KRONIKK

Den amerikanske debatten er relevant for norske forhold, særlig fordi vi har en velferdsstat å lene oss på

Hvordan kan vi oppnå de sentrale målene i en rettsstat; rettferdighet og trygghet, for alle innbyggere? Er det politiet som skal ha hovedansvaret for dette, og er politiet som organisasjon i stand til å realisere noe slikt?

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

«Defund the police» (kutt politibevilgningene) og «abolish the police» (avskaff politiet) er blitt kjente slagord i kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen. Å bygge ned politiet er virkelighetsfjernt, skal vi tro Morgan Johansson, den svenske justisministeren, i hans kommentar om en artikkel om nedbygging som alternativ for det svenske politiet.

Påstanden er knyttet til forståelsen av politiet som den siste skansen, den tynne blå linjen, som skiller oss fra anarki: Det er selve gjennomføringen av den sosiale kontrakten.

Tatanya Valland.
Tatanya Valland.

I likhet med diskusjonen om rasisme i politiet og i samfunnet generelt, blir dette ofte presentert som amerikanske importerte ideer som ikke lar seg bruke for å forstå hverken norsk politi eller rasisme i politiet. For å vurdere om ideene har noe for seg i en norsk kontekst er det fornuftig å se på bakgrunnen for politiabolisjonisme.

Støttes av politiforskning

Politiabolisjonisme er en idé som har støtte innen politiforskningen. I boken «The end of policing» argumenterer den amerikanske politiforskeren Alex Vitale for å jobbe mot et samfunn hvor «polisiær virksomhet kan skje uten politiet».

Ideen kommer fra fengselsabolisjonisme- bevegelsen slik den i USA er beskrevet av Angela Davis. Davis, den berømte politiske aktivisten med bakgrunn fra Black Panther-bevegelsen, oppgir den norske professoren i rettssosiologi Thomas Mathiesen og hans aksjonsforskning som en av sine inspirasjonskilder. Mathiesens radikale ideer hadde sin opprinnelse i nordiske kriminalpolitiske diskusjoner og akademiske aktivistmiljøer fra 1960-, 70- og 80-tallet, som ville avskaffe fengslene.

En utfordrende balansegang for aksjonsforskerne var å jobbe for en verden fri for fengsler samtidig som de jobbet for rettighetene til de innsatte. Både Mathiesen og Davis anerkjenner at fengslet er en demokratisk institusjon, en del av samfunnets rettslige sanksjonssystem, men spørsmålet er: Hva slags demokratisk institusjon?

Per Jørgen Ystehede, forskningsrådgiver ved Universitetet i Oslo.
Per Jørgen Ystehede, forskningsrådgiver ved Universitetet i Oslo.

Vitale er inspirert av Davis og ser politiet og fengselet som et feilslått resultat av et demokratisk system som ikke er laget for å favne alle. For Vitale er ikke problemet manglende utdanning, tilgang til våpen eller bruk av ulike politimetoder. Problemet er at satsingen på politiet går på bekostning av sivilsamfunnet.

Milliarder av dollar brukes på et stadig mer militarisert amerikansk politi. Vitale ser på opprustningen som en voksende trussel for borgernes rettssikkerhet.

Politiet gjør ikke for lite; de gjør for mye: De har oppgaver de ikke kan og som ikke kan løses med repressive metoder. Oppgavene burde bli utført av helse- og sosialvesenet, men fremfor alt av lokalbefolkninger selv. Politi er rett og slett satt til å løse alvorlig systemsvikt med repressive metoder. Spesielt rammer dette grupper som både er rettsfjerne, rettsløse og marginaliserte fra før av.

En norsk kontekst

Er politiabolisjonismen relevant i en norsk kontekst, eller er avstanden mellom det norske og det amerikanske samfunnet så stor at både politi, reformer av det, og institusjonell rasisme er ulike fenomener i respektive land? Forskjellene er enorme.

For eksempel er politiutdannelsen i noen amerikanske stater kun åtte uker lang, mens den lengste er 32 uker. I Norge utdannes politiet med en treårig generalistutdannelse på høyskolenivå. Det er heller ikke mennesker med lik bakgrunn som søker utdannelsen i Norge og USA. De har ulike fag, ulik praksis med bruk av makt og ulik fagbakgrunn før de begynner å studere. En økende andel har høyere utdanning før de begynner å studere ved Politihøgskolen, og en relativt høy andel har foreldre med høyere utdanning.

Profesjonaliseringsarbeidet i Norge er godt. Samtidig viser Vitale at problemer innad i det amerikanske politiet forsøkes løst ved mer trening, utdanning, ressurser, mangfold i politistyrke og utluking av «råtne epler», uten at det har løst problemet.

Minneapolis-politiet fikk i årene 2016-2018 kursing for å redusere fordommene blant politifolk som fører til diskriminering. Samme styrke har kurs i deeskalerende kommunikasjon og bruker kamera under oppdrag, uten at det hjalp George Floyd. Problemet ligger på systemnivå, i selve ideen om og utformingen av politiet, dette å skulle løse sosiale problemer med voldsmakt.

Politiets natur, ifølge Vitale, er å håndtere sosial ulikhet og opprettholde status quo. Å bruke politi til å forsøke løse sosiale- og helseproblemer blir tydelig i en norsk kontekst, for eksempel i håndteringen av narkotikaproblematikk, psykisk sykdom, udokumentert innvandring og med hensyn til hvem som fanges i politiets søkelys og utsettes for kontroll. Eksemplene er mange på skjevheter som følge av politiets kontrollvirksomhet, men her nevner vi unge menn med minoritetsbakgrunn og doble bøtesatser for narkotikalovbrudd.

I Norge har mye av aksjonsforskningen fra Mathiesen et al. fått gehør hos myndigheter, og systemkritikken har blitt sugd opp av systemet, noe som gjør et abolisjonistisk prosjekt vanskeligere her enn i USA. Forskjellene mellom politi og samfunn i Norge og USA ugyldiggjør ikke spørsmålene som reises hverken om politi og rasisme, eller rasismen i det norske samfunn generelt. Grunnleggende spørsmål som reiser seg er: Hvordan kan vi oppