Politimester Ida Melbo Øystese i Oslo har med bakgrunn i den økende ungdomsvolden, ønsket debatt om hvorvidt «inngripende forebyggende tiltak som også inneholder elementer av tvang overfor utagerende ungdom» er en god løsning.

For tredve år siden var jeg en sånn ungdom. Jeg vil gjerne fortelle min historie fordi jeg tror den er typisk for mange og noe man kan lære av.

Den starter med en omsorgsovertakelse fra barnevernets side; den startet ikke i hjemmet.

Vi ble etter hvert fem barn. Pappa jobbet fulltid skift på fabrikk. Farfar bodde sammen med oss, og var hjemme hele dagen og passet oss barna når pappa og mamma ikke var hjemme.

Mamma var husmor, men «stakk av» i perioder, fordi det var hennes måte å takle sine psykiske problemer på - inkludert veldig sterke angstanfall som følge av skader hun ble påført fordi hun var uekte barn født i 1950, og ble satt bort på grunn av samfunnets moralisme.

Vi hadde dårlig råd, arveklærne passet ikke alltid helt perfekt, håret ble klippet litt skjevt hjemme og ikke av frisør. Men vi hadde mat på bordet, om enn ikke varm middag hver dag.

Til høytider ble vi pyntet med bunader og pent tøy, vi var på ferieturer utenlands, vi fikk ny sekk og pennal til skolestart. Vi var trygge og syntes vi hadde et bra liv.

Når mamma var hjemme fungerte hjemmet helt fint. Da pappa i en aleneperiode henvendte seg til sosialkontoret for å få hjelp til å håndtere fem små, full skiftjobb og en aldrende far, ble han henvist til barnevernet. De bestemte at vi skulle få støtte av en kommunal hjemmehjelp til å få orden i huset – uten mamma ble det en del rot. Det viste seg å ikke være sant – damen som kom var ansatt i barnevernet.

I stedet for å hjelpe til med å ordne huset og lage forseggjort middag, rapporterte hun at vi ikke fikk mat. Det var ikke riktig. At jeg arvet klær etter broren min og at jeg hjalp mine mindre søsken, ble brukt som grunnlag for omsorgsovertakelse.

De unnlot å si at jeg var på skolen, at jeg var ute og lekte med jevnaldrende, at jeg hadde hobbyer, at jeg hadde mulighet til alenetid, at jeg hadde nok kjærlighet og omsorg – at jeg hadde alt det et barn trenger.

Vi ble flyttet uforberedt. Politiet var med som skremsel. Etter det mistet jeg all respekt for voksne, særlig politiet.

Pappa kjempet oss hjem igjen ved å tvangsskille seg fra mamma etter pålegg fra barnevernet. Da var vi helt forandret alle sammen. Nå var det stadig bråk og slåssing hjemme, det hadde det ikke vært før. Pappa behandlet oss også med større avstand enn før.

Vi skulle ha tilsyn fra barnevernet. Når hun var hjemme orket ikke pappa være til stede, så da gikk han ut i verkstedet sitt i bakgården. Farfar var inne, men likevel står det i barnevernsrapportene at «barna var overlatt til seg selv».

Det endte med ny omsorgsovertakelse. Uniformert politi hentet oss på skolen, inne i klasserommet.

Etter en tid på barnehjem kom jeg i fosterhjem. Da jeg kom i puberteten begynte jeg å utagere. Etter råd fra barnevernet ble jeg holdt fast, låst inne, tvangskjørt til og fra skolen, nektet mat utenom måltidene, og så videre. Tvangen førte til at jeg utagerte mer, ikke mindre. Jeg ble mer voldelig, jeg begynte å stjele, begynte å røyke, gjorde faenskap.

All kontakt med foreldre og søsken ble nektet.

Jeg ble sendt på institusjon. Der fikk vi beroligende piller hvis vi var litt livlige, sovetabletter når vi skulle sove, og røkte hasj som kveldskos sammen med personalet. Etter hvert fikk vi også amfetamin når personalet ønsket at vi skulle være aktive.

Jeg ble nektet ordinær skolegang og plassert på spesialskole for evneveike. Jeg ble seksuelt misbrukt av en lærer og av andre ungdommer på institusjonen. Jeg ble gravid og ble tvunget av barnevernet til å ta abort, godkjent av Kongen i Statsråd fordi jeg var under 16.

Politiet ble brukt for hver minste ting: En time for lenge hos kjæresten? Vips, sjakkruter på gårdsplassen. Jeg lærte som 10-11-åring å se på meg selv som en kriminell, og begynte å oppføre meg som en.

På hyttetur, to voksne og tre jenter i 13-14-årsaldren, dro de voksne på butikken uten oss...knips: «Dere, vi låser døra!»

De voksne så ikke humoren i dette og ringte politiet uten å nøle: Glattcelle over natta, deretter ble de to andre sendt hjem i politibil mens jeg ble holdt igjen på hytta alene med to voksne i 14 dager. Som straff for å utnytte muligheten når to voksne hadde vært ubetenksomme.

«Politi» var aldri noe trygt eller hjelpsomt. De og institusjonen skremte all tillit ut av oss med psykisk terror og trusler, samt fysisk røff behandling inkludert nedlegging, håndjern, og så videre. Gjerne med flere voksne, trente mannfolk mot 1-2, kanskje 3 spedbygde jentunger.

Kort sagt: Jeg ble møtt med tvang på alle kanter. Ingen spurte hvordan jeg hadde det inni meg. Jeg mistet all styring og kontroll over mitt eget liv, og ble i stedet sint, trist og fortvilet.

Som 17-åring ble jeg plassert alene i en leilighet i det mest rusbelastede miljøet i byen, proppet med amfetamin, under barnevernets «hjertevarme» omsorg: Jeg så dem en gang på to år.

Fra barnevernet kom inn i livet mitt hadde jeg en entydig negativ utvikling. Jeg utviklet spiseforstyrrelse, depresjon og suicidalitet, angst, sterk OCD - både fysisk og psykisk - samt PTSD.

Jeg har mistet hele familien min, jeg er dypt traumatisert og skadet, og påført omfattende foreldrefiendtlighet og falske minner. Skaden er erkjent og jeg har fått erstatning.

Årsaken til mine skader er maktovergrep fra overivrige sosialarbeidere og politi. Følgeskader etter samfunnets moralisme over barn født utenfor ekteskap. Sosial renovasjon basert på løgner og mistenkeliggjøring. Fordommer mot psykisk uhelse.

Ikke mangel på kjærlighet, omsorg og gode nok utviklingsmuligheter.

Jeg endte som tung rusmisbruker, bodde tidvis på gata, begikk ran og annen alvorlig kriminalitet, og solgte sex for å få penger til å overleve og til rus.

At jeg lever nå, er et under. Privatpersoner og min egen sterke vilje, ikke barnevern eller offentlige hjelpeinstanser, har hjulpet meg ut av dette helvetet.

Jeg har nå vært totalt rusfri i flere tiår, har en flott mann, en nydelig sønn som studerer på universitet i utlandet, har tatt fagbrev og er i fast jobb på heltid – jeg fungerer godt i samfunnet. Ikke på grunn av, men til tross for barnevernet.

Tvang har fått fram det verste i meg. Det er det tvang gjør med barn. Tvang gjør ikke barn snille, trygge og rolige; Tvang produserer djevelunger.

Unger trenger å bli sett, hørt, møtt og forstått. De trenger omsorg, kjærlighet, respekt og trygge rammer. Utagering er respons på emosjonell smerte.

For barn som ikke selv ønsker seg ut av hjemmet, innebærer en omsorgsovertakelse å bli fratatt all trygghet.

Noen barn ønsker seg ut av hjemmet, og med god grunn. De vil ha en helt annen bakgrunn og reaksjonsmåte enn de som fratas foreldrene sine uten god grunn.

Barnevernet har skadet meg mer enn noe annet i livet mitt, og politiet hjalp dem med å skade meg. Tvungen flytting er vold mot barn. Vold mot barn er vold mot barn uavhengig av om det er far Nils, fostermor Hanne, barnevernstante Klara eller politibetjent Petter som utfører den.

Politiet må ta et selvstendig ansvar for å sjekke at de handler i tråd med vedtak som er fattet på korrekt faktagrunnlag, og bruke metoder som ikke påfører barn skader.

Den dag i dag kan jeg ikke se en politiuniform uten å bli kvalm. Det eneste de oppnådde, var å gjøre meg sint.

De samme opplevelsene har mange andre barn, også i nåtid. Vi må erkjenne at barnevernskonseptet har feilet totalt og legge det ned for godt.

Vi må i stedet, basert på nåværende kunnskap om hva som faktisk virker, opprette en fungerende, offentlig hjelpetjeneste for barn og deres familier. En hjelpetjeneste som ikke skader barn. Som gir rett barn reell hjelp til rett tid. Som ikke misbruker eller misforstår psykologiske teorier, skriver ting som ikke er riktige og begår mened i nemnd og rett for å få gjennom et uriktig vedtak om tvangsflytting av et barn.

Kjære Øystese. Kan vi ta en prat etter at du har opplevd den samme tvangen som du ønsker å bruke på andre?

---

Politiforum er kjent med kronikkforfatterens fulle identitet.