Varslingssaken på Hamar

Ordene bak sladden

En ansettelsesprosess i Innlandet politidistrikt sommeren 2017 endret livene til Jane Vestbakken og Hege Halvorsen. To og et halvt år senere kjemper de fortsatt for å få svarene de trenger.

Publisert

DEL 1
DET FØRSTE VARSELET

 
 
 Hege Halvorsen.
 Hege Halvorsen.

Den 1. juni 2017 går den erfarne etterforskeren Hege Halvorsen inn dørene til Parkgata 54 på Hamar. Hun har søkt på en stilling som politiførstebetjent og økoetterforsker på Felles kriminalenhet i det nye Innlandet politidistrikt. I dag skal hun på jobbintervju.

48-åringen har forberedt seg godt. Etter to år som utreder i Gjensidige har hun lyst til å returnere til politiet – hennes arbeidsgiver i til sammen 20 år. Forventningsfull hilses hun velkommen av påtaleleder Rolf Thoresen, som leder intervjuet.

Stemningen er god og tonen uformell. Halvorsen får god anledning til å fortelle om sine kvalifikasjoner og sin motivasjon for å søke stillingen.

Underveis endrer imidlertid intervjuet karakter. Halvorsen føler det er lite interesse for å høre om hennes erfaringer i Gjensidige, og temaet dreier etter hvert vekk fra Halvorsens kvalifikasjoner.

Plutselig får hun flere spørsmål hun synes er merkelige; deriblant om sin relasjon til Jane Vestbakken, en av økoetterforskerne som jobber på Hamar i dag.

– Er du kjent med at det har vært en del konflikter på teamet? spør Thoresen.

– Hva har Jane fortalt deg om konflikten, da?

Halvorsen skjønner ikke hvorfor dette er et relevant tema i hennes jobbintervju. Hun svarer «nei» på Thoresens spørsmål.

Lite visste hun da hva dette jobbintervjuet skulle bli starten på.

De involverte

 
 
HAMAR 20101220. Politiinspektør Rolf Thoresen fra Hedmark politidistrikt på mandagens pressekonferanse i forbindelse med utvidelse av siktelsen mot en 38 år gammel tidligere overlege ved Sykehuset Innlandet. Foto: Jo E. Brenden / Scanpix
 
 
 
 

Johan Brekke
Politimester i de tidligere politi-distriktene Sogn og Fjordane og Søndre Buskerud. Politimester i nyopprettede Innlandet PD fra 1. januar 2016.

Johan Martin Welhaven
Politimester i Vest-Oppland PD 2011-2016. Visepolitimester i Innlandet PD til april 2018. Siden da leder for Felles enhet for påtale i Innlandet PD.

Rolf Thoresen
Påtaleleder i Hedmark PD fra 2013 til april 2018.

 

 

 

Richard Røed
Politiadvokat, leder og senere fagleder for økoteamet i Hedmark PD, fra 2012. Leder for økoteamet i Innlandet PD fra 2018.

 

Kjell Kristian Ukkelberg
Påtaleleder i Innlandet PD. Tidligere påtaleleder og leder for felles kriminalenhet i Hedmark PD.

 

Bjarte Espe
Leder for Felles enhet for etterretning og etterforskning i Innlandet PD fra 1. april 2018. Tidligere avsnittsleder for avsnitt for organisert kriminalitet.

Kjetil Hansen
Politietterforsker og NK på økoteamet på Hamar.

 

 

 

Ragnar Larsen
Tidligere ansatt og tillitsvalgt på økoteamet på Hamar. Nå pensjonist.

 

 

André Holen
Leder for stab for HR og HMS i Innlandet PD fra desember 2018. HR og organisasjonssjef i Hamar kommune fra september 2016 til han begynte i politiet.

Oddveig Østen
HMS-rådgiver i Innlandet PD.

 

 

 

Ellen Hagen Røe
Personalsjef i tidligere Hedmark PD. Fungerende leder for stab for HR og HMS i Innlandet PD fram til desember 2018. Er i dag ute av politiet.

 

Foto: Politiet, Rolf Nordberg/Glåmdalen (Kjell Kristian Ukkelberg), Jo E. Brenden/Hamar Dagblad (Kjetil Hansen og Rolf Thoresen) 

Kolleger i to år

Dette er en historie med et langt bakteppe. Hege Halvorsen og Jane Vestbakken er begge født i 1968 og begge oppvokst på Hamar. De visste om hverandre, men kjente hverandre ikke.

Tilfeldighetene ville det slik at begge valgte politiyrket. Vestbakken gikk ut av den daværende Politiskolen i 1992 og Halvorsen året etter. Begge tilbragte 10 år i politiet i Oslo-området før de med noen års mellomrom tok med seg sine respektive familier hjem til Hedmark.

Halvorsen fikk en fot innenfor som etterforsker på namsseksjonen på Hamar i 2003, før hun begynte ved kriminalavdelingen i mai 2006. Der ble hun etter hvert kollega med Vestbakken, som begynte som etterforsker på seksjonen i september 2006. Begge tok videreutdanning i etterforskning på Politihøgskolen (PHS) mens de jobbet der.

– I begynnelsen jobbet alle etterforskerne på seksjonen med alle sakstyper. Etter hvert kom det signaler om at det var ønskelig med mer spesialisering, og det ble varslet en omorganisering. Den kom nok også som en konsekvens av at det var dårlige rutiner og høye restanser på seksjonen, sier Vestbakken.

Seksjonen skulle deles i to faggrupper: «Narkotika og vinning» og «Familievold og sedelighet». Både Vestbakken og Halvorsen hadde hovedsakelig jobbet med vold- og sedelighetssaker, og ønsket seg begge inn på den sistnevnte. Kun Vestbakken fikk ønsket sitt oppfylt.

– Jeg ble selvfølgelig skuffet da jeg ikke kom inn i den faggruppen jeg ønsket meg. Det var dette som til slutt gjorde at jeg ikke så lenge etterpå bestemte meg for å prøve noe annet, sier Halvorsen.

I juni 2008 begynte hun i ny jobb som rådgiver for NAV Aa-registeret på Hamar, mens Vestbakken fortsatte som etterforsker på kriminalseksjonen.

Etter to år som kolleger, skiltes deres veier.

Anstrengt arbeidsmiljø

Noen år senere, i 2011, merket Vestbakken at hun begynte å bli sliten av familievold- og sedelighetssaker. Samtidig hadde hun ved noen anledninger bistått økoteamet i daværende Hedmark politidistrikt, med bakgrunn i at hun tidligere hadde etterforsket en omfattende økosak i Oslo-området.

På denne tiden besto økoteamet i daværende Hedmark politidistrikt av totalt seks medarbeidere. Siden en av teamets to etterforskere snart skulle pensjoneres, hadde de behov for flere folk. Da NK Kjetil Hansen på økoteamet spurte henne om hun ikke ville begynne med økosaker, så hun positivt på det. Gjennom en sideforflytning fikk Vestbakken jobb på økoteamet.

I februar 2012 begynte Vestbakken i sin nye jobb. I mars 2012 begynte også påtalejurist Richard Røed som jurist på økoteamet. Senere samme år tok han over som leder med både personalansvar og fagansvar.

Ikke lenge etter at Røed hadde blitt en del av økoteamet, begynte flere ansatte å reagere på det de oppfattet som forskjellsbehandling fra Røeds side, til fordel for en av de som jobbet på teamet.

– Vi andre på økoteamet begynte å mistrives med dette, fordi det gikk ut over samarbeidet på teamet og det gikk ut over arbeidsmiljøet, sier Vestbakken.

Til slutt fikk hun og NK Kjetil Hansen, samt økoteamets politirevisor og kontoransatt nok. De bestemte seg for å ta grep.

– Vi ville forsøke å løse situasjonen internt, på lavest mulig nivå, og sa ifra i hver vår medarbeidersamtale med Røed våren 2013. Det ble ikke godt mottatt, og førte til et enda mer anstrengt arbeidsmiljø, sier Vestbakken i dag.

Etter det de fire oppfattet som et varsel, selv om det ikke var formalisert, overtok politiinspektør Rolf Thoresen personalansvaret for de politiansatte på økoteamet. Thoresen gjennomførte samtaler med de ansatte, og fikk på plass kjøreregler for arbeidsforholdet på økoteamet.

Likevel opplevde ikke de fire varslerne at situasjonen ble bedre, og i 2015 så Thoresen til slutt ingen annen utvei enn å koble på politidistriktets HR/HMS-avdeling. Den 28. september ble det gjennomført et fellesmøte hvor hele økoteamet, daværende politimester i Hedmark Tormod Bakke, avdelingssjef Kjell Kristian Ukkelberg og seksjonssjef Thoresen var til stede. I forkant av møtet hadde Hansen sendt en e-post til Thoresen der han påpekte at arbeidsmiljøet har utviklet seg i retning av to leire, og nevner flere konkrete utfordringer på økoteamet som fortsatt ikke var løst.

Resultatet av møtet var at HMS-rådgiver Jan Wehrmann ble gitt i oppgave å kartlegge arbeidsmiljøet på økoteamet. Høsten 2015 gjennomførte han enkeltsamtaler og gruppesamtaler med alle involverte.

Som en del av denne gjennomgangen, ble Thoresen, Røed og Hansen pålagt å utarbeide en «samarbeidsplan for 2016». Dette resulterte i januar 2016 i nye kjøreregler for samarbeidet mellom de ansatte på økoteamet; kjøreregler som Hansen i et notat i mars samme år mente «kun etterleves av den ene siden» – altså varslerne.

«Jeg føler at vi i all hovedsak er tilbake i den «gørra» vi var forut for høsten 2015», skriver Hansen.

Tilsvar fra de involverte

Politiforum har kontaktet alle de involverte
personene med tilbud om å imøtegå
påstander og kommentere hendelsesforløpet
som beskrives i denne saken. Heidi
Sørskog, leder for politidistriktets stab for
kommunikasjon, skriver dette i en e-post til
Politiforum:

«Mange av våre ansatte har mottatt
henvendelser fra Politiforum i denne saken
og vi har valgt å svare samlet. Vi ønsker
ikke å gå inn i detaljer som trekkes frem i
spørsmålsstillingene, men ønsker å komme
med generelle svar rundt tilsettingsspørsmål,
håndtering av arbeidsmiljørelaterte
problemstillinger og forhold knyttet til
varsling.»

Du kan lese politidistriktets svar lenger ned i saken.

«I bunn og grunn føles det dypt urettferdig at vi/jeg – som altså varslet om et kritikkverdig forhold […] nå får følelsen av å sitte igjen som "svarteper ". Man skal ikke glemme historikken som utløste varslingen, det var ikke enkelt, ikke lett og ikke morsomt. […] Det satt langt inne. […] Slik status er i dag skulle jeg nesten ønske jeg aldri hadde gjort det, man kan spørre "var det verdt det "? Svaret er antakeligvis nei», fortsetter han.

– Jeg er usikker på om dette notatet i det hele tatt ble videreformidlet til Thoresen eller resten av ledelsen, sier Vestbakken.

Notat etter varsling

Arbeidet til HMS-rådgiveren munnet ut i den såkalte «Wehrmann-rapporten», et tresiders notat datert 2. mars 2016. Først over to år senere fikk Vestbakken lese notatet. I 2016 ble det istedenfor gjennomgått muntlig med alle, og ifølge Vestbakken bar notatet preg av runde formuleringer om viktigheten av tillit og dialog. Men i notatet understrekes det også at leder «må være bevisst egen fordeling av tid mellom sine medarbeidere» og «må være flink til å kommunisere med andre».

<strong>«WEHRMANN-RAPPORTEN» FULGTE OPP VARSLINGEN FRA 2013:</strong> Dialog, tydelig lederskap og klare beslutninger, var blant forbedringspunktene som ble trukket fram i etterkant av at Vestbakken og tre andre varslet om arbeidsmiljøet i 2013.
«WEHRMANN-RAPPORTEN» FULGTE OPP VARSLINGEN FRA 2013: Dialog, tydelig lederskap og klare beslutninger, var blant forbedringspunktene som ble trukket fram i etterkant av at Vestbakken og tre andre varslet om arbeidsmiljøet i 2013.

– I rapporten fremgår det at vi var fire som kollektivt sa ifra. Det sto også at man skulle ha en evaluering etter et halvt år. Sommeren 2016 spurte jeg Thoresen om når vi skulle ha den. Jeg etterspurte medarbeidersamtaler for meg selv, Kjetil Hansen og politirevisoren på økoteamet. Han sa han prioriterte juristene først, men skulle ta medarbeidersamtaler med oss etterpå, sier Vestbakken.

Samme høst flyttet økoteamet fra politihuset til Parkgata 54, et «politihus 2» i Hamar. Ifølge Vestbakken hjalp det lite for arbeidsmiljøet på økoteamet.

– Men vi beit tenna sammen og opplevde at det gikk greit. Vi hadde nok da nesten gitt litt opp. Thoresen var lite tilstede for oss som personalleder. Vi hørte ingenting om medarbeidersamtaler etter at vi hadde flyttet, sier Vestbakken.

Etter flere purringer til Thoresen for å få gjennomført medarbeidersamtaler for henne, Hansen og politirevisor, ble Vestbakken kalt inn 1. februar 2017.

– Jeg husker da at jeg nevnte for Thoresen at jeg ønsket at han fulgte oss opp tettere. Vi signerte begge på medarbeiderskjemaet der dette ble nedtegnet. Jeg fortalte også om faktiske utfordringer og episoder flere av oss på økoteamet reagerte på, sier Vestbakken.

Hun anmodet samtidig igjen om at Thoresen også måtte kalle de to andre til medarbeidersamtale, men dette skjedde aldri.

Rett etterpå ble sammensetningen mellom de som jobbet på økoteamet endret. Utover våren 2017 bedret arbeidsmiljøet seg deretter betraktelig. Vestbakken trodde situasjonen hadde normalisert seg, og ante et håp om at alle involverte kunne legge den langvarige konflikten på økoteamet bak seg. To stillinger var lyst ut, og friskt blod var på vei inn i økoteamet.

En av de håpefulle søkerne var Hege Halvorsen.

Et synkende skip

Etter at Halvorsen hadde jobbet hos NAV Aa-registeret i noen år, ønsket hun seg tilbake til politiet, og søkte på flere stillinger – deriblant en ordinær etterforskningsstilling på krimmen på Hamar i 2012. Hun fikk etter hvert en stilling som etterforsker på økoteamet på Gjøvik, hvor hun begynte våren 2013.

Der skulle hun jobbe sammen med en bistandsrevisor fra Skatteetaten, en politijurist og en annen etterforsker.

– Økoteamet hadde ingen egen politirevisor, og politijuristen ble pålagt å jobbe med mye annet. Det handlet om prioriteringer fra ledelsen. Da bistandsrevisoren også sluttet, ble hun ikke erstattet. Etter hvert sluttet også politijuristen. Det var på en måte et synkende skip, og til slutt ble jeg sittende alene. Det var en tung hverdag, sier Halvorsen.

Mens hun jobbet på Økoteamet på Gjøvik, begynte hun på en videreutdanning i finansiell etterforskning og inndragning – det såkalte «Økostudiet» – på Politihøgskolen (PHS). Hun fullførte modul 1 og begynte på modul 2.

Halvorsen hadde lenge slitt med et dårlig kne etter en idrettsskade, men var i fullt arbeid mens hun tok videreutdanningen ved PHS. I mai 2014, rett før eksamen i modul 2, ble hun operert. Komplikasjoner etter operasjonen gjorde at hun ikke fikk tatt eksamen.

