Ti personer omkom i leirskredet i Gjerdrum, hvor flere boliger raste ut.
Ti personer omkom i leirskredet i Gjerdrum, hvor flere boliger raste ut.

DEBATTINNLEGG

Mye er galt med John Wayne

Jeg vil ikke fremsnakke John Wayne, fordi jeg tror at John Wayne-mentaliteten er mer ekskluderende enn inkluderende.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Jeg har med stor interesse lest hvordan Øst politidistrikt ivaretok sine ansatte underveis og etter skredkatastrofen på Gjerdrum (Politiforums artikkel om etableringen av «KSO-KO» ), og tenkt at endelig er politiet på rett vei i sin ivaretakelse av sine ansatte. Men, la det være nevnt, jeg har ingen tilknytning til Øst politidistrikt, og vet ikke hvordan de følger opp sine ansatte utover det Politiforum beskriver i den nevnte artikkelen.

Personlig mener jeg at vi skal omfavne alle tiltak som fremmer ansatte i politiet sin psykiske helse, og fremsnakke de som tør å tenke stort, som i Øst politidistrikts tilfelle.

Så leste jeg debattinnlegget til Sven Arne Kjepso og lurte litt på hva han egentlig mente med det? Jeg stiller meg undrende til at HMS-tjenesten i Øst politidistrikt skulle være så useriøse at de fikk på plass KSO – KO fordi de ville ha «en plass på scenen» i en stor hendelse. For meg viser det en vernetjeneste som har et ønske om å være tett på for best mulig ivaretakelse av sine mannskaper.

LES OGSÅ: Hva er galt med John Wayne?

Selv om politifolk er selekterte, som Kjepso poengterer, betyr ikke det at alle takler døde mennesker, dramatiske hendelser eller andre traumer i tjenesten uten problemer. Grunnen til det kan ligge i «livet» - hva har du i bagasjen din? Eller det kan handle om dagsform. Selv om politifolk er selekterte – er vi selekterte mennesker med følelser. Enten vi liker det eller ikke vil følelser følge oss gjennom livet og påvirke våre reaksjoner og relasjoner.

I de store traumatisk hendelsene, som skredet på Gjerdrum, er det mellommenneskelige belastninger eller relasjoner det handler om. Dersom du må dra opp et skamfert lik (for å bruke Kjepso sitt eksempel), vil adrenalinet sette deg i stand til å løse oppdraget der og da, men samtidig er også det liket noens sønn, datter, mor eller bror – det gjør inntrykk, om ikke umiddelbart, så vil det etter noe tid gjøre noe med deg.

Jeg er helt enig i at det ikke nødvendigvis må en stor og traumatisk hendelse til for å gjøre ting vanskelig – men også vedvarende stress i form av små belastende hendelser er med på å fylle det mentale glasset. Det jeg ikke forstår er hvorfor det ene skal utelukke det andre – hvorfor skal ikke arbeidsgiver (leder/KSO) kunne tilby god oppfølgning i begge (alle) tilfeller?

Jeg tror at det er viktig for den mentale helsen, i alle fall på lang sikt, å få tømt det mentale glasset, og om det kan skje underveis i en hendelse, som varer over tid, tror jeg det er rette veien å gå. En ting jeg i alle fall vet, er at dersom vi ikke ventilerer og tømmer det mentale glasset – vil det kun være et spørsmål om tid før det renner over.

Jeg er forkjemper for at ansatte i politiet skal få oppfølgning, enten det er snakk om små eller store hendelser.

Selv om ikke alle kjenner noen som har blitt sykemeldt etter hendelser i tjenesten, betyr det ikke at det aldri skjer. Jeg vet det skjer. Jeg er selv et eksempel på det, og jeg er ikke alene.

Vi trenger ikke være enige om alt, men la oss heller omfavne det faktum at politiansatte er mennesker, med helt forskjellige behov for oppfølging. La det være rom for alle. La alle få tilbud om kollegastøtte eller annen form for oppfølgning – så kan det være opp til den enkelte å benytte seg av støtten eller ikke.

Jeg vil ikke fremsnakke John Wayne, fordi jeg tror at John Wayne-mentaliteten er mer ekskluderende enn inkluderende. Personlig synes jeg heller ikke den er tillitsskapende. Ikke minst representerer den en utdatert holdning jeg ikke vil være en del av.