
I stedet for å hjelpe til med å ordne huset og lage forseggjort middag, rapporterte hun at vi ikke fikk mat. Det var ikke riktig.
I stedet for å hjelpe
til med å ordne huset og lage forseggjort middag, rapporterte hun at vi ikke
fikk mat. Det var ikke riktig. At jeg arvet klær etter broren min og at jeg hjalp
mine mindre søsken, ble brukt som grunnlag for omsorgsovertakelse.
De unnlot å
si at jeg var på skolen, at jeg var ute og lekte med jevnaldrende, at jeg hadde
hobbyer, at jeg hadde mulighet til alenetid, at jeg hadde nok kjærlighet og
omsorg – at jeg hadde alt det et barn trenger.
Vi ble flyttet
uforberedt. Politiet var med som skremsel. Etter det mistet
jeg all respekt for voksne, særlig politiet.
Pappa kjempet oss
hjem igjen ved å tvangsskille seg fra mamma etter pålegg fra barnevernet. Da
var vi helt forandret alle sammen. Nå var det stadig bråk og slåssing hjemme,
det hadde det ikke vært før. Pappa behandlet oss også med større avstand enn
før.
Vi skulle ha tilsyn
fra barnevernet. Når hun var hjemme orket ikke pappa være til stede, så da gikk
han ut i verkstedet sitt i bakgården. Farfar var inne, men likevel står det i
barnevernsrapportene at «barna var overlatt til seg selv».
Det endte med ny omsorgsovertakelse. Uniformert politi hentet oss på skolen, inne i klasserommet.
Det endte med ny
omsorgsovertakelse. Uniformert politi hentet oss på skolen, inne i klasserommet.
Etter en tid på barnehjem
kom jeg i fosterhjem. Da jeg kom i puberteten begynte jeg å utagere. Etter råd
fra barnevernet ble jeg holdt fast, låst inne, tvangskjørt til og fra skolen, nektet
mat utenom måltidene, og så videre. Tvangen førte til at jeg utagerte mer, ikke mindre.
Jeg ble mer voldelig, jeg begynte å stjele, begynte å røyke, gjorde faenskap.
All kontakt med
foreldre og søsken ble nektet.
Jeg ble sendt på
institusjon. Der fikk vi beroligende piller hvis vi var litt livlige,
sovetabletter når vi skulle sove, og røkte hasj som kveldskos sammen med
personalet. Etter hvert fikk vi også amfetamin når personalet ønsket at vi
skulle være aktive.
Jeg ble nektet ordinær skolegang og plassert på spesialskole
for evneveike. Jeg ble seksuelt misbrukt av en lærer og av andre ungdommer på
institusjonen. Jeg ble gravid og ble tvunget av barnevernet til å ta abort,
godkjent av Kongen i Statsråd fordi jeg var under 16.
Jeg lærte som 10-11-åring å se på meg selv som en kriminell, og begynte å oppføre meg som en.
Politiet ble brukt
for hver minste ting: En time for lenge hos kjæresten? Vips, sjakkruter på
gårdsplassen. Jeg lærte som 10-11-åring å se på meg selv som en kriminell, og
begynte å oppføre meg som en.
På hyttetur, to voksne og tre jenter i
13-14-årsaldren, dro de voksne på butikken uten oss...knips: «Dere, vi låser
døra!»
De voksne så ikke humoren i dette og ringte politiet uten å nøle:
Glattcelle over natta, deretter ble de to andre sendt hjem i politibil mens jeg
ble holdt igjen på hytta alene med to voksne i 14 dager. Som straff for å utnytte
muligheten når to voksne hadde vært ubetenksomme.
«Politi» var aldri
noe trygt eller hjelpsomt. De og institusjonen skremte all tillit ut av oss med
psykisk terror og trusler, samt fysisk røff behandling inkludert nedlegging,
håndjern, og så videre. Gjerne med flere voksne, trente mannfolk mot 1-2, kanskje 3 spedbygde
jentunger.
Jeg ble møtt med tvang på alle kanter. Ingen spurte hvordan jeg hadde det inni meg. Jeg mistet all styring og kontroll over mitt eget liv, og ble i stedet sint, trist og fortvilet.
Kort sagt: Jeg ble
møtt med tvang på alle kanter. Ingen spurte hvordan jeg hadde det inni meg. Jeg
mistet all styring og kontroll over mitt eget liv, og ble i stedet sint, trist
og fortvilet.
Som 17-åring ble jeg plassert alene i en leilighet i det mest
rusbelastede miljøet i byen, proppet med amfetamin, under barnevernets «hjertevarme»
omsorg: Jeg så dem en gang på to år.
Fra barnevernet kom
inn i livet mitt hadde jeg en entydig negativ utvikling. Jeg utviklet
spiseforstyrrelse, depresjon og suicidalitet, angst, sterk OCD - både fysisk og
psykisk - samt PTSD.
Jeg har mistet hele familien min, jeg er dypt traumatisert
og skadet, og påført omfattende foreldrefiendtlighet og falske minner. Skaden
er erkjent og jeg har fått erstatning.
Årsaken til mine skader er maktovergrep fra overivrige sosialarbeidere og politi.
Årsaken til mine
skader er maktovergrep fra overivrige sosialarbeidere og politi. Følgeskader
etter samfunnets moralisme over barn født utenfor ekteskap. Sosial renovasjon
basert på løgner og mistenkeliggjøring. Fordommer mot psykisk uhelse.
Ikke
mangel på kjærlighet, omsorg og gode nok utviklingsmuligheter.
Jeg endte som tung
rusmisbruker, bodde tidvis på gata, begikk ran og annen alvorlig kriminalitet, og solgte sex for å få penger til å overleve og til rus.
At jeg lever nå, er
et under. Privatpersoner og min egen sterke vilje, ikke barnevern eller
offentlige hjelpeinstanser, har hjulpet meg ut av dette helvetet.
Jeg har nå
vært totalt rusfri i flere tiår, har en flott mann, en nydelig sønn som
studerer på universitet i utlandet, har tatt fagbrev og er i fast jobb på
heltid – jeg fungerer godt i samfunnet. Ikke på grunn av, men til tross for barnevernet.
Tvang har fått fram det verste i meg. Det er det tvang gjør med barn.
Tvang har fått fram
det verste i meg. Det er det tvang gjør med barn. Tvang gjør ikke barn snille,
trygge og rolige; Tvang produserer djevelunger.
Unger trenger å bli
sett, hørt, møtt og forstått. De trenger omsorg, kjærlighet, respekt og trygge
rammer. Utagering er respons på emosjonell smerte.
For barn som ikke
selv ønsker seg ut av hjemmet, innebærer en omsorgsovertakelse å bli fratatt
all trygghet.
Noen barn ønsker
seg ut av hjemmet, og med god grunn. De vil ha en helt annen bakgrunn og
reaksjonsmåte enn de som fratas foreldrene sine uten god grunn.
Barnevernet har skadet meg mer enn noe annet i livet mitt, og politiet hjalp dem med å skade meg.
Barnevernet har
skadet meg mer enn noe annet i livet mitt, og politiet hjalp dem med å skade
meg. Tvungen flytting er vold mot barn. Vold mot barn er vold mot barn
uavhengig av om det er far Nils, fostermor Hanne, barnevernstante Klara eller
politibetjent Petter som utfører den.
Politiet må ta et
selvstendig ansvar for å sjekke at de handler i tråd med vedtak som er fattet
på korrekt faktagrunnlag, og bruke metoder som ikke
påfører barn skader.
Den dag i dag kan jeg ikke se en politiuniform uten å bli
kvalm. Det eneste de oppnådde, var å gjøre meg sint.
De samme opplevelsene
har mange andre barn, også i nåtid. Vi må erkjenne at barnevernskonseptet har
feilet totalt og legge det ned for godt.
Vi må i stedet, basert på nåværende
kunnskap om hva som faktisk virker, opprette en fungerende, offentlig
hjelpetjeneste for barn og deres familier. En hjelpetjeneste som ikke skader
barn. Som gir rett barn reell hjelp til rett tid. Som ikke misbruker eller
misforstår psykologiske teorier, skriver ting som ikke er riktige og begår
mened i nemnd og rett for å få gjennom et uriktig vedtak om tvangsflytting av
et barn.
Kjære Øystese. Kan
vi ta en prat etter at du har opplevd den samme tvangen som du ønsker å bruke
på andre?
---
Politiforum er kjent med kronikkforfatterens fulle identitet.
Send inn din meningsytring til redaktor@pf.no. Alle innlegg blir vurdert på relevans og kvalitet. Innlegg som skal publiseres, må undertegnes med fullt navn. Vi tar imot både DEBATTINNLEGG (kortere meningsytringer om konkrete saker, temaer eller problemstillinger) og KRONIKKER (lengre meningsytringer, med større krav til forfatterens bakgrunn og kunnskap).
Makslengde er 4000 tegn (inkl. mellomrom) for debattinnlegg og 7000 tegn (inkl. mellomrom) for kronikker.