Politiets innbyggerundersøkelse er god på mange måter. Den får godt frem forskjellen på by og land. Vi får tydeliggjort at trygghet handler om tilgjengelighet på hjelp når man trenger det. I stor grad er det større sjanse for å bli utsatt for noe kriminelt i Oslo, men allikevel føler man seg trygg fordi politiet er i nærheten.

Undersøkelsen får også frem at polititjenesten blir forskjellig i distriktene. Det er lettere å havne i arresten når den ligger 10 min unna enn når det er en 3,5 times kjøretur dit. Da blir man heller kjørt hjem. Som politi vil man jo være i beredskap i bygda si.

Men får innbyggerundersøkelsen målt den tilliten som vi trenger å vite noe om? Eller rettere sagt; fokuserer politiets ledelse på den «riktige» tilliten?

LES OGSÅ: Tilliten til politiet øker

Overskriftene som POD og Justis fokuserer på er at tilliten til politiet har steget. Men dykker vi ned i tallene så ser vi at det er målt hos de som IKKE har vært i kontakt med politiet. Er det viktige tall for oss? Jeg som politiutdanner er mer interessert i hva slags tillit innbyggerne sitter igjen når de har vært i kontakt med mine tidligere studenter. Har de klart å forklare og begrunne sine inngrep? Har de klart å se lenger enn hjemmelen og utvist fornuftig skjønn? Har de utøvd aktiv lytting slik at de andre har fått uttrykt sine meninger og følelser? Har de vist forståelse og empati for at de har havnet i den situasjonen som de er i? Har de tidligere studentene vist handlekraft og mot i skarpe situasjoner? Har de nok ressurser til at de kan etterforske «min» sak som er veldig viktig for meg? Eller er det slik at henleggelsesbrevet faktisk kommer dagen før bekreftelse på levert anmeldelse?

Årets undersøkelse sier at tilliten til de som har vært i kontakt med politiet har blitt redusert med hele syv prosent. Fokuserer vi på riktig tillit?

LES OGSÅ: Gratulerer med tillitserklæringen!