– Jeg var fullt sykmeldt en periode etter operasjonen, men gikk gradvis tilbake i jobb fra februar 2015, sier hun.

 
 

Våren 2015 var økoteamet på Gjøvik i full oppløsning. I påvente av omorganisering som følge av politireformen, ble et planlagt pilotprosjekt for å slå sammen økoteamene på Gjøvik, Hamar og Lillehammer lagt på is. Nå hadde økojuristen sluttet, og kun Halvorsen og den andre etterforskeren var tilbake. Halvorsen visste at også han var på vei bort.

– Det er faglig tungt å jobbe på et økoteam uten å ha støtte av revisor og jurist, så jeg søkte også andre stillinger, sier Halvorsen.

Den 1. juni 2015 begynte hun i en stilling som utreder i Gjensidige. Det var denne jobben Halvorsen hadde da hun kom ut fra jobbintervjuet til stillingen som økoetterforsker på Felles kriminalenhet i det nye Innlandet politidistrikt, nøyaktig to år senere.

 

DEL 2
ET UNDERLIG JOBBINTERVJU

Etter jobbintervjuet banker Halvorsen på døra til Vestbakkens kontor for å fortelle om hva hun ble spurt om. Opplysningene sjokkerer Vestbakken.

 

Den 1. juni 2017 kommer Halvorsen ut fra møterommet og jobbintervjuet hvor Rolf Thoresen, Richard Røed og Kjetil Hansen var tilstede, i tillegg til en annen jurist fra økoteamet som sluttet kort tid senere. Hun er i stuss over spørsmålene hun akkurat ble stilt om Vestbakken og konflikten på økoteamet.

Samtidig tenker hun på et annet spørsmål hun ble stilt innledningsvis i intervjuet: «Er du en person som bærer nag?»

– Dette husker jeg godt, fordi jeg syntes spørsmålet var så spesielt, og fordi jeg godt husket å ha blitt stilt det samme spørsmålet i et jobbintervju til en etterforskerstilling på Hamar politistasjon i 2012, forteller Halvorsen.

Den gangen fikk hun også spørsmål om hun hadde noe uoppgjort med noen på politistasjonen. Fem år senere sitter Halvorsen og tenker at dette er et merkelig spørsmål å bli stilt under et jobbintervju, spesielt når det samme spørsmålet blir stilt på nøyaktig samme måte i to jobbintervjuer, med fem års mellomrom.

Halvorsen lurer også på hvorfor intervjuerne etter hvert viste så liten interesse for kompetansen fra hennes nåværende jobb i Gjensidige. Og hva var det som lå til grunn for at Thoresen til slutt i intervjuet insisterte så sterkt på at han ønsket å bruke tidligere politijurist Anne Ulsrud fra økoteamet på Gjøvik som hennes referanse? Halvorsen hadde jo ført opp tre andre referanser, deriblant økoetterforskeren på økoteamet på Gjøvik, som hun hadde jobbet mye mer sammen med enn Ulsrud.

BEKREFTELSEN: I en SMS-utveksling med Vestbakken den 1. juni 2017, bekreftet Kjetil Hansen at det ble stilt spørsmål om den tidligere konflikten på økoteamet under jobbintervjuet til Hege Halvorsen.
BEKREFTELSEN: I en SMS-utveksling med Vestbakken den 1. juni 2017, bekreftet Kjetil Hansen at det ble stilt spørsmål om den tidligere konflikten på økoteamet under jobbintervjuet til Hege Halvorsen.

Men Thoresen tok ikke et nei for et svar. Da Halvorsen fikk spørsmål om det var et problem om han ringte Ulsrud, svarte hun nei og godtok at Thoresen brukte Ulsrud som referanse.

Når Halvorsen går ut av møterommet, tenker hun at noe ikke stemmer. Noe virker forutbestemt. De merkelige spørsmålene får henne til å mistenke en ukjent agenda.

Hun har en ekkel følelse i magen.

En ubehagelig situasjon

Før Halvorsen forlot Parkgata 54 på Hamar denne torsdags ettermiddagen, ba hun om å få veksle noen ord med Vestbakken. Inne på kontoret sitt får Vestbakken fortalt hva som akkurat hadde skjedd under jobbintervjuet.

– Jeg ble sjokkert over at navnet mitt ble dratt inn i intervjuet, og med den spørsmålsstillingen. Hva slags agenda var egentlig dette? Jeg grublet på dette gjennom resten av arbeidsdagen og ettermiddagen, sier Vestbakken.

å kvelden sendte hun en tekstmelding til sin kollega Hansen, som deltok i intervjuet i kraft av å være tillitsvalgt, for å høre hva dette dreide seg om. I tekstmeldingen var hun sterkt kritisk til at hennes navn i det hele tatt var dratt inn i jobbintervjuet til Halvorsen, spesielt i spørsmål som omhandlet en konkret konflikt hvor tre av de fire personene i intervjupanelet var involvert.

«Ja kanskje litt uklokt .. det støttes», skrev Hansen tilbake.

– Han bekreftet dermed at jeg ble dratt inn i intervjuet med det spørsmålet, sier Vestbakken.

Hun syntes det var en ubehagelig situasjon å bli satt i. I ukene som fulgte snakket hun med Hansen om det som hadde skjedd, uten at hun helt visste hvordan hun skulle håndtere hendelsen videre.

Mens Vestbakken stusset på informasjonen hun hadde fått, ventet Halvorsen til intervjurunden var over før hun ringte til Thoresen for å få informasjon om innstillingen. Øverst på lista over innstilte kandidater sto den politiutdannede kommunikasjonsrådgiveren til politimester Johan Brekke.

Det var 15 år siden kommunikasjonsrådgiveren sist hadde jobbet med politifag og etterforskning. To måneder før stillingene på økoteamet ble lyst ut, nådde hun ikke opp med sin søknad til stillingen som leder for kommunikasjonsstaben i Innlandet politidistrikt.

Halvorsen var innstilt som nummer 3 til de to stillingene.

– Jeg ba derfor om en nærmere begrunnelse for innstillingen. Thoresen sa han var pålagt å ikke si noe mer til meg om dette, og at alt han kunne si var at det var en «totalvurdering av utdanning, erfaring og personlige egenskaper», sier Halvorsen.

Hun ba da om å få oversendt utvidet søkerliste og mottok denne kort tid etterpå.

– Da jeg mottok utvidet søkerliste og fikk se hvilken formal- og realkompetanse de ulike søkerne innehar, og spesielt kandidaten som var innstilt som nummer 1, ble det helt åpenbart for meg at kvalifikasjonsprinsippet her ikke var blitt hensyntatt og at jeg var blitt kraftig forbigått, mener Halvorsen.

Innstilling i retur

Ansettelsesrådet tok opp innstillingen i et møte den 20. juni 2017, men den ble ikke godkjent og istedenfor sendt i retur til Thoresen.

«Saken sendes tilbake til innstillende myndighet da rådet mener saken ikke er godt nok opplyst. Rådet ønsker en bedre redegjørelse for rangeringen mellom innstilte nr. 1, nr. 2 og nr. 3. Samt ytterligere referansesjekk på innstilte nr. 3», skrev ansettelsesrådet.

Thoresen kontaktet deretter Halvorsens daværende leder og utarbeidet en ny, korrigert innstilling. I denne andre innstillingen, som i likhet med den første er datert 13. juni 2017, var det gjort en vesentlig endring. Halvorsen var fortsatt innstilt som nummer tre, men ordlyden var endret:

«Halvorsen anses under sterk tvil kvalifisert til stillingen som økoetterforsker», sto det nå. Fra å være kvalifisert, var nå Halvorsen kvalifisert «under sterk tvil».

Halvorsen selv, visste imidlertid ikke på dette tidspunktet at det forelå en ny innstilling hvor hennes kvalifikasjon var trukket i tvil. Dette til tross for at hun i løpet av sommeren gjentatte ganger kontaktet Innlandet politidistrikt, deriblant både Thoresen og Hansen, for å få innsyn i prosessen. Ifølge Halvorsen svarte de hun snakket med at ledelsen hadde gitt dem klar beskjed om å ikke si noe til henne.

<strong>SLIK GIKK HUN FRA KVALIFISERT TIL IKKE KVALIFISERT PÅ 16 DAGER:</strong> I løpet av noen hektiske sommeruker og tre forskjellige innstillinger, var plutselig Hege Halvorsen ikke lenger kvalifisert til stillingen som økoetterforsker.
SLIK GIKK HUN FRA KVALIFISERT TIL IKKE KVALIFISERT PÅ 16 DAGER: I løpet av noen hektiske sommeruker og tre forskjellige innstillinger, var plutselig Hege Halvorsen ikke lenger kvalifisert til stillingen som økoetterforsker.

Tidlig på morgenen torsdag 13. juli, fikk imidlertid Vestbakken nyheter om ansettelsesprosessen. Mens hun var på ferie, fikk hun en tekstmelding fra Kjetil Hansen hvor han refererte til et møte i ansettelsesrådet dagen før. Der ble politimesterens kommunikasjonsrådgiver og en annen kandidat ansatt i de to stillingene.

«Hold tett om det inntil info er ute til alle inkludert Hege H», skriver Hansen.

– Dette skulle holdes internt. Jeg forholdt meg lojal til det, sier Vestbakken.

Det hverken Vestbakken eller Halvorsen visste på dette tidspunktet, var at ansettelsesrådet hadde fattet sin beslutning på grunnlag av en tredje innstilling. Først i en telefonsamtale med Thoresen den 22. august, etter at de to innstilte hadde takket ja til stillingene, fikk Halvorsen vite om ansettelsesrådets beslutning halvannen måned tidligere.

Det var imidlertid ikke den største overraskelsen.

– På direkte spørsmål fra meg om min status i den siste innstillingen, svarte Thoresen at jeg ikke hadde vært innstilt i det hele tatt. Da jeg spurte hvorfor, svarte han at jeg hadde blitt diskvalifisert på grunn av manglende personlige egenskaper. Da ble jeg sjokkert. Etter å ha gått hele sommeren uten å få vite noen ting, var dette helt absurd og fullstendig uventet, sier Halvorsen.

Ifølge Halvorsen bekreftet Thoresen at han selv hadde vært med på å skrive innstillingene, men at Kjell Kristian Ukkelberg, daværende fungerende påtaleleder for Innlandet politidistrikt, hadde gjort en del endringer i innstillingene.

I innstilling nummer tre, datert 29. juni 2017 og signert av Thoresen og Ukkelberg, står det svart på hvitt:

«Vi mener […] at Halvorsen ikke har de riktige personlige egenskapene for stillingen. Halvorsen anses ikke kvalifisert til stilling som økoetterforsker».

I løpet av tre hektiske sommeruker, fra den 20. juni til den 12. juli, hadde Hege Halvorsen gått fra å være kvalifisert til stillingen og innstilt som nummer 3, til å være ikke kvalifisert og ikke innstilt i det hele tatt.

Vesentlig lovendring

Det som også skjedde i løpet av disse tre sommerukene, var at en vesentlig lovendring trådte i kraft. Den 1. juli 2017 ble den 34 år gamle tjenestemannsloven erstattet med statsansatteloven; en ny lov som hovedsakelig baserte seg på rapporten fra Tjenestemannslovutvalget fra 2015.

Dette innebar blant annet to vesentlige endringer: En viktig endring er at det nå kreves flertall i ansettelsesrådet for å anke en sak inn for sentralt ansettelsesråd, noe som gir mer makt til arbeidsgiver. En annen viktig endring var lovfestingen av det såkalte «kvalifikasjonsprinsippet» – altså at det er den best kvalifiserte søkeren som skal ansettes i statlige stillinger.

<strong>INGEN HADDE TENKT PÅ AT TEKSTEN VAR SYNLIG UNDER SLADDENE:</strong> På en av de tre innstillingene var det mulig å lese hva som sto bak sladden - deriblant at Halvorsen og Vestbakken skal ha vært venninner, noe de bestrider.
INGEN HADDE TENKT PÅ AT TEKSTEN VAR SYNLIG UNDER SLADDENE: På en av de tre innstillingene var det mulig å lese hva som sto bak sladden - deriblant at Halvorsen og Vestbakken skal ha vært venninner, noe de bestrider.

«Ved vurderingen av hvem som er best kvalifisert, skal det legges vekt på utdanning, erfaring og personlig egnethet, sammenholdt med kvalifikasjonskravene som er fastsatt i utlysningen», heter det i lovteksten.

– Dette er viktig. Det har vært en rettspraksis på dette, men du stiller jo sterkere når kvalifikasjonskravet er en del av lovteksten. Jeg trodde jo hele tiden at med den kompetansen jeg har, sett opp mot utlysningsteksten, så ville jeg være godt kvalifisert. Og jeg trodde derfor at dette var noe ansettelsesrådet kunne ordne opp i. Så får jeg høre fra Thoresen at jeg plutselig ikke var innstilt på grunn av manglende personlige egenskaper, sier Halvorsen.

Meldingen satte henne ut.

– Jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Jeg har aldri vært i noen konflikter og har ingenting på «rullebladet», sier hun.

 
 

Kort tid etter sendte hun derfor en skriftlig anmodning om innsyn i innstillingene. Etter noen runder med purring fikk hun ut de tre dokumentene. Hun husker hvordan hun tok et magadrag på jobb før hun åpnet vedleggene for å se hva Thoresen og Ukkelberg la til grunn for hennes «manglende personlige egenskaper».

– Men da jeg åpnet dokumentene, så jeg bare en masse svart sladding. Det sa meg ingenting, sier Halvorsen.

At deler av innstillinger er sladdet, er ikke unaturlig. Det er forvaltningsforskriften som regulerer adgangen til innsyn i en statlig ansettelsesprosess, og som søker har du rett til innsyn i objektive faktaopplysninger om deg selv – men ikke i de vurderingene eller drøftingene som ansettelsesrådet har gjort.

Da Halvorsen så nærmere på de tre innstillingene, oppdaget hun imidlertid at det lot seg gjøre å lese det som sto bak sladden i innstilling nummer én. Det hun så, gjør at hun mener forvaltningsforskriften ikke er fulgt i hennes tilfelle. Allerede bak den første sladden – fra referatet av jobbintervjuet hennes – kunne hun lese:

«Halvorsen er venninne med økoetterforsker på Hamar Jane Vestbakken.»

– Når til og med den siste setningen som refererer til intervjuet med meg er sladdet, da tenkte jeg at «her er det ugler i mosen», sier Halvorsen.

I innstillingen sås det tvil om Halvorsens motivasjon for å jobbe med økosaker. Det blir også påstått at hun sluttet på økoteamet på Gjøvik fordi hun hadde problemer med å kjøre bil.

– Det er helt feil, og direkte latterlig, sier Halvorsen.

I tillegg trekkes Halvorsens tidligere søknader til stillinger ved Hamar politistasjon fram, deriblant søknaden til en etterforskerstilling i 2012. Det var under intervjuet til denne stillingen Halvorsen – som under jobbintervjuet i 2017 – også ble stilt spørsmål om hun er en person «som bærer nag». I innstillingen understrekes det at hun ikke fikk disse stillingene, med en mulig begrunnelse:

«Dette kan skyldes tidligere uenigheter i den tiden hun var ansatt på kriminalavdelingen på Hamar. Halvorsen arbeidet da bl.a. sammen med Jane Vestbakken (som nå er på økotemaet på Hamar). Begge disse sluttet etter eget ønske på kriminalavdelingen på Hamar. Vi […] ser at konfliktnivået på økotemaet evt kan øke dersom Halvorsen nå blir ansatt, idet hun antas å ville støtte Vestbakkens syn på hvordan teamet skal drives. Det kan i denne sammenheng vises til at det har vært en pågående konflikt på økotemaet på Hamar over flere år hvor Jane Vestbakken har en sentral rolle. Konflikten er ikke avsluttet til tross for gjentatte prosesser hvor bl.a. HMS-rådgiver og politimester har deltatt i tillegg til flere forsøk av påtaleleder og sjef felles kriminalenhet.»

– Jeg syntes dette var drøyt, og jeg kunne ikke akseptere disse usaklige, grunnløse og konspiratoriske påstandene som ble fremstilt der. Det sto også gjentatte krenkende og helt irrelevante kommentarer om helsen min. Av det jeg kunne se bak sladden, er deres «dom» over mine manglende personlige egenskaper ikke saklig begrunnet og et sterkt overtramp overfor meg personlig, sier Halvorsen.

Den 25. september 2017 klaget hun derfor saken inn for Sivilombudsmannen. Halvorsen ba om at innstillingens begrunnelse av hennes personlige egnethet ble vurdert, i tillegg til å få ansettelsesprosessen vurdert opp mot kvalifikasjonsprinsippet.

«Jeg kan ikke akseptere å bli behandlet og forbigått på denne måten, uten at jeg gjør det jeg kan for å få avklart hva som faktisk har skjedd her», skriver hun i klagen.

Ble sykmeldt

På samme tid var også Vestbakken i tenkeboksen. Fra Halvorsen hadde hun fått vite hva som sto bak sladden i innstillingen, spesielt påstanden om at Vestbakken hadde «en sentral rolle» i en pågående konflikt på økoteamet.

– Det var et sjokk for meg den sommeren å bli trukket inn i intervjuet, og på sensommeren bli kjent med hva som sto i innstillingen. Det er ubegripelig. Hvor har de det fra at jeg var sentral i en pågående arbeidskonflikt? spør Vestbakken.

Hun kunne ikke unngå å tenke mye på dette utover høsten, og ba om et møte med Thoresen den 1. september. Ifølge Vestbakken skal Thoresen da ha nektet for å under jobbintervjuet ha spurt Halvorsen om hva Vestbakken hadde sagt om konflikten på økoteamet.

At spørsmålet hadde blitt stilt, hadde imidlertid Kjetil Hansen bekreftet i en tekstmelding til Vestbakken samme dag som intervjuet fant sted.

 
 

Tidlig i oktober 2017 ble Vestbakken sykmeldt med betennelse i og rundt øret, noe fastlegen antok skyldtes stress rundt jobbsituasjonen. Det ble da klart for henne at hun ikke bare kunne la saken ligge.

Jane Vestbakken.
Jane Vestbakken.

I et møte med Politiets Fellesforbunds (PF) lokallagsleder Reidun Martinsen og sin tillitsvalgt Ragnar Larsen senere i oktober, søkte Vestbakken råd om hvordan hun kunne gå videre. Under møtet ble Martinsen bedt om å ta spørsmålet om bruken av personopplysninger om Vestbakken i innstillingen, videre til HR-avdelingen i politidistriktet.

HR-avdelingen var positive til å møte Vestbakken, men ville avvente et møte mellom Vestbakken og hennes nærmeste leder i et forsøk på å få saken løst på «lavest mulig nivå».

Da Vestbakken etter noen dager snakket med Thoresen, ga han beskjed om at Ukkelberg skulle kalle inn til møtet. Thoresen sa da at også Richard Røed kom til å bli innkalt, noe Vestbakken ga beskjed om at hun ikke ønsket. Dette ble ikke tatt til følge.

– Jeg reagerte på at Røed var innkalt. Det var ikke naturlig at han skulle være med, siden han var omvarslet i den tidligere saken, sier Vestbakken.

<strong>MØTEROMMET:</strong> Inne på møterommet «Ottestad» på politihuset på Hamar, satt Kjell Kristian Ukkelberg, Rolf Thoresen, Richard Røed og Oddveig Østen klare da Jane Vestbakken og tillitsmann Ragnar Larsen kom inn. Vestbakken har selv tatt bildet.
MØTEROMMET: Inne på møterommet «Ottestad» på politihuset på Hamar, satt Kjell Kristian Ukkelberg, Rolf Thoresen, Richard Røed og Oddveig Østen klare da Jane Vestbakken og tillitsmann Ragnar Larsen kom inn. Vestbakken har selv tatt bildet.

Hun reagerte også på agendaen i den skriftlige innkallingen fra Ukkelberg.

– Der sto det at på grunn av mitt «tydelige engasjement» i forbindelse med ansettelsessaken, ble det kalt inn til møte. Formålet med møtet og agendaen var snudd på hodet. Dette var en innkalling sendt ut på felles Outlook, slik at alle kollegene på økoteamet kunne se den, sier Vestbakken.

Hun vurderte om hun burde delta på møtet når Røed også skulle være med, men etter rådslagning med Martinsen takket hun ja til møteinnkallingen og inviterte tillitsvalgt Larsen til å være med i møtet.

– Møtet fant sted 1. november 2017. Det møtet glemmer jeg aldri. Jeg er berørt av det fortsatt.

 

DEL 3
DET VONDE MØTET

Et møte mellom Vestbakken og ledelsen får et helt annet utfall enn det hun ønsker seg. Hun er fortsatt preget av dette møtet.

 

På et møterom på politihuset på Hamar denne dagen, satt Kjell Kristian Ukkelberg, Rolf Thoresen, Richard Røed og HMS-rådgiver Oddveig Østen på rekke og rad da Vestbakken og Ragnar Larsen kom inn. Ukkelberg ledet møtet.

– Han begynte med å legge ut om mitt «tydelige engasjement» i ansettelsessaken. Jeg forklarte da at jeg ikke hadde bedt om noe møte om det, men ønsket svar på hvorfor jeg uvitende var dratt inn i intervjuet og innstillingen på en slik negativ og uriktig måte. Videre at jeg ønsket svar på hvem som mente jeg hadde en sentral rolle i konflikten på økoteamet og hvorfor de mente dette om meg. Dette er jo uriktige påstander. Det er løgn, sier Vestbakken.

Hun hadde et klart ønske om å få svar på hvor påstandene kom fra, og om det var hele eller deler av økoteamet som mente dette – eller om dette var karakteristikker som kom fra ledelsen.

– Jeg opplever disse utsagnene som krenkende. Jeg har aldri fått mulighet til å imøtegå og få noen svar på disse påstandene, sier Vestbakken.

En beklagelse i dette møtet kunne ha vært nok til å legge saken død, understreker hun. Det fikk ikke Vestbakken. «Ledelsen på sin side ønsker ikke å beklage», heter det i møtereferatet.

I møtet hadde Vestbakken med seg en underskrevet erklæring fra Halvorsen som fritok ledelsen fra taushetsplikten knyttet til søknadsprosessen og opplysningene i innstillingen hvor Vestbakken ble nevnt. Ifølge Vestbakken ble imidlertid erklæringen avfeid av Ukkelberg. Han skal ha sagt at han hadde vært i kontakt med Politidirektoratet, som dagen i forveien slo fast at Vestbakken ikke hadde innsynsrett i innstillingene fordi hun ikke var en part i ansettelsessaken, og at ledelsen hadde taushetsplikt overfor henne.

Da hun deretter tok opp varslingssaken og konflikten ved økoteamet, skal Ukkelberg ha blitt rasende, ifølge Vestbakken.

Det de ønsker er at jeg bare skal gi meg og legge saken i bero, tenke på omdømmet til politiet og være lojal mot systemet. Det er det det hele bunner i.

Jane Vestbakken

Men han innrømmet også at det var flere som var sentrale i konflikten, uten å nevne navn, hevder hun.

– Ukkelberg snakket om at jeg burde nullstille meg og se framover, og være lojal mot systemet. Thoresen sa at dersom det ikke ble stille fra min side, kunne de «ta i bruk verktøykassa» og «gjøre noen tiltak». Jeg oppfattet det som en indirekte trussel for å bringe meg til taushet, og en trussel om å bli omplassert, sier Vestbakken.

Mot slutten av det to og en halv time lange møtet, sa Ukkelberg, ifølge Vestbakken: «Du har jo en del bagasje da, Jane.»

– Jeg ble helt satt ut, og angrer på at jeg ikke spurte hva han mente med det. Vi har alle ulike erfaringer med oss i livet, men å påstå at jeg har «en del bagasje» var utrolig drøyt og krenkende. Dette var et helt absurd og et helt forferdelig møte, sier hun.

Avlyste oppfølgingsmøte

I etterkant av møtet fikk Vestbakken vite av en kollega at Richard Røed allerede før møtet den 1. november skulle ha bedt medarbeidere varsle til ham dersom Vestbakken snakket til dem om saken. Hun opplevde dette nærmest som et ledd i en utfrysning, styrt av ledelsen.

Det var berammet et nytt møte den 27. november, som en oppfølging etter møtet den 1. november. Før dette tok Vestbakken imidlertid kontakt med HMS-rådgiver Oddveig Østen, og sendte henne en lengre e-post hvor hun utdypet bakgrunnen for konflikten. Den 6. november tok Vestbakken toget til Lillehammer for å treffe Østen.

– Hun kjente ikke til bakteppet, og jeg ville ikke utlevere for mye under møtet den 1. november. Jeg snakket med Østen i en halv dag, og strakk meg så langt som å si at «her snur de opp ned på problemstillingen – vi varslet om arbeidsmiljøet». Valget vårt var å varsle eller slutte. Vi valgte å varsle på lavest mulig nivå, og så blir jeg fremstilt som en syndebukk for en arbeidskonflikt. Jeg opplevde at Østen så meg og forsto at jeg hadde behov for å renvaske meg, sier Vestbakken.

De to avtalte et nytt møte, men tre dager senere kom kontrabeskjeden i en e-post fra Østen:

«Jeg har tenkt litt fram og tilbake ang et møte slik du skisserte på mandag. I utgangspunktet mener jeg at dialog er bra og når du sier at et slikt møte vil være til hjelp for deg så er jeg ikke i tvil om at det stemmer. Imidlertid kan jeg i min rolle ikke bli med på å gjennomføre et slikt møte som ikke omfatter leder med personalansvar.

Møtet den 27. gjennomføres som planlagt. Der må vi på en måte avslutte forrige møte som ble hengende litt i luften. Vi trenger en felles konklusjon om nåsituasjonen og hva som skal til for å nullstille og gå videre, både for deg og for arbeidsgiver. Det er derfor påkrevet at vi gjennomfører dette slik jeg ser det, men jeg håper og tror at dette møtet blir roligere og mindre følelsesladet enn det forrige. Nå er det framtiden som gjelder.»

Samme dag svarte Vestbakken at det var greit for henne om hennes personalleder Thoresen deltok i et møte mellom dem. Seks dager senere kom svaret fra Østen:

«Jeg beklager at jeg ikke kunne gi deg det svaret du ønsket. Jeg mener selv at jeg forstår situasjonen din, og jeg vil hjelpe deg. Men jeg ser ingen grunn til å virvle opp en konflikt som iflg. møtet vi hadde på Hamar er tilbakelagt. Jeg mener at riktig rekkefølge er å ta møtet 27. november først og i det møtet tenke framover for å se hva som er rette vegen videre nå. Jeg mener det er beste framgangsmåte for alle parter, også for deg.»

– Utgangspunktet mitt for møtet den 1. november, var at jeg ba om en forklaring og en beklagelse, og at den beklagelsen skulle gå til ansettelsesrådet. Vi skulle ha et nytt møte for å komme til et «forlik», men jeg så at jeg ikke kom til å få noen beklagelse. Det de ønsker er at jeg bare skal gi meg og legge saken i bero, tenke på omdømmet til politiet og være lojal mot systemet. Det er det det hele bunner i, sier hun.

Ønsker virkelig ledelsen å knekke en medarbeider/fryse henne ut, slik at jeg går ut i en lang sykemeldings-periode? Om de mener det de mener, får ledelsen i hvert fall ha ryggrad nok til å forklare meg hvorfor de mener det de har skrevet om meg.

Jane Vestbakken

Møtte medvarslerne

At Østen likevel ikke ville møte henne, var et nytt tilbakeslag for Vestbakken. Hun hadde fortsatt et sterkt ønske om å få vite hvem som mente hun hadde en «sentral rolle» i en pågående arbeidskonflikt, og hvorfor hun hadde blitt fremstilt slik hun hadde blitt i innstillingene.

Vestbakken så derfor ingen annen råd enn å oppsøke de tre kollegene som varslet sammen med henne fire år tidligere. Konklusjonen etter samtalene med Kjetil Hansen og de to andre var entydige.

– Ingen av dem stilte seg bak beskyldningene, sier Vestbakken, og fortsetter:

– Ingen av dem har heller blitt spurt av ledelsen om dette, og ingen mener det er noen pågående konflikt på teamet. Den ble i praksis avsluttet ett år tidligere. Dette står ikke i samsvar med det Ukkelberg uttalte i møtet 1. november 2017.

Vestbakken sendte en e-post til HMS-rådgiver Østen der hun beskrev det som kom fram i samtalene med medvarslerne. Svaret kom samme dag:

«Jeg synes det er fint at du har hatt en dialog med de andre. Det ser ut til at du har fått den bekreftelsen du ønsket og antok. Håper det var til hjelp for deg. Og så snakker vi oss videre i riktig retning neste mandag.»

«Neste mandag» var 27. november 2017. I en lengre e-post til Østen, gjorde Vestbakken det klart at dette møtet ikke kom til å bli noe av. E-posten avsluttet hun med:

«Hvordan mener HMS at de skal ivareta meg på økoteamet fremover, hvis ikke det jeg er beskyldt for, skal snakkes om?»

Tre dager senere svarte Østen:

«Da du var her på kontoret mitt snakket vi om å la saken ligge til etter sivilombudsmannens uttalelse. (I Halvorsens sak, journ.anm.) Jeg var litt i tvil om det er lurt å vente så lenge […] da jeg mener det er på tide for alle å sette punktum, lukke saken og se framover. Men jeg ser nå at du kanskje har rett, det kan være greit å vente og se om det i den uttalelsen står noe som gjelder din sak. Så dersom du fortsatt mener at du kan leve godt med å vente med å møtes så støtter jeg deg i det. Jeg kan ikke love at du får en beklagelse slik du ber om, men sjansen er kanskje litt større ved å vente til sivilombudsmannen har sagt sitt.»

Ville renvaskes

Tidlig i desember 2017 dro Vestbakken på ferie. Da hun kom tilbake satte hun ord på frustrasjonene sine i et lengre notat som hun sendte som et varsel til PFs lokallagsleder Martinsen. I det 11 sider lange notatet skriver Vestbakken blant annet følgende:

 «Slik jeg ser det, har verken ledelsen eller HR avdelingen vært villig til å rydde opp i feilen, og møte meg på mitt behov for svar, for at arbeidshverdagen min igjen skal normaliseres og trygges. […] Etter mitt syn har ledelsen misbrukt meg i sin argumentasjon for å diskvalifisere Hege. De kommer med krenkende, falske og konspiratoriske påstander om meg (og Hege). Det er ledelsen som har bragt liv i en tilbakelagt arbeidskonflikt på økoteamet, ved å bruke den som et argument. […] Jeg stiller meg spørsmål om hvor ledelsen har vært, hvis de mener det er en pågående arbeidskonflikt og ikke gjort noen tiltak på økoteamet siden høsten 2015, eller hatt noen møter/samtaler med noen av oss for å kartlegge "nå-situasjonen", eller sagt noe som helst til meg om hvilken oppfatning de har av meg om dette som tema. […] Hva har jeg gjort annet enn å si ifra om kritikkverdige forhold rundt denne ansettelsesprosessen, når det er så mye som har skjedd i forbindelse med den?»

Avslutningsvis stiller Vestbakken spørsmål om hvilke intensjoner som kan ligge bak:

«Ønsker virkelig ledelsen å knekke en medarbeider/fryse henne ut, slik at jeg går ut i en lang sykemeldingsperiode? Om de mener det de mener, får ledelsen i hvert fall ha ryggrad nok til å forklare meg hvorfor de mener det de har skrevet om meg.»

– Jeg ville ha meg renvasket for påstandene, og sendte derfor et varsel til Martinsen. Hun mente imidlertid dette burde gå i HMS-sporet. Jeg hadde mye å gjøre på jobben, så jeg bet tennene sammen og sto på videre, sier Vestbakken.

Lite visste hun hva som ventet i 2018.

 
 

Konflikt på kontoret

Mandag 22. januar 2018 startet Vestbakken arbeidsdagen tidlig, men ble senere med på en felles morgenkaffe med kollegene på økoteamet. Tilfeldighetene ville det slik at de fire som deltok på morgenkaffen, var de fire opprinnelige varslerne fra 2013. Under samtalen ble en situasjon fra et gruppemøte en uke i forveien tatt opp.

Under gruppemøtet kom det tilfeldig fram at Richard Røed hadde blitt konstituert leder for økoteamet i Innlandet politidistrikt.

– Det var Kjetil Hansen som sa dette, mens vi andre satt der som spørsmålstegn. Røed ville ikke bekrefte noe, og det hadde ikke kommet noen e-post fra vår personalleder Thoresen om endringer på økoteamet, sier Vestbakken.

I etterkant av gruppemøtet bekreftet Hansen overfor Vestbakken at han muntlig hadde fått beskjed av Thoresen om dette. Den 22. januar kom det fram at Thoresen skulle være med på et gruppemøte uka etterpå.

– Han var ytterst sjelden til stede på gruppemøter, og jeg sa da til Hansen at jeg kom til å spørre om det medførte riktighet at Røed hadde blitt konstituert leder på økoteamet. Da sa Hansen at det syntes han ingenting om. Han var lei av konflikter, og sa at det bare skaper ubehagelig stemning om jeg tok dette opp på gruppemøtet. «Du og jeg har snakket sammen om dette», sa han til meg. Men jeg sa at jeg ville høre det fra Thoresen. Da ble han sint, hevder Vestbakken.

De to andre kollegene hadde nå forlatt fellesarealet, og det var kun Vestbakken og Hansen igjen. Hansen reiste seg da opp, og hans kroppsspråk og stemmeleie «lyste av sinne», ifølge Vestbakken.

– Da sprakk jeg også. Da bare rant det ut. Jeg sa at her har jeg gått i flere måneder med kunnskap om usanne opplysninger om meg i en innstilling, som jeg ikke får svar på fra ledelsen. «Dere vet like godt som meg hva som er utgangspunktet for denne arbeidskonflikten, men dere har ikke gjort noe for å stå opp for meg», sa jeg til Hansen. Jeg sa at de kunne gått til ledelsen og fortalt at de så at jeg led under dette og trengte et svar, forteller Vestbakken.

Akkurat da kom en kollega inn for å hente en kaffe. Vestbakken gikk da til kontoret sitt. Hansen skal da ha fulgt etter.

– Han sto i døråpningen til kontoret mitt og sa til meg at «kanskje det er på tide at du ser deg om etter noe annet», hevder Vestbakken.

Beskjeden fra ham var at teamet ikke ønsket noe møte med meg for å rense lufta.

Jane Vestbakken

Hansen skal senere, overfor Vestbakken, ha sagt at han ikke husker denne uttalelsen.

Vestbakken ble opprørt av disputten med Hansen, og forteller at hun oppløst i tårer dro hjem og bestilte legetime. Deretter ringte hun sin tillitsmann Ragnar Larsen og fortalte hva som hadde skjedd.

– Han sa til meg at «nå varsler vi», forteller Vestbakken.

Neste dag ble notatet hun sendte PFs lokallagsleder Reidun Martinsen 15. desember året før, registrert som et formelt varsel i Innlandet politidistrikt.

Slik endte Vestbakken som varsler for andre gang.

 

DEL 4
DET ANDRE VARSELET

I januar 2018 har Jane Vestbakken varslet for andre gang. Hun vet ennå ikke hva hun har i vente det neste halvåret.

Dagen etter at Vestbakken formelt varslet overfor Innlandet politidistrikt, fikk hun beskjed fra HMS-leder Gunhild Olstad om at distriktets vurderingsgruppe for varslingssaker skulle levere en anbefaling til politimesteren med forslag til videre behandling av saken i løpet av uka.

Politimester Johan Brekke hadde på dette tidspunktet i flere år jobbet tett med Kjell Kristian Ukkelberg og kommunikasjonsrådgiveren som ble ansatt som økoetterforsker senhøsten 2017. Kommunikasjonsrådgiveren og Ukkelberg hadde jobbet sammen i administrasjonen i 15 år, mens Brekke – som også satt som leder av ansettelsesrådet – var hennes eneste referanse i søknaden.

På bakgrunn av politimesterens rolle i ansettelsessaken som lå til grunn for varselet, og Brekkes relasjon til de omvarslede, ba Vestbakken om en vurdering av politimesterens habilitet som leder for varslingssaken. Henvendelsen ble ikke tatt til følge.

Tre dager senere bekreftet Olstad i en ny e-post at politimesteren «har besluttet hvordan distriktet skal behandle varslingssaken».

«Han har satt ned en gruppe som har fått frist på seg til 23. mars til å undersøke saken og komme med en rapport», skrev hun i e-posten. Ordet «rapport» skulle senere vise seg å bli vesentlig.

Jeg følte at jeg var i ferd med å bli ofret.

Jane Vestbakken

I e-posten skrev hun videre at Vestbakken «vil få en leder, som ikke er din personalleder, til å ivareta deg under behandlingsperioden. Vedkommende leder vil ta kontakt med deg om kort tid».

Tirsdag 30. januar fikk Vestbakken beskjed om at HMS-rådgiver Oddveig Østen skulle ta på seg denne rollen, men drøyt to uker senere ringte Østen med en kontrabeskjed: Det var nå besluttet at politiinspektør Johan Martin Welhaven skulle overta.

Welhaven var tidligere politimester i Vest-Oppland politidistrikt og satt i ledergruppen til politimester Brekke i kraft av å være visepolitimester i Innlandet politidistrikt.

– Jeg hadde aldri snakket med Welhaven noen gang, sier Vestbakken.

På dette tidspunktet var hun 100 prosent sykmeldt. Gjennom hennes tillitsmann Ragnar Larsen, forsøkte hun å formidle et ønske om å skvære opp dem imellom. Svaret kom ifølge Vestbakken fra Thoresen.

– Beskjeden fra ham var at teamet ikke ønsket noe møte med meg for å rense lufta, sier Vestbakken.

Da sykmeldingen hennes var i ferd med å gå ut, den 15. februar, fikk hun en tekstmelding fra Welhaven klokka 19.45 på kvelden. «Kan jeg ringe deg nå om ca 15-20 minutter?» spurte han. Vestbakken takket ja, og snart hadde de sin første samtale.

<strong>LEDERDIALOG:</strong> I to og en halv måned var visepolitimester Johan Martin Welhaven den lederen som skulle ivareta Jane Vestbakken mens varselet hennes var under behandling. De to hadde aldri snakket med hverandre tidligere. Welhaven kommuniserte hovedsakelig med Vestbakken via tekstmeldinger og alltid i forbindelse med at hennes sykemeldinger var i ferd med å gå ut. Den ene gangen han titulerte henne med navn, kalte Welhaven Jane for «Janne». Da de to møttes første gang, var det under et dialogmøte hvor Welhaven informerte henne om at hun var midlertidig omplassert.
LEDERDIALOG: I to og en halv måned var visepolitimester Johan Martin Welhaven den lederen som skulle ivareta Jane Vestbakken mens varselet hennes var under behandling. De to hadde aldri snakket med hverandre tidligere. Welhaven kommuniserte hovedsakelig med Vestbakken via tekstmeldinger og alltid i forbindelse med at hennes sykemeldinger var i ferd med å gå ut. Den ene gangen han titulerte henne med navn, kalte Welhaven Jane for «Janne». Da de to møttes første gang, var det under et dialogmøte hvor Welhaven informerte henne om at hun var midlertidig omplassert.

– Jeg husker det godt. Dette var dagen før jeg fylte 50 år, og jeg var langt nede. Jeg hadde legetime neste dag, og Welhaven oppfordret meg rett og slett til å sykmelde meg videre, hevder Vestbakken.

Hun husker hun tenkte på en større økosak hun da jobbet med, hvor det akkurat var gjort en pågripelse i utlandet.

– Jeg ville tilbake på jobb og fortsette å jobbe med denne saken, og jeg spurte Welhaven hvorfor han mente jeg fortsatt burde være sykmeldt. Han sa at det kanskje var for tidlig å komme tilbake, på bakgrunn av konflikten på økoteamet. «Hvem mener jeg ikke bør komme tilbake?» spurte jeg. Welhaven sa han hadde snakket med Hansen, sier hun.

Overfor Vestbakken skal Hansen i ettertid ha benektet at han i det hele tatt hadde snakket med Welhaven om saken.

– Så jeg vet ikke hvem som snakker sant eller usant her, sier Vestbakken.

Hun fikk en ny psykisk knekk av samtalen. Dagen etter, på Vestbakkens 50-årsdag, ga legen henne tre nye uker sykmelding. Klokka 14.38 får Vestbakken en tekstmelding fra Welhaven:

«Kan jeg spørre deg om hvordan det gikk hos legen i dag? Blir du fortsatt sykmeldt? Kjekt for oss å vite bare».

Tilbud om ny stilling

I forbindelse med at Vestbakken ble sykmeldt i ytterligere tre uker, oppfordret legen hennes til å ha en dialog med arbeidsgiver i sykmeldingsperioden. Dette ga hun Welhaven beskjed om samme dag som hun ble sykmeldt.

<strong>NOEN HADDE RYDDET KONTORET:</strong> Jane Vestbakken dro innom kontoret sitt på økoteamet i påsken 2018 for å pakke ned sakene sine i forbindelse med at hun hadde blitt midlertidig omplassert. Sjokket var stort da hun oppdaget at kontoret allerede var ryddet, og en ny person hadde flyttet inn. Hun tok selv dette bildet.
NOEN HADDE RYDDET KONTORET: Jane Vestbakken dro innom kontoret sitt på økoteamet i påsken 2018 for å pakke ned sakene sine i forbindelse med at hun hadde blitt midlertidig omplassert. Sjokket var stort da hun oppdaget at kontoret allerede var ryddet, og en ny person hadde flyttet inn. Hun tok selv dette bildet.

– Men jeg hørte ingenting fra ham, hevder Vestbakken.

– Jeg var i kontakt med andre på økoteamet underveis, men fikk et klart inntrykk av at de var lei hele situasjonen. Det var omstillinger, folk skulle komme fra Gjøvik og Lillehammer i forbindelse med politireformen, og de hadde gått videre. Problemet mitt var at det ikke var jeg som hadde igangsatt dette. Jeg ønsket bare svar på hvor påstandene om meg kom fra, fortsetter hun.

Hos Vestbakken var en vond erkjennelse i ferd med å synke inn:

– Jeg følte at jeg var i ferd med å bli ofret.

Følelsen skulle komme til å bli sterkere. Noen dager før sykmeldingen hennes gikk ut, den 6. mars 2018, tok Welhaven kontakt.

«Hei Janne», skriver han i en tekstmelding. «Kan det passe at jeg ringer deg i dag? Jeg ønsker å invitere deg til et møte for å finne en løsning fremover.»

– Welhaven ringte meg på kvelden. Jeg ga da uttrykk for at jeg ønsket meg tilbake i jobb, sier Vestbakken.

Hun fikk ikke det svaret fra Welhaven som hun forventet.

 
 

– Han mente det ikke var heldig om jeg dro tilbake på jobb på økoteamet. Istedenfor tilbød han meg en annen jobb, som ordinær etterforsker på Felles Straffesaksinntak (FSI). Jeg sa at det ikke var aktuelt. Jeg opplevde det som en klar degradering. Jeg hadde spesialistkompetanse innenfor økonomisk kriminalitet og kom fra et spesialavsnitt, i tillegg til at jeg fortsatt jobbet med tilrettelagte avhør av barn på niende året. Welhaven ga da uttrykk for at det var uaktuelt for meg å returnere til økoteamet, ikke en gang midlertidig. Han opplyste om at han hadde snakket med Kjetil Hansen på økoteamet, som ønsket den løsningen. Jeg var langt, langt nede da, sier Vestbakken.

I ettertid skal Hansen ha benektet overfor Vestbakken at han har snakket med Welhaven om dette.

Ble omplassert

Vestbakken var fortsatt sterkt preget av samtalen med Welhaven da hun dagen etter hadde sitt første møte med undersøkelsesgruppen i varslingssaken hennes. Da hun på nytt var inne hos fastlegen, fikk hun nå en 80 prosent sykmelding.

Vestbakken meldte da i en tekstmelding til Welhaven at hun skulle arbeide 20 prosent de neste tre ukene. I svaret fra Welhaven takket han for orienteringen.

<strong>VEL FORLIKT:</strong> I en tekstmelding den 13. mai 2018, gir Kjetil Hansen uttrykk for at hverken han eller andre på økoteamet har noen problemer med Vestbakken. Uttalelsen skulle komme til å stå i sterk kontrast til resultatet av en arbeidsmiljøkartlegging på økoteamet bare uker senere.
VEL FORLIKT: I en tekstmelding den 13. mai 2018, gir Kjetil Hansen uttrykk for at hverken han eller andre på økoteamet har noen problemer med Vestbakken. Uttalelsen skulle komme til å stå i sterk kontrast til resultatet av en arbeidsmiljøkartlegging på økoteamet bare uker senere.

«Da ønsker vi et dialogmøte med deg på mandag», skrev Welhaven.

– Han skrev at dette var et dialogmøte. Fra å ha vært sykmeldt 22. januar og til den 9. mars, hadde jeg kun hatt to samtaler med Welhaven over telefon, i tillegg til å utveksle noen få tekstmeldinger med ham. Jeg hadde ikke blitt kalt inn til noen oppfølgingssamtale og ble ikke fulgt opp i det hele tatt, sier Vestbakken.

Mandag 12. mars 2018 møtte hun opp på politihuset sammen med tillitsmann Ragnar Larsen. Inne på møterommet Glåmdalen satt Welhaven sammen med HMS-rådgiver Østen, fungerende leder for stab for HR og HMS Ellen Hagen Røe, og Bjarte Espe, påtroppende leder for Felles enhet for etterretning og etterforskning (FEE).

– Welhaven var ordstyrer under møtet. Omtrent med en gang opplyste han meg om at det var besluttet midlertidig omplassering av meg til FSI som etterforsker. Det var et vondt møte. Jeg forsøkte å forsvare meg og si at jeg føler dette urimelig. Jeg sa at her måtte økoteamet rydde opp og rense lufta; det er læringspunkter her. Men det var som å snakke til en vegg. Jeg ble helt knekt, sier Vestbakken.

Etter møtet dro hun hjem. Senere samme dag ga hun beskjed om at hun avspaserte sine 20 prosent fram til påsken noen uker senere.

Kontoret var ryddet

I løpet av mars hadde Vestbakken fått beskjed om at undersøkelsesgruppas frist for å levere sin rapport i varslingssaken hennes, var utsatt. Den 23. mars, dagen for den opprinnelige fristen, ble det sendt ut et møtereferat fra dialogmøtet 11 dager tidligere. I referatet pekes det på at politidistriktet «har bruk for Jane sin kompetanse og erfaring».

«Imidlertid har hun uttrykt tydelig mistillit til ledelsen på øko-teamet og det er arbeidsgivers vurdering at det beste for alle parter er om Jane midlertidig blir omdisponert til etterforsker ved FSI. Nærmeste leder blir da Bjarte Espe som etter 1. april også er leder for øko-teamet. Det er viktig å påpeke at denne omdisponeringen ikke er en gjengjeldelse for varsling av ledelsen på øko-teamet», står det videre.

I et vedlegg til møtereferatet har Vestbakken fått anledning til å kommentere møtereferatet. Der påpeker hun blant annet at mistilliten det vises til kun er relatert til «de usanne/krenkende påstandene» om henne i innstillingen, og at ledelsen trakk inn hennes navn i intervjusituasjonen. En erkjennelse og beklagelse fra ledelsen ville lagt ballen død, understreker hun der.

– I mine kommentarer til møtereferatet skrev jeg også at jeg nektet å la meg omplassere. Jeg viste til at dette tenderte til en ulovlig gjengjeldelse fordi jeg er varsler og som sykmeldt er ekstra sårbar, sier Vestbakken.

Onsdag før Skjærtorsdag fikk Vestbakken en telefon fra Bjarte Espe. Han tilbød henne da en stilling som etterforskningsleder på FSI.

– Jeg ville i utgangspunktet ikke det. Jeg ville heller ikke svare ham der og da, og sa at jeg skulle gå i tenkeboksen, forteller Vestbakken.

I den samme samtalen ble hun bedt om å rydde kontorpulten sin og fjerne personlige ting. Espe ga ifølge Vestbakken uttrykk for at dette var midlertidig. Andre påskedag 2018 dro Vestbakken til kontoret i Parkgata 54 for å gjøre som hun fikk beskjed om.

– Da jeg kom på jobben så jeg at mange av mine eiendeler allerede var pakket ned i pappesker. Det var så sårt for meg. Dette var jo midlertidig, og jeg var midt i en pågående varslingssak. Resultatet av den var ikke klar, sier Vestbakken.

Likevel var hennes personlige bilder stuet bort. Navneskiltet på døra var borte. Og Vestbakkens erstatter på økoteamet hadde allerede overtatt kontoret.

 

<strong>«TAKK FOR AT DU SIER IFRA!»:</strong> Politidirektoratets rutiner for varsling av kritikkverdige forhold trådte i kraft 1. januar 2017. Der heter det at formålet med rutinen «er at kritikkverdige forhold håndteres på en forsvarlig måte og at både varsleren og den/de det blir varslet om ivaretas på en god måte». <em>«Enhver som sier ifra om kritikkverdige forhold skal mottas på en positiv måte, og skal ikke utsettes for gjengjeldelse selv om det skulle vise seg at forholdet ikke er å betrakte som kritikkverdig i juridisk forstand. Gjengjeldelse mot den som varsler om kritikkverdige forhold er ulovlig. Fokuset skal rettes mot forholdet det meldes om. Videre oppfølging skal være forsvarlig, og tilpasset varselets innhold»</em>, heter det videre. Det skal til slutt utarbeides en sluttrapport, som de involverte skal få helt eller delvis innsyn i.
«TAKK FOR AT DU SIER IFRA!»: Politidirektoratets rutiner for varsling av kritikkverdige forhold trådte i kraft 1. januar 2017. Der heter det at formålet med rutinen «er at kritikkverdige forhold håndteres på en forsvarlig måte og at både varsleren og den/de det blir varslet om ivaretas på en god måte». «Enhver som sier ifra om kritikkverdige forhold skal mottas på en positiv måte, og skal ikke utsettes for gjengjeldelse selv om det skulle vise seg at forholdet ikke er å betrakte som kritikkverdig i juridisk forstand. Gjengjeldelse mot den som varsler om kritikkverdige forhold er ulovlig. Fokuset skal rettes mot forholdet det meldes om. Videre oppfølging skal være forsvarlig, og tilpasset varselets innhold», heter det videre. Det skal til slutt utarbeides en sluttrapport, som de involverte skal få helt eller delvis innsyn i.

DEL 5
RAPPORTEN SOM BLE ET BREV

Etter påske 2018 venter Vestbakken i spenning på å få en avgjørelse i varslingssaken sin. Hun håper på en snarlig retur til økoteamet, men så enkelt skal det ikke bli.

Det er mandag 14. mai 2018. På Ringsaker lensmannskontor i Brumunddal, drøyt halvannen mil nord for politihuset på Hamar, er en vindstille vårdag i emning. Tidlig på morgenen går Jane Vestbakken inn dørene til sin nye arbeidsplass.

Etter sjokket som møtte henne på hennes gamle kontor, hadde Vestbakken egentlig resignert og takket ja til den midlertidige innplasseringen på FSI. Men da hun fant ut at hun kom til å ha kontor i samme gang som politimester Brekke – lederen for den pågående varslingssaken – ombestemte hun seg.

Istedenfor begynner Vestbakken i dag som etterforsker på Ringsaker lensmannskontor. Hun har ikke sovet natten i forveien. Det har ingenting med den nye jobben å gjøre.

Tekstmelding fra Hansen

To dager tidligere tikket det inn en tekstmelding på telefonen til Vestbakken. Avsenderen var hennes mangeårige kollega på økoteamet, Kjetil Hansen.

«Kan du ikke komme innom i Parkgata en dag for lunch og oppdatering generelt? Tiden flyr, ingen sure miner fra meg eller andre på gruppa», skrev han.

– Jeg hadde blitt bedt av ledelsen om å holde meg unna økoteamet og var ufrivillig blitt sidebeordret. Det ble for vanskelig for meg, så jeg takket nei, sier Vestbakken.

De ble istedenfor enige om å snakkes neste dag.

– Det var første gang jeg snakket med ham siden hendelsen i døråpningen til kontoret mitt i januar. Kort fortalt sa Hansen til meg i samtalen at han ikke husker at han uttalte at det kanskje var på tide at jeg så meg om etter noe annet. Han sa også at han ikke hadde snakket med Welhaven, hevder Vestbakken.

Det var samtalen med Hansen som holdt Vestbakken våken natt til 14. mai. Hun sov heller ikke godt neste natt. Tirsdag 15. mai tok hun igjen kontakt med Hansen.

– Jeg sendte ham en e-post og spurte om det stemmer at han ikke husker at han sa de tingene i døra mi. Jeg spurte om vi kunne utveksle de notatene vi begge ble bedt om å skrive av Rolf Thoresen dagen etter denne hendelsen, men det ville han ikke, sier Vestbakken.

<strong>BREVET DER POLITIDISTRIKTET FRIKJENNER SEG SELV:</strong> I et to sider langt «svarbrev», lister Innlandet politidistrikt opp fire påstander de hevder Vestbakken har framsatt i varselet, som de deretter svarer opp. Dette er ikke et svar på selve varselet, sier Vestbakken.
BREVET DER POLITIDISTRIKTET FRIKJENNER SEG SELV: I et to sider langt «svarbrev», lister Innlandet politidistrikt opp fire påstander de hevder Vestbakken har framsatt i varselet, som de deretter svarer opp. Dette er ikke et svar på selve varselet, sier Vestbakken.

I svaret fra Hansen skriver han at dette er «case closed» for ham, og at han «har ikke noe mer å bidra med» til Vestbakkens sak.

«Spørsmål for øvrig bør gå via Richard, som avsnittsleder», avslutter Hansen.

– Han ville ikke gå inn i noe mer debatt. Han ville bare se framover, sier Vestbakken.

Illevarslende signal

I løpet av våren 2018 hadde både Hansen, Vestbakken, Halvorsen og flere andre vært inne til intervju hos undersøkelsesgruppa som skulle se på Vestbakkens varslingssak. Hege Halvorsen forteller at hun ga gruppa fritak fra taushetsplikten for å innhente alle opplysninger de måtte trenge.

– Jeg fikk da beskjed om at alt som ble samlet inn, skulle ende opp i en rapport. Rapporten skulle deretter leveres til varslingsgruppa, som ledes av politimesteren, sier Halvorsen.

Det hadde nå gått nesten to måneder siden undersøkelsesgruppa skulle ha levert det HMS-leder Gunhild Olstad, i en e-post sendt Vestbakken den 26. januar, omtalte som en «rapport». Etter gjentatte utsettelser, fikk Vestbakken e-post fra Olstad onsdag 23. mai:

«Vi jobber med et sluttbrev til deg ut fra resultatene av undersøkelsesgruppas arbeid. Du kan forvente å høre fra oss innen 15. juni», skriver HMS-lederen.

Rapporten hadde nå blitt til et «sluttbrev». Det var et illevarslende signal om hva som skulle komme.

Vestbakken hadde i april 2018 fått innvilget juridisk bistand fra Politiets Fellesforbund, og advokat Tor Erik Heggøy sendte tidlig i mai en henvendelse til Innlandet politidistrikt hvor han blant annet ba om å få oversendt rapporten fra varslingsgruppen når den forelå.

Svaret fra fungerende leder for Stab for HR og HMS, Ellen Hagen Røe, var datert 4. juni, men kom først fram til Heggøy en uke senere:

«Når det gjelder undersøkelsesgruppas "rapport", er det ikke utarbeidet rapport i saken. Saken inneholder kun interne notater og det gis ikke innsyn i interne notater jf. Offentlighetslovens § 14.

I varslingssaken er det ikke truffet enkeltvedtak jf § 2 b). Reglene om partsinnsyn etter forvaltningsloven vil derfor ikke komme til anvendelse. Slik vi ser det, har derfor ikke Vestbakken krav på nærmere innsyn i hvilke vurderinger som er gjort i saken. Jane Vestbakken vil bli informert om utfallet i saken i eget brev.»

Tre dager etter skjema, den 18. juni klokka 13.25, fikk Vestbakken e-post fra Olstad:

«Vedlagt følger svarbrev på din varslingssak. Vi anser med dette saken som avsluttet», var Olstads korte beskjed i e-posten.

– Istedenfor å gi innsyn i rapporten de skal ha skrevet, kaller de den «interne notater» for å unndra innsynsretten til de berørte parter. Dette er et brudd på Politidirektoratets retningslinjer for varsling, sier Vestbakken.

Det er åpenbart langt mellom teori og praksis i Innlandet politidistrikt.

Jane Vestbakken

Politiets varslingsrutiner

I etterkant av Monika-saken i Bergen i 2013, ble det igangsatt et større arbeid for å utarbeide enhetlige retningslinjer for varsling i om kritikkverdige forhold i politiet. Resultatet forelå 2. november 2016, i form av et 20 siders dokument med tittelen «Takk for at du sier ifra! Rutine for varsling om kritikkverdige forhold i politi- og lensmannsetaten».

Rutinene trådte i kraft for alle politidistrikter den 1. januar 2017, og beskriver en saksgang i tre faser: En innledende fase, en undersøkelsesfase og en konklusjon- og oppfølgingsfase.

I den siste fasen understrekes det at ansvarlig leder skal motta «sluttrapport etter undersøkelsesfasen» og «[ta] stilling til innsyn i rapporter etter undersøkelsen».

«Berørte som er omtalt i rapporten gis innsyn i delen av rapporten som omhandler dem selv», skrives det.

I «svarbrevet», undertegnet av politimester Brekke, viser han innledningsvis til at undersøkelsesgruppa «har gjennomført en omfattende faktaundersøkelse i saken» – noe som er i tråd med rutinene for behandling av varslingssaker i politiet.

«I dette brevet gjøres det rede for resultatene av undersøkelsen», skriver politimesteren.

Da Vestbakken leste brevet, ble hun målløs.

– I brevet har de trukket fram og kommentert fire påstander som ikke er framsatt av meg, og som jeg ikke aner hvor kommer fra. Dette er en subjektiv framstilling av deres side, som ikke egentlig svarer på varselet, sier Vestbakken.

Konklusjonene på tre av de fire påstandene som trekkes fram, er likelydende: «Det er ikke funnet kritikkverdige forhold.»

– Det eneste de tar selvkritikk på, er at de ikke kvalitetssikret innstillingen de sendte til Halvorsen godt nok, slik at sladdet innhold likevel var lesbart. De beklaget ingenting rundt opplysningene som ble avslørt bak sladden, sier Vestbakken lakonisk.

«Innlandet politidistrikt beklager at sladdingen ikke var god nok», skriver politimesteren.

«Dersom du har spørsmål kan du ta kontakt med meg eller fungerende leder for Stab for HR og HMS Ellen Hagen Røe», avsluttes brevet fra Brekke.

<strong>NOTATET SOM BLE NÅDESTØTET:</strong> Et notat fra arbeidsmiljøkartleggingen på økoteamet går langt i å antyde at et fulltallig økoteam - selv personer Vestbakken aldri har jobbet sammen med - ikke ønsker henne tilbake på jobb.
NOTATET SOM BLE NÅDESTØTET: Et notat fra arbeidsmiljøkartleggingen på økoteamet går langt i å antyde at et fulltallig økoteam - selv personer Vestbakken aldri har jobbet sammen med - ikke ønsker henne tilbake på jobb.

Brukte medarbeidersamtale

Bakgrunnen for at Vestbakken kom så langt at hun faktisk varslet, var påstandene om henne som ble fremmet i innstillingen til Halvorsen ett år tidligere – hvor det blant annet ble hevdet at «det har vært en pågående konflikt på økotemaet på Hamar over flere år hvor Jane Vestbakken har en sentral rolle» og at konflikten ikke er avsluttet «til tross for gjentatte prosesser».

I svarbrevet fra politimesteren, blir disse påstandene tatt opp:

«Ut fra undersøkelsene som er gjort, har du en rolle i forhold til ikke å legge arbeidskonflikten fra 2015 helt bak deg. Det foreligger ingen skriftlig dokumentasjon på at din rolle har vært sentral etter notatet til Wehrmann fra 02.03.16. Men, det er imidlertid dokumentert gjennom medarbeidersamtalen mellom deg og Thoresen 01.02.17 at du mente det fortsatt var arbeidsmiljøutfordringer/relasjonelle utfordringer ved Økoteamet på dette tidspunktet.

Det er ikke funnet skriftlig dokumentasjon på at dette er tatt opp med deg, og at du har en sentral rolle i en pågående arbeidskonflikt på Økoteamet. Det er imidlertid ingen grunn til å betvile at tillitsvalgt og personalleder har opplyst deg muntlig om at du må legge denne saken bak deg, for å få avsluttet arbeidskonflikten», skriver politimesteren.

– De fant det altså ikke bevist at det var en pågående arbeidskonflikt og at jeg var sentral i arbeidskonflikten, men de mente at jeg ikke hadde lagt arbeidskonflikten bak meg, på bakgrunn av en medarbeidersamtale. Dette er da en medarbeidersamtale, en fortrolig samtale, som har blitt brukt mot meg, sier Vestbakken.

Vestbakken sier hun på et senere tidspunkt fikk innrømmelser fra HR-avdelingen i politidistriktet om at det ikke var vanlig praksis å håndtere medarbeidersamtaler på denne måten.

– Det er brudd på taushetsplikten, sier Vestbakken, som sier hun aldri har fått noen beklagelse for dette.

Vestbakken viser også til hvordan hun i sju måneder forsøkte å få Rolf Thoresen til å gjennomføre medarbeidersamtaler med seg selv, Kjetil Hansen og en annen kollega. Kun Vestbakken gjennomførte medarbeidersamtale, den 1. februar 2017. Kort tid etterpå begynte arbeidsmiljøet på økoteamet å bedre seg.

– Vi hadde ikke noen utfordringer på teamet de fem månedene fram til jobbintervjuene. Jeg har ikke ord for at Thoresen og Ukkelberg da tillater seg å skrive ting om meg i en innstilling for å sverte en søker, og at han lar meg sitte igjen med svarteper for arbeidskonflikten når han vet hva som er bakgrunnen for at vi varslet. Vi varslet om kritikkverdige forhold. Det er ikke vi som skal henges ut for det. Vi gjorde jo bare vår plikt, sier Vestbakken.

Kartla arbeidsmiljøet

I Politidirektoratets rutiner for varsling av kritikkverdige forhold i politi- og lensmannsetaten, trekkes det fram hvilke gjennomgående plikter som tilfaller varslerens leder under hele behandlingen av varslingssaken.

Varslerens nærmeste leder skal:

  • Foreta en risikovurdering av varslers arbeidssituasjon og se til at nødvendige tiltak blir iverksatt for å motvirke at varsler utsettes for belastninger i arbeidssituasjonen.
  • Følge opp at varsler ikke blir gjenstand for gjengjeldelse fra kollegaer eller fra ledere.
  • Se til innenfor leders ansvar at varsler har trygge rammer for arbeidet og i arbeidssituasjonen.
<strong>SOLSKINNSHISTORIE I INTERNMAGASIN:</strong> I den aller siste utgaven av Politidirektoratets egne magasin, Norsk Politi, trekkes økoteamet i Innlandet politidistrikt fram som en suksess- historie i forbindelse med en reportasje om politireformen. Magasinet er produsert i mai og juni 2018 og utgitt før Vestbakken fikk svar på sin varslingssak.
SOLSKINNSHISTORIE I INTERNMAGASIN: I den aller siste utgaven av Politidirektoratets egne magasin, Norsk Politi, trekkes økoteamet i Innlandet politidistrikt fram som en suksess- historie i forbindelse med en reportasje om politireformen. Magasinet er produsert i mai og juni 2018 og utgitt før Vestbakken fikk svar på sin varslingssak.

Tre personer hadde ansvar for Vestbakken mens varslingssaken hennes ble behandlet. HMS-rådgiver Oddveig Østen satt med ansvaret i 16 dager, visepolitimester Johan Martin Welhaven i drøye seks uker, før Bjarte Espe tok over 1. april.

I løpet av våren opplevde Vestbakken i samtaler med visepolitimester Welhaven at hun ikke var ønsket tilbake på jobb. I flere måneder var hun sykmeldt, og da hun 12. mars møtte opp til sitt første dialogmøte, var alle hennes tre ledere til stede. Det var da Welhaven kunngjorde at Vestbakken skulle midlertidig omplasseres til FSI.

– Det er åpenbart langt mellom teori og praksis i Innlandet politidistrikt, sier Vestbakken.

Den midlertidige omplasseringen ble besluttet med virkningsdato fra og med 12. mars 2018, og ble gjort foreløpig med en varighet på inntil ett år.

«I løpet av dette året vil det, i samarbeid med deg, vurderes behov for eventuell varig omdisponering», skrev Welhaven i sin beslutning. Allerede en måned senere, i en e-postutveksling mellom Vestbakken og hennes tredje leder Bjarte Espe den 12. april, meddelte Espe at han hadde «anmodet Stab for HR/HMS om å iverksette undersøkelser som kan gi [ham] et grundig beslutningsgrunnlag for å vurdere hva [han] skal gjøre videre».

«Inntil jeg har et godt grunnlag, anser jeg det som uklokt å oppheve beslutningen om midlertidig omdisponering. Jeg har understreket hasteelementet», skrev Espe i e-posten.

I bestillingen til Oddveig Østen ba Espe om at det ble foretatt en arbeidsmiljøkartlegging på økoteamet. Kartleggingen skulle munne ut i en rapport som blant annet skulle avklare om det forelå et arbeidsmiljøproblem og hva dette eventuelt besto i, samt at den skulle foreslå konkrete tiltak for å etablere et trygt og stabilt arbeidsmiljø for alle.

«Bestillingen gjelder spesielt med henblikk på om det er behov knyttet til omplassering av noen medarbeidere som en varig ordning», skrev Østen om bestillingen.

«En ansatt på teamet er for tiden midlertidig omdisponert som en tilrettelegging i forbindelse med sykmelding etter en hendelse på arbeidsplassen i vinter. Det må tas en beslutning for om denne omdisponeringen skal avsluttes eller videreføres. Dette er hovedgrunnen for kartleggingen nå», står det videre.

 
 

Slik svarer Innlandet politidistrikt:

Innlandet politidistrikt ønsker ikke å gå inn i detaljerte spørsmålsstillinger knyttet til Vestbakken eller Halvorsens saker.

 

Politiforum har kontaktet navngitte og kritiserte personer i denne saken for å gi mulighet til samtidig imøtegåelse til konkrete påstander og beskrivelser. Vi har stilt en rekke konkrete spørsmål og forelagt politidistriktet erklæringer fra Vestbakken og Halvorsen hvor de fritar distriktet fra taushetsplikten knyttet til deres saker. Innlandet politidistrikt har valgt å koordinere et samlet svar gjennom stab for kommunikasjon og stab for HR og HMS.

Varslingssaken er etter vår vurdering håndtert på en grundig og forsvarlig måte i varslingssporet, like fullt oppfølgingen i sykefraværet.

Holen sier videre at politidistriktet, når det gjelder rekrutteringsprosesser, ser at det har vært behov for å heve kvaliteten i ulike faser og for å få en mer profesjonell ansettelsesprosess.

– I denne saken ser vi at det har vært delt informasjon i et jobbintervju. Det er ikke uvanlig at en søker blir orientert om eventuelle arbeidsmiljøutfordringer i enheten man søker stilling til, på et generelt grunnlag. Det å gå inn på enkeltpersoner eller årsaken til arbeidsmiljøproblemene, faller naturlig nok utenom ønsket praksis. Det er selvfølgelig ikke greit, og det er grunn til å ta selvkritikk på at dette ble gjort, understreker Holen, og legger til:

– Vi har gjennom denne saken erkjent at vi ikke har drevet rekrutteringsarbeidet på en profesjonell og tillitsfull måte, slik søkerne fortjener.

Holen sier det her har vært naturlig å diskutere problemstillingen og kritikken som har kommet med innstillende myndighet i et læringsperspektiv, samt adressere noen problemstillinger til stab for HR og HMS knyttet til opplæring og kompetanseheving blant ledere.

– Det er gjort grep som fører oss i riktig retning; det vises til at alle saker kvalitetssikres av HR før sakene sendes til ansettelsesrådet, sertifisering av rådgiver i HR innen rekruttering, samt kompetanseheving av ledere innen fagspesifikke tema innen rekruttering. Vi vil i 2020 gjøre ytterligere grep og vi erkjenner at vi ikke er helt i mål, sier han.

Johan Brekke, politimester

– Jeg knakk sammen

To dager etter at Vestbakken mottok svarbrevet fra politimester Brekke, som politidistriktet anså som en avslutning på hennes varslingssak, fikk hun en tekstmelding fra sin personalleder Espe. Datoen var fredag 22. juni 2018, og Espe innkalte Vestbakken til en oppfølgingssamtale førstkommende mandag klokka 08.30

I tillegg til Espe, var fungerende leder for stab for HR og HMS Ellen Hagen Røe og Vestbakkens tillitsmann Ragnar Larsen tilstede.

– Det var et tungt møte. Jeg knakk helt sammen, sier Vestbakken.

Tatt i betraktning at jeg nylig var blitt diskvalifisert på grunn av påståtte manglende personlige egenskaper var personalmappa mi merkelig tynn.

Hege Halvorsen

Temaet for møtet var arbeidsmiljøkartleggingen. Møtet startet med at Vestbakken fikk utdelt et notat som Østen hadde utarbeidet på bakgrunn av bestillingen fra Espe.

Etter det Politiforum erfarer, besto arbeidsmiljøkartleggingen av flere møter og samtaler, enkeltvis og samlet, med de ansatte på økoteamet. Det ble ikke gjennomført en til en-samtaler med alle, kun med de som ønsket å si noe.

Sentralt i notatet, var et kartleggingsmøte med ledelsen og de ansatte på økoteamet den 5. juni – tre uker etter at Kjetil Hansen i en tekstmelding skrev «ingen sure miner fra meg eller andre på gruppa», og inviterte Vestbakken på lunsj. Notatet fortalte en annen historie:

«Gruppen framstår som ensartet, de er enige og nikker gjenkjennende til uttalelser kolleger kommer med. […] Kollegene utfyller hverandre, de snakker hverandre og hele teamet opp. Dette er bygd på respekt for hverandre og leder, respekt for systemer og respekt for avgjørelser. […] Teammøtene er gode og konstruktive, de tar nå kun opp saker som gjelder hele teamet i disse møtene. Her bygger de fellesskapet», understrekes det innledningsvis.

Så kommer notatet til beskrivelsene av Vestbakken:

«Teamet sier at det hittil har vært en utfordring med å ha henne i teamet fordi hun virker ubevisst på sin egen rolle og uttrykker at hun ikke har tillit til ledelsen. Hun har ikke "vi-perspektivet" slik som de anser er nødvendig når man skal jobbe i et slikt team. De mener hun ikke klarer å se andre enn seg selv og egne behov. […] Ut fra historikken er de redd for ny uro om omdisponeringen blir opphevet og den dette gjelder blir tilbakeført. Enkelte medarbeidere har gitt klare signaler på at de vil slutte på teamet dersom så skjer, og leder er bekymret for at teamet vil revne.

Leder (Richard Røed, journ.anm.) og ansatte forteller også at da kollegaen var sykmeldt i vinter, var det stor spenning i miljøet når sykmelding nærmet seg slutten, Da ble det trykket stemning og "høye skuldre". Når sykmelding ble videreført datt skuldrene ned igjen og det gode arbeidsmiljøet var tilbake.»

– Jeg knakk sammen og hyperventilerte. Jeg klarte nesten ikke å hente meg inn igjen, for jeg synes dette var så tøft, sier Vestbakken om opplevelsen av å lese notatet.

Hun visste om arbeidsmiljøkartleggingen og ventet på å bli kalt inn for å bidra, men hørte aldri noe.

– Da jeg ble innkalt til oppfølgingssamtalen visste jeg ikke hva jeg kom til å møte. Det var tung og brutal lesing. Å lese at kolleger sier de vil slutte hvis jeg kommer tilbake…det var sårt. Det var veldig sårt.

I ettertid har hun undret seg over hvem disse beskrivelsene kom fra.

– Det sto at Østen hadde vært i samtale med konstituert leder Richard Røed først, og deretter en samtale med alle på teamet. Det som er rart er at mange av kollegene på økoteamet i mai 2018 hadde kommet til etter at jeg ble sykmeldt. Det hadde kommer til to stykker fra Gjøvik, ei fra Lillehammer, en fra Elverum – det var Ragnar Larsen – men jeg hadde jo ikke jobbet med dem, sier hun.

De to som ble ansatt i stillingene Halvorsen søkte på hadde Vestbakken kun jobbet med i tre måneder.

– Og jeg samarbeidet helt uproblematisk og fint med de to i de tre månedene. Det var jo ingen konflikter på teamet. Vi var vel forlikte og spiste lunsj sammen.

<strong>HELHETLIG:</strong> Varsleradvokat Birthe M. Eriksen sier et stort problem med varslingssaken til Jane Vestbakken, er at ingen har vurdert helheten i det de har utsatt henne for.
HELHETLIG: Varsleradvokat Birthe M. Eriksen sier et stort problem med varslingssaken til Jane Vestbakken, er at ingen har vurdert helheten i det de har utsatt henne for.

Likevel var konklusjonen i notatet krystallklar:

«Vi anbefaler at det blir besluttet omdisponering som en fast ordning.»

Ga opp kampen

Halvorsen satt tilfeldigvis på jobb i Hamar denne mandags morgenen da telefonen ringte. Det var Vestbakken, som nettopp var ferdig med møtet hvor arbeidsmiljøkartleggingen ble lagt fram. De møttes på en kafé i Hamar sentrum like etter.

– Å møte henne da…hun var helt satt ut. Hun gråt og gråt, og klarte ikke å stoppe. Jeg leste notatet flere ganger og tenkte; er det mulig å vinkle en sak så fordelaktig for seg selv og ikke svare på det varselet egentlig dreier seg om og på den kritikken som er reist overfor dem? Er det mulig å ha så lite selvkritikk, selvinnsikt og empati, og så sende Jane på dør, fullstendig knust? Med en sånn dom, om at hvis hun kommer tilbake, så vil folk slutte? sier Halvorsen.

Hun ble opprørt av å se hvilken tilstand Vestbakken var i.

– Jeg skjønner ikke at det er mulig at HMS-folk, som er ansatt for å ivareta de ansatte, gjør dette. Det virker som at de kun er opptatt av å ivareta ledelsen og de som har utløst hele konflikten. Både varselet og min klagesak ble utløst av ledelsen selv, og så snur de det hele om og sier at vi er brysomme. Jane er så brysom at hun må ut, jeg er så vanskelig at jeg kan ikke ansettes. Og man svarer ikke. Det er helt uhørt, sier Halvorsen.

Her er det ingen som har vurdert helheten i det de har utsatt en ansatt for.

Birthe M. Eriksen, Advokat

For Vestbakken var begeret fullt denne junidagen.

– Jeg maktet ikke å gå på jobb dagen etter, sier hun.

Samme dag meldte hun resignert til Espe at hun ikke så noen annen utvei enn å takke ja til jobben som etterforskningsleder på FSI. Den 28. juni 2018 beslutter Espe formelt omdisponeringen i «dialog og forståelse» med Vestbakken.

– Jeg orket ikke lenger å kjempe mot vindmøller, sier hun.

Saken fortsetter under tilsvaret fra Innlandet politidistrikt.

 

DEL 6
EN OPPSIKTSVEKKENDE AVSLØRING

Sivilombudsmannens kritikk av Innlandet politidistrikt hjelper ikke Hege Halvorsen til å få mer innsyn i innstillingene. Situasjonen er frustrerende, helt til hun får et nyttig tips.

Mens Vestbakken våren 2018 venter på avgjørelsen i sin varslingssak, er Halvorsen opptatt med sin egen kamp for å få begrunnet påstandene om seg selv som hun kunne lese bak sladden i innstillingen. Det er umulig for henne å slå seg til ro før hun får et svar.

Halvorsen er fortsatt opprørt over det hun opplever som en rekke usanne, krenkende og konspiratoriske påstander, og at dette telte negativt for hennes kandidatur til stillingene.

I jakten på svar på hvor disse påstandene kommer fra går hun den 25. mai 2018 igjen inn dørene til Parkgata 54 på Hamar. Halvorsen har krevd innsyn i opplysninger som er registrert, skrevet og lagret om seg selv i personalmappa si, i et håp om å få innsikt i hva det er i hennes bakgrunn som ligger til grunn for de manglende personlige egenskapene som diskvalifiserte henne til stillingen som økoetterforsker.

Etter å ha purret på svar om innsyn, fikk Halvorsen beskjed fra leder for stab for HR og HMS, Ellen Hagen Røe, om å møte opp personlig for å få se personalmappa si. Hun blir skuffet over det hun blir vist.

– Tatt i betraktning at jeg nylig var blitt diskvalifisert på grunn av påståtte manglende personlige egenskaper var personalmappa mi merkelig tynn. Det fantes ikke ett eneste dokument eller èn eneste opplysning der som underbygget eller dokumenterte noe av det som sto i innstillingen, sier Halvorsen.

Heller ikke i dag kommer hun nærmere en forklaring.

Kritikk fra Sivilombudsmannen

Omtrent på samme tid som varslingssaken til Vestbakken ble formelt avsluttet, fikk Halvorsen endelig et svar på klagen sin til Sivilombudsmannen. I løpet av de nesten ni månedene siden hun klagde, hadde korrespondansen gått fram og tilbake mellom Halvorsen, Sivilombudsmannen og Innlandet politidistrikt.

Den 14. juni 2018 kom Sivilombudsmannen med sin uttalelse:

«Under henvisning til de svakheter som er påpekt over når det gjelder vurderingen av Halvorsens personlige egnethet for stillingen, etterlater saken tvil om ansettelsesmyndighetens skjønn bygget på et korrekt grunnlag og fullt ut saklige hensyn. I tillegg knytter det seg tvil til om Halvorsens rett til kontradiksjon ble tilstrekkelig ivaretatt i ansettelsesprosessen. Dette er kritikkverdig.

Det er funnet grunn til å minne politidistriktet om at reglene i forvaltningslovforskriften kapittel 5 ikke oppstiller noe forbud mot å gi søkerne innsyn i de vurderingene ansettelsesmyndigheten har gjort. Så lenge politidistriktets redegjørelse hit for sine vurderinger i ansettelsessaken ikke inneholder opplysninger som er taushetsbelagte overfor Halvorsen, ville det ikke være noe i veien for å gi Halvorsen innsyn i disse opplysningene. Dette ville bidratt til å sikre opplysningen av saken for ombudsmannen.»

– Dette er en oppfordring til Innlandet politidistrikt om å utlevere opplysninger om meg, sier Halvorsen.

Hun tvilte på at opplysningene kom til å bli utlevert uten videre, og ringte derfor Sivilombudsmannen for å høre hvordan hun burde gå fram.

<strong>AVSLØRINGEN:</strong> Et tips om å markere all teksten i innstillingen, klippe den ut og lime inn i et nytt Word-dokument, gjorde at Halvorsen fikk innsyn i alle opplysningene bak sladdene i innstilling nummer to. De eneste opplysningene fra de tre innstillingene hun ennå ikke er kjent med, er ytterligere to avsnitt i innstilling nummer tre - den innstillingen hvor hun vurderes som ikke kvalifisert, og som ble lagt til grunn for ansettelsesrådets beslutning.
AVSLØRINGEN: Et tips om å markere all teksten i innstillingen, klippe den ut og lime inn i et nytt Word-dokument, gjorde at Halvorsen fikk innsyn i alle opplysningene bak sladdene i innstilling nummer to. De eneste opplysningene fra de tre innstillingene hun ennå ikke er kjent med, er ytterligere to avsnitt i innstilling nummer tre - den innstillingen hvor hun vurderes som ikke kvalifisert, og som ble lagt til grunn for ansettelsesrådets beslutning.

– Saksbehandleren hos Sivilombudsmannen sa at de aller fleste retter seg etter ombudsmannens offentliggjorte og publiserte uttalelser. Samtidig har de ikke myndighet til å pålegge Innlandet politidistrikt å utlevere dette til meg, men saksbehandleren trodde Innlandet politidistrikt nå ville være villige til å utlevere opplysninger om meg selv, sier Halvorsen.

Etter sommerferien sender hun et brev til Innlandet politidistrikt, hvor hun viser til uttalelsen fra Sivilombudsmannen og krever innsyn i opplysningene om seg selv. Avslaget kommer 14. november.

«Ved vår vurdering av innsynsbegjæringen er også vektlagt de interessene som ivaretas når det gjøres unntak fra innsynsretten; hensynet til å ivareta en god prosess også overfor de som blir utfordret på å gi sin subjektive vurdering av en søker. Dette er til syvende og sist avgjørende for å få en rettferdig og god ansettelsesprosess», står det i brevet, underskrevet av politimester Johan Brekke og en rådgiver som signerte på vegne av Ellen Hagen Røe, som på dette tidspunktet var på vei ut av politiet.

– Det er en lite troverdig begrunnelse. Jeg tenker dette bare handler om å beskytte sine egne. Sivilombudsmannens kritikk var overhodet ikke hensyntatt, sier Halvorsen.

I godt over ett år hadde hun kjempet for å få innsyn. Før jul 2018 resignerte også Halvorsen.

– Da denne saken og evige motstanden fra Innlandet politidistrikt begynte å tære såpass mye på kreftene og familien, valgte jeg etter dette å la saken ligge. Ledelsen vet godt at jeg er samboer med en politimann i dette politidistriktet. Jeg kjente meg maktesløs og sliten.

Varsleradvokat på saken

Høsten 2018 begynte Vestbakken i sin nye jobb som etterforskningsleder på FSI, en jobb hun fortsatt har og som hun trives i, men som hun ikke selv valgte å begynne i. Erkjennelsen om at hun ikke var ønsket tilbake på økoteamet, gjorde at hun karrieremessig så framover. Men ennå var hun ikke helt ferdig med varslingssaken.

I etterkant av at hun fikk overlevert notatet om arbeidsmiljøundersøkelsen i juni, ble det skrevet et referat fra møtet. I sin skriftlige tilbakemelding til referatet, ba Vestbakken også om et møte med HMS for å få mer informasjon om hva som lå til grunn for utformingen av notatet, og for å få mulighet til å legge fram sin side av saken.

– Jeg fikk aldri noe svar på forespørselen min, sier Vestbakken.

 
 

På samme tid hadde hun nådd rammene for den juridiske bistanden hun fikk fra PF, og måtte søke på nytt. Etter anbefaling fra PF, valgte Vestbakken å hyre inn advokat Birthe M. Eriksen, som har vært inne i flere varslingssaker i politiet.

I september 2018 overtok Eriksen saken hennes. Det første hun gjorde etter å ha satt seg inn i saken, var å sende en klage på håndteringen av Vestbakkens varslingssak til Sivilombudsmannen. Klagen ble imidlertid avvist, med den begrunnelse at saken var for omfattende og for kompleks til å la seg håndtere av Sivilombudsmannens skriftlige undersøkelser.

– Dette er et stort sakskompleks, og det er stikkordet her. Det sentrale er manglende habilitet og kompetanse hos de som skal håndtere saken og sikre rettsvernet til varsleren. Når en rekke forhold ikke blir håndtert riktig etter hverandre, sitter vi igjen med lag på lag av rettsvernbrudd som leder helt galt av sted. Denne saken har fått utvikle seg til det den har blitt, på grunn av mangelfull og feil håndtering over flere år, sier Eriksen til Politiforum.

Hun mener det som skjedde under ansettelsesprosessen til økoteamet sommeren 2017, i tillegg til å være et selvstendig rettsbrudd, også er et symptom på alt som har gått galt tidligere.

– Her er det ingen som har vurdert helheten i det de har utsatt en ansatt for. Ingen har tatt noe helhetlig, overordnet ansvar for sakskomplekset. Som følge av den enorme maktubalansen mellom partene, har arbeidsgiver så langt kommet unna med dette. Da kan arbeidsgiver skalte og valte med ansattes rettsvern etter eget forgodtbefinnende, sier Eriksen.

Du er helt maktesløs når du ikke vet hva de skriver om deg og hvilke påstander som legges til grunn når du uvitende blir diskvalifisert og stemplet som personlig uegnet som etterforsker.

Hege Halvorsen

I denne saken, sier Eriksen, er det én person som har betalt en høy personlig pris.

– Jane har vært utsatt for en helt forferdelig prosess, som har tvunget henne vekk fra den delen av politiet hvor hun har sine kvalifikasjoner og sin erfaring. Det begynner som en ren varslingssak, og ender med at hun blir tillagt ansvaret for det som ikke blir håndtert på økoteamet. Hun som var varsler i utgangspunktet, har blitt behandlet rettsstridig og helseskadelig. Det hun har stått i er langt utover det et menneske skal måtte tåle i arbeidslivet.

Den 23. januar 2019 tar Eriksen også kontakt med Innlandet politidistrikt, i form av et krav om innsyn i personopplysninger som politidistriktet har lagret om Vestbakken. Tre uker senere forfatter personvernombudet i politidistriktet et foreløpig svar.

«Jeg har ikke mulighet for å besvare henvendelsen i løpet av inneværende uke, men vil bestrebe meg på å få gjort dette i løpet av neste uke», skriver han.

Eriksen hører ingenting, og purrer derfor på personvernombudet den 5. juni 2019. Per dags dato har ikke politidistriktet svart på denne henvendelsen.

To dager etterpå, den 7. juni 2019, sendte Eriksen et krav om vurdering av sak om gjengjeldelse til politidistriktet ved politimester Brekke.

– Jeg vil anføre at dette er en sak om gjengjeldelse, men den er også større enn det, sier Eriksen.

Avslørte innholdet

Hvor lett er det å legge urettferdighet bak seg? Hvor påvirket blir man av å oppleve at ens personlige og faglige integritet blir frarøvet? Selv om Halvorsen resignerte etter det siste avslaget på innsyn i opplysninger om seg selv i november 2018, gnaget fortsatt uvissheten på henne. Våren 2019 satt hun fortsatt på de tre innstillingene hun hadde fått oversendt fra Innlandet politidistrikt.

Noe av innholdet fikk hun se hun høsten 2017, da hun oppdaget at det var mulig å se hva som sto bak sladden på den første innstillingen. Påstandene hun der kunne lese, var den utløsende grunnen til at situasjonen var som den var for både henne og Vestbakken.

Men innstilling nummer to og tre var vesentlig lengre. I lys av det hun hadde lest i den første innstillingen, lurte hun på hvilken ny informasjon som hadde kommet til etter at den første innstillingen ble skrevet.

Svaret, skulle det vise seg, hadde vært rett foran nesa hennes hele tiden.

– De var mulig å markere teksten i innstilling nummer 2, og jeg fikk et tips om å forsøke å kopiere alt innholdet og lime det inn i et blankt Word-dokument. Verre var det ikke, sier Halvorsen.

Plutselig kunne hun lese innstillingen i sin helhet. Der sto informasjonen som Innlandet politidistrikt nektet å utlevere til henne, deriblant henvisninger til tiden på kriminalavdelingen på Hamar, hvor hun sluttet over ni år tidligere.

Det er Kjell Kristian Ukkelberg, som på den tiden var påtalesjef i daværende Hedmark politidistrikt, som refererer til dette.

Den virkelig store utfordringen i politietaten, er den manglende viljen og evnen til å gjøre erkjennelser av det som går galt.

Birthe M. Eriksen, advokat

«Fra tiden som påtalesjef […] kan jeg videre opplyse at det i perioder var betydelig uro ved kriminalseksjonen som i stor grad skyldes interne uenigheter både med hensyn til prioriteringer og faglige vurderinger hvor Hege Halvorsen var en sentral medvirker. Dette skapte også restanseutfordringer for seksjonen ved at saker ikke ble sluttført innen rimelig tid. På et tidspunkt ble hun også flyttet internt ved seksjonen.»

– Dette er faktaopplysninger om hvordan jeg har fungert i jobben. Disse opplysningene er ikke taushetsbelagt overfor meg, noe også Sivilombudsmannen har påpekt. Jeg tror at grunnen til at det er sladdet, er fordi det står ting der som ikke tåler dagens lys og blir vanskelig å forsvare. Noe vet jeg er konkrete faktafeil og direkte løgn. Jeg har aldri blitt sideforflyttet, men forsøkte tvert imot å bidra til forbedring av rutiner og sa aldri nei til arbeidsoppgaver. Så blir jeg pekt på som syndebukk for dårlige rutiner og restanser, og det påstås at jeg skal ha vært vanskelig i tida jeg jobbet på krimmen. Dette er alvorlige beskyldninger som faller på sin egen urimelighet, sier Halvorsen, og legger til:

– Om dette hadde vært sant, burde ledelsen ha tatt dette opp med meg mens jeg jobbet der, og ikke trukket det fram i en innstilling ni år senere.

I innstillingens vurdering av søkerne trekkes det fram at Halvorsen er den eneste av de åtte søkerne med et «øko-relatert studie i politiet»; en kvalifikasjon som også ble etterspurt i stillingsutlysningen. Dette blir imidlertid ikke tillagt avgjørende vekt, «idet også andre raskt kan tilegne seg denne kunnskapen».

«Vi har derfor valgt å legge vekt på personlighet, referanser og andre etterforskningsrelaterte kurs, samt ikke minst vært svært opptatt av at økoteamet ikke skal utsettes for ytterligere negative miljøbelastninger, jf. de utfordringer som konflikten som nå har vedvart i over 3 år har medført. Det er derfor svært viktig at de som ansettes er med på å dempe konfliktnivået og ikke omvendt. [...] Halvorsens motivasjon er usikker og vi er redd for at hennes personlighet, jf. også det som er beskrevet ovenfor vil bidra til å øke konfliktnivået.»

– Jeg reagerte voldsomt på det jeg kunne lese bak sladden. Jeg kjente meg ikke igjen i det som var skrevet. Jeg ble veldig fortvilet, og rett og slett forbannet. Så tenkte jeg at «ett sted går grensen», sier Halvorsen.

Slik gikk det til at hun igjen tok opp kampen for å få svar. Den 6. mai 2019 sendte hun på nytt en henvendelse til Innlandet politidistrikt, hvor hun med bakgrunn den nye informasjonen fra innstillingen igjen krevde innsyn i opplysninger om seg selv – både fra innstillingene til jobben på økoteamet og innstillingene til etterforskerstillingen hun søkte på i 2012.

Fire dager senere mottok Halvorsen en foreløpig tilbakemelding. To purringer og et halvt år senere, midt i romjula 2019, mottok hun avslaget.

«Sist mottatte innspill er i stor grad en fortsettelse av tidligere innspill. Etter vår mening gir derfor ikke foreliggende opplysninger grunnlag for en ny vurdering av innsynsbegjæringen», skriver André Holen i brevet.

Holen tok over som leder for Stab for HR og HMS i Innlandet politidistrikt i desember 2018. Avslutningsvis i brevet fortsetter han:

«Vi har stor forståelse for at denne saken har vært en stor belastning for deg. Vi håper samtidig at du har forståelse for at vi må følge et regelverk som er satt opp til vern for ulike interesser og ulike hensyn, og at det kan medføre at man får avgjørelser mot seg. [Ettersom] det nå har gått lang tid siden ansettelsen tør en oppfordre om at du nå forsøker å legge denne saken bak deg.»

Svaret var en ytterligere provokasjon for Halvorsen.

– Dette handler absolutt ikke om at jeg ikke takler avgjørelser som går mot meg, slik Innlandet politidistrikt antyder. Jeg kan bli skuffa, men har normalt ingen problemer med å takle negative avgjørelser overfor meg og gå videre, såframt de tas på et rettferdig, sannferdig og riktig grunnlag, sier hun.

Dette burde ledelsen ved Innlandet politidistrikt ha forstått ut ifra korrespondansen med henne og uttalelsen fra Sivilombudsmannen, mener hun.

– Da burde de også forstå at slike kommentarer er respektløse og lite troverdige.

Jeg kjenner det jo på kroppen, og tenker ofte på om det var lurt å varsle den gangen.

Jane Vestbakken

 

DEL 7
TANKER OM EN VARSLINGSSAK

 Det er snart tre år siden Hege Halvorsen søkte på en stilling som økoetterforsker på Hamar. Fortsatt har hverken hun eller Jane Vestbakken fått svar på det de lurer på. Kampen er ikke over.

Det har gått sju år siden Jane Vestbakken og tre andre kolleger varslet på lavt nivå med mål om å forbedre arbeidsmiljøet på økoteamet på Hamar. To og et halvt år har gått siden Hege Halvorsen opplevde at denne konflikten ble trukket inn i jobbintervjuet hennes til en stilling på økoteamet.

Og snart ett år har gått siden hele innstillingen etter jobbintervjuet ble blottlagt – alt bortsett fra to avsnitt som fortsatt er sladdet i innstilling nummer tre – med påstander om Vestbakken og Halvorsen som de begge bestrider på det sterkeste.

Dette handler om kjerneverdier, og personlig og faglig integritet.

Hege Halvorsen

Ennå har ingen av dem fått noe godt svar på hva som egentlig ble lagt til grunn for påstandene som ble framlagt i innstillingene og hvor de kom fra. Ennå opplever ingen av dem at ledelsen i Innlandet politidistrikt viser vilje til å innrømme og rette opp det de mener er feil.

– Jeg tror ledelsen der har fått gjøre stort sett hva de vil, uten at noen ansatte har grepet inn. Det virker dessverre som om disse lederne er mer opptatt av å gjøre de riktige tingene enn å gjøre ting riktig. Dette er tross alt en statlig virksomhet drevet med offentlige midler og lovpålagte føringer, og ikke en privat, vernet familiebedrift, sier Halvorsen syrlig.

Hun mener det er åpenbart at sakene til henne og Vestbakken har dokumentert at politidistriktet ikke bare undergraver enkeltmennesker, men også politiets eget kompetansesystem og medarbeiderplattformen – politiets egen veileder for hvilke egenskaper og verdier politietaten ønsker hos medarbeiderne.

– Med den posisjonen og makta de har hatt i mange år, tror jeg ingen har turt eller orket å be om innsyn tidligere. Jeg tror dessverre de har tatt for lett på hvilke lovpålagte og etiske føringer og forpliktelser de som ledere er underlagt i slike prosesser. Du er helt maktesløs når du ikke vet hva de skriver om deg og hvilke påstander som legges til grunn når du uvitende blir diskvalifisert og stemplet som personlig uegnet som etterforsker. Når man tar beslutninger i offentlige vedtak som gir så negative konsekvenser for dem det rammer, skal det også være belegg for påstandene slik at de kan ettergås og forsvares i ettertid. Dette burde man kunne forvente at i hvert fall ansatte i politiet skjønner og kan respektere, sier Halvorsen.

I desember i fjor klagde hun nok en gang saken inn for Sivilombudsmannen, med bakgrunn i Innlandet politidistrikts gjentatte avslag på innsyn. Sivilombudsmannen er i skrivende stund i ferd med å igangsette en ny undersøkelse hos Innlandet politidistrikt.

I et brev fra Sivilombudsmannen til Innlandet politidistrikt datert 18. desember 2019, blir politidistriktet bedt om å forklare hvorfor Halvorsen gjentatte ganger har fått avslag om innsyn i ansettelsesprosessen.

«I Politidistriktets begrunnelse for avslaget i brevet 14. november 2018 er det for øvrig vanskelig å finne spor av at politidistriktet har tatt ombudsmannens kritikk i uttalelsen 14. juni 2018 på alvor. Ombudsmannen har derfor besluttet å undersøke av eget tiltak og på generelt grunnlag politidistriktets innsyns- og kontradiksjonspraksis i ansettelsessaker», skriver Sivilombudsmannen i brevet.

– Jeg har vel egentlig ikke noen stor tro på at Innlandet politidistrikt selv kommer til å foreta seg så mye mer i denne saken, annet enn om andre pålegger dem det, sier Halvorsen.

– Historieløs framstilling

Den 8. januar 2020 sluttførte Innlandet politidistrikt sitt svar på henvendelsen fra Vestbakkens advokat Birthe Eriksen fra juni 2019, hvor hun ber dem om å vurdere om Vestbakken har blitt utsatt for en gjengjeldelse etter at hun varslet. Svaret fra politidistriktet er nedslående for Vestbakken.

«Etter vår vurdering er varslingssaken forsvarlig behandlet i henhold til gjeldende regelverk og rutiner. Varslingssaken omhandler forhold rundt en ansettelsessak, og har ikke direkte årsakssammenheng med omdisponeringen av Vestbakken», skriver André Holen.

– Her hevder Innlandet politidistrikt at saken har gått i to spor, noe jeg bestrider på det sterkeste. Her forsøker de rett og slett å omdefinere saken til noe helt annet enn den reelt sett handler om, sier Vestbakken.

I brevet peker Holen videre på at arbeidsgiver over tid har «forsøkt å ta tak i arbeidsmiljøutfordringene» på økoteamet «inkludert Vestbakken».

«Hun har imidlertid ved flere anledninger uttrykt mistillit til ledelsen ved både teamet og øvrige ledere ved enheten, og det påstås at hun ikke har opplevd å ha et trygt arbeidsmiljø», skrives det videre.

«Arbeidsgiver mener her at vi i flere år har forsøkt å iverksette tiltak for å bedre et dårlig arbeidsmiljø ved økoteamet, og at det nå var nødvendig med evaluering og vurdering av andre tiltak for å bedre dette. Arbeidsgiver undersøkte derfor hva som lå til grunn for en ny oppblussing av det dårlige arbeidsmiljøet, og har satt i verk tiltak for å bedre dette», er Holens forklaring på hvorfor Vestbakken ble omplassert.

– Det er for meg uforståelig at Innlandet politidistrikt kan være så historieløse i sin framstilling av saken, og istedenfor peker på meg som en syndebukk for en arbeidskonflikt som handlet om noe helt annet. Det hele oppleves uvirkelig, nærmest surrealistisk, sier Vestbakken.

«Det påstås at saken har fått betydelige helsemessige, sosiale og karrieremessige følger for Vestbakken. I forbindelse med omdisponeringen ble hun oppnormert til politioverbetjent og lønnen ble oppjustert i forhold til at hun ble omdisponert inn i en stilling som etterforskningsleder. Slik vi ser det, har dette derfor ikke fått karrieremessige følger for henne da hun har fått stilling med høyere normering, høyere lønn, utvidete fullmakter og ansvar», argumenterer politidistriktet.

I henvendelsen fra advokat Eriksen trekker hun fram at arbeidsgiver ikke har oppfylt omsorgsplikten overfor Vestbakken. Svaret fra Innlandet politidistrikt gir en betinget beklagelse:

«Hvis det har forekommet at vi ikke har gjennomført medarbeidersamtale med Vestbakken hvert år, slik vi skal etter interne bestemmelser, beklager vi det. Vi beklager også dersom vi ikke har fulgt alle stegene i prosedyren for oppfølging av sykmeldte i periodene hun har vært borte fra jobb pga. sykdom. […] Det kan være at prosessen rundt omdisponeringen, særlig sett i etterpåklokskapens navn, kunne ha vært bedre. Men vi er av den oppfatning at selve løsningen med omdisponering ble god for alle parter», svarer Holen i brevet.

– Den virkelig store utfordringen i politietaten, er den manglende viljen og evnen til å gjøre erkjennelser av det som går galt. Man tar ikke behovet for habilitet og uavhengighet på alvor. Kompetansen mangler, og menneskeligheten mangler. I mellomtiden blir enkeltmenneskers liv og helse skadelidende, sier advokat Eriksen.

Hun klagde avslaget inn for Politidirektoratet den 3. februar i år. I skrivende stund ligger klagen hennes fortsatt der – sammen med Halvorsens klage på avslaget hun fikk fra Innlandet politidistrikt i desember.

– Nå har vi sendt et videre varsel/klage til POD, så får vi se hvordan de har tenkt å håndtere det. Etter det vi har erfart i slike saker tidligere, har vi ikke noen store forventninger til hvordan POD håndterer sakene. Tilliten til POD som overordnet arbeidsgiver er ikke særlig stor, bemerker advokaten.

Til Datatilsynet

Vestbakken og Halvorsen har samtidig derfor også tatt sine saker videre inn i et tredje spor: I hver sin henvendelse til Datatilsynet, hvor de klager politidistriktet inn for brudd på personvernforordningen GDPR, herunder for brudd på kontradiksjonsprinsippet.

Datatilsynet blir også bedt om å kontrollere om funksjonen som personvernombud i politidistriktet blir ivaretatt av en egnet person på en forsvarlig måte.

– Det gir en viss trygghet i å kunne sende klage på personvernbruddene inn for Datatilsynet, altså inn i et kompetent og uavhengig system. Personvernbruddene som er klaget inn for Datatilsynet, vil trolig bidra til å forklare hvorfor ting har gått så galt i denne saken. Det vil være viktig å få den informasjonen politidistriktet nekter innsyn i fram i lyset. Denne informasjonen antas å være tunge bevis for hvilken prosess de har vært utsatt for og hvilke usannheter som har blitt produsert om dem, sier Eriksen.

Gjennom mange år som profilert varslingsadvokat og som medlem av regjeringens varslingsutvalg fra 2018, har hun kjennskap til en rekke varslingssaker i offentlig sektor.

– Jeg har sjelden sett en så veldokumentert sak før. Jane er ekstremt etterrettelig, understreker Eriksen, og legger til:

– Jeg ser ofte at det kan bli en negativ boomerang når dyktige og etterrettelige personer med stor integritet, kjemper for rettsvernet når de opplever urett overfor seg selv og/eller andre. De blir «omdefinert» til vanskelige personer fordi de ikke gir seg. Alt de ber om er at de får rettsvernet sitt ivaretatt. Tenk om de istedenfor å møte motstand, kunne hatt en arbeidsgiver som stoppet opp og som sa: «Jeg ser dette er tøft for deg», og: «Jeg ser vi kunne ha håndtert dette på en annen måte; la oss sette oss ned og se på det sammen». Men mennesker med bindinger og interessekonflikter tar ikke habile og kompetente beslutninger. Det ser vi dessverre ofte i politiet. Man har ikke de rutinene, systemene og den åpenhetskulturen som trengs for å håndtere disse krevende spørsmålene.

Politiets Fellesforbund (PF) har ved gjentatte anledninger de siste årene påpekt behovet for et uavhengig, nasjonalt varslingsombud – med bakgrunn i tidligere varslingssaker i etaten.

– Det bør nå framstå klart hvorfor PF påpeker at det største problemet i slike saker er at det ikke finnes et habilt og kompetent sted å gå til, sier Eriksen.

Hun ser nå fram til å få behandlet sakene hos Datatilsynet. Hun regner med, slik hun har anført, at klagene vil behandles i tråd med personvernforordningen GDPR.

– Vinner de to fram hos Datatilsynet, vil de ha andre verktøy overfor POD. Etter GDPR skal man heller ikke spøke med Datatilsynet. Medhold i de to sakene vil kunne innebære et lite paradigmeskifte, og et signal om at vi er inne i en brytningstid når det gjelder håndteringen av både personvern- og varslingssaker i politiet, sier advokaten, og legger til:

– Jeg håper og tror derfor at man i framtiden ikke vil komme unna med det vi har sett i denne saken. Dessuten er det ikke for sent for POD å komme på banen og rydde opp.

Kjenner det på kroppen

Beskrivelser fra tidligere saker, viser at det å stå i en varslingssak over tid er en enorm belastning for et enkeltmenneske. Opplevelsen av å kjempe mot en overmakt som ikke bøyer seg er utmattende. Ikke sjelden går det på helsa løs.

– Jeg kjenner det jo på kroppen, og tenker ofte på om det var lurt å varsle den gangen, sier Vestbakken i dag.

– Først varslet vi, fire stykker, kollektivt i 2013 om kritikkverdige forhold. Så slår dette tilbake på meg mange år etterpå, når vi hadde bitt tennene sammen og stått på, uten å ha blitt fulgt opp av HR eller ledelsen. Arbeidsgiver har brukt styringsretten sin mot meg. Jeg har ikke fått tilbake jobben min. Jeg ba bare om svar, fordi de skrev usanne påstander om meg i en innstilling. Det er virkelig ille det som har skjedd. Jeg føler det som en dobbel gjengjeldelse, sier hun videre.

Halvorsen beskriver det som veldig krevende å måtte føre sin egen sak.

– Det har vært mye arbeid, mye venting og til tider et voldsomt «hjernekjør», men jeg klarte rett og slett ikke å legge dette vekk. Jeg kunne ikke gjøre noe annet. Folk har rådet meg, og sikkert også Jane, til å la saken ligge og gå videre, men det er enkelte ting man rett og slett ikke kan legge vekk fordi det er for grovt. Dette handler om kjerneverdier, og personlig og faglig integritet, sier hun.

Vestbakken er enig.

– Å stå opp for seg selv og sin egen personlige integritet. Og å rydde opp i en velkjent ukultur. Det er det denne saken handler om, sier hun.

Halvorsen og Vestbakken understreker at motivasjonen deres for å stå fram med sine historier i Politiforum, er et håp om at det vil bidra til det de mener er en nødvendig kursendring og holdningsendring i Innlandet politidistrikt.

– Det vi har opplevd er ikke bare uredelig og urettferdig, men også veldig destruktivt og skadelig for en etat der ansatte bør gå foran når det gjelder rettssikkerhet, rettskaffenhet og mot til å stå opp for urett. At politiansatte ikke kan vise faglig engasjement og si fra om kritikkverdige forhold uten å risikere å bli personlig straffet for det, er dessverre et velkjent problem, sier de, og avslutter:

– For oss ble det viktig å få frem sannheten, opplyse folk om hvor uredelig slike prosesser kan bli gjennomført, få ansvarliggjort de aktuelle lederne og forhåpentligvis forhindre at andre opplever det samme.

Varslingssaken er etter vår vurdering håndtert på en grundig og forsvarlig måte i varslingssporet, like fullt oppfølgingen i sykefraværet.

André Holen, leder for stab for HR og HMS

Det å være en referanse i en tilsetting gjør ikke et medlem i ansettelsesrådet inhabil. Habilitetsvurderinger gjøres også i alle varslingssaker.

Johan Brekke, politimester