Advokat Sigurd J. Klomsæt.
Advokat Sigurd J. Klomsæt.

DEBATTINNLEGG

Listen over regjeringens justispolitiske forsømmelser er lang

Vi har beveget oss fra et servicepoliti til et utrykningspoliti.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Det er nå mindre enn et halvt år til stortingsvalget. Tiden er inne for å gjøre opp politisk regnskap etter snart åtte år med regjeringen Solberg. Som advokat er jeg naturligvis opptatt av justispolitikken. Men min oppgave er ikke bare å forsvare forbryterne. Noen ganger er jeg bistandsadvokat for de kriminelles ofre. I tillegg er jeg en vanlig innbygger; far og bestefar, ektefelle, huseier og myk og hard trafikant. Som alle andre er jeg opptatt av trygghet og et velfungerende rettssystem.

I oktober 2013 utarbeidet de påtroppende regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet sin politiske plattform, Sundvollen-erklæringen. Her heter det at den nye regjeringen ville «føre en politikk som sikrer den enkeltes behov for rettssikkerhet og trygghet». Aktivt forebyggende arbeidet skulle være «svært viktig».

Nærpolitireformen

Den endringen i justissektoren som har fått mest oppmerksomhet under regjeringen Solberg er den såkalte «Nærpolitireformen» fra 2016. Nærpolitimodellen har vært styrende i politiets arbeid siden 1980-tallet. Det har medført et desentralisert, sivilt preget politi, bestående av generalister, integrert i lokalsamfunnet, med god lokalkunnskap og i nært samspill med publikum.

Regjeringen Solbergs «Nærpolitireform» reduserte antallet politidistrikter fra 27 til 12 og innebar fjerning av 126 lensmannskontor og politistasjoner. De aller fleste så at dette var en «fjernpolitireform». Hvor skal folk få utrettet sine sivile tjenester når politikontorene blir borte? Det dreier seg blant annet om pass, våpenkort, hittegods, skjenkebevilgninger, utleggsforretninger og gjeldsordning. Vi har beveget oss fra et servicepoliti til et utrykningspoliti. Da Høyres Monica Mæland overtok styringen av Justisdepartementet, etter syv ministre fra Frp, forlangte hun at man skulle fjerne «nær» og omtale det som «politireformen».

Kriminalitetsforebygging

Siden begynnelsen av 1990-tallet har skiftende regjeringer, med ulikt politisk ståsted, laget handlingsplaner for å forebygge kriminalitet begått av barn og unge, sist i 2013. Den løp ut i 2017. Men oppfølgingen fra regjeringen Solberg har vært fraværende. Samtidig viser den registrerte ungdomskriminaliteten en sterk og svært foruroligende økning.

Riksrevisjonen har i flere rapporter til Stortinget kritisert Justisdepartementets innsats på det kriminalitetsforebyggende området. Resultatet har vært at politidistriktene i for liten grad arbeider strukturert og systematisk. Departementet har derfor lovet Stortinget økt innsats på området ved å opprette Nasjonalt kompetansesenter fir kriminalitetsforebygging, under politisk styring. Senteret fikk aldri ressurser.

Først ble «Nasjonalt» fjernet fra navnet, det var for pretensiøst. Og i 2020 ble hele senteret avviklet. Etter min mening bør både Stortinget og Riksrevisjonen føle seg lurt.

Vold i nære relasjoner

Vold i nære relasjoner utgjør både et kriminalitets- og et folkehelseproblem. Skiftende regjeringer har derfor i en årrekke lagt frem handlingsplaner med tiltak mot disse formene for kriminalitet. Den siste kom i 2013 og løp ut i 2017, uten å ha blitt erstattet av en ny. På Justisdepartementets hjemmeside heter det i april 2021: «Vold i nære relasjoner er et viktig satsingsområde for regjeringen.» Derfor bebudes den en ny handlingsplan – «i løpet av første halvår 2020»!

Passiviteten gjelder ikke bare justisministrene. Barne- og familiedepartementet fikk i 2017 utarbeidet en offentlig utredning med gjennomgang av alvorlige saker der barn og ungdom hadde vært utsatt for grov vold og seksuelle overgrep (NOU 2017:12). Hensikten var å avdekke svikt i det offentlige tjenesteapparatets håndtering og gi anbefalinger for hvordan fremtidige tilfeller kan forebygges. Det er nå tre og et halvt år siden høringsfristen utløp. Regjeringen har fortsatt saken «under behandling». Utvalget valgte «Svikt og svik» som tittel på utredningen. Det beskriver regjeringen Solbergs politikk på området.

Beredskap

I avsnittet om Beredskap i Sundvollen-erklæringen heter det: «Samfunnets og borgernes sikkerhet er den viktigste av statens kjerneoppgaver.» Statsministerens kontor skal selv «ivareta den overordnede koordineringen og oppfølgingen av sikkerhets- og beredskapsarbeidet».

Da den globale pandemien rammet oss i fjor ble det fort klar at beredskapen sviktet på viktige områder. Det var mangel på det enkleste smittevernutstyr, sykehusene hadde uforsvarlig få akuttplasser og vi hadde ikke lenger nasjonal legemiddelproduksjon. Helsemyndighetene hadde en rekke ganger advart mot konsekvensene av en pandemi, men Statsministerens kontor, med det overordnende ansvaret, hadde forsømt seg.

Det er skjebnens ironiske paradoks at statsminister Solberg må drive valgkamp etter å ha fått en straffereaksjon for brudd på myndighetens smittevernbestemmelser på grunn av feiringen av sin egen 60 årsdag.

LES OGSÅ: Krass kritikk fra Riksrevisjonen: -Politiet mangler kompetanse på datakriminalitet

Forsømmelsene er mange

Riksrevisjonen var i 2019 sterkt kritisk til den lange saksbehandlingstiden i domstolene. Det ble pekt på at situasjonen var blitt så ille at det kan være i strid med Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

I Sundvollen-erklæringen lovte regjeringspartiene å utrede opprettelsen av en nasjonal offer- og pårørendeomsorg. Etter åtte år er det fortsatt ikke skjedd. I samme regjeringsplattform ble det lovet å vurdere en ny voldsoffererstatningsordning. Stortinget ba om å få et forslag i 2020. Regjeringen lovte at det ville komme våren 2021, men har siden utsatt saken inntil videre. Denne listen over forsømmelser kunne jeg gjort mye lengre, men plassen setter begrensinger.

Konsekvensene av regjeringens Solbergs styring av justissektoren ser vi nå: Mange former for alvorlig kriminalitet øker, som vold og seksuallovbrudd. Ikke minst bekymringsfullt er at barne- og ungdomskriminaliteten de siste årene har vist en kraftig økning.

Det er vanskelig å se dette på noen annen måte enn som en naturlig konsekvens av politiske prioriteringer.

Dette leserinnlegget ble først publisert i Aftenposten.

LES OGSÅ: «Slik blir noen utrygge. Slik blir noen kriminelle. Slik endres Norge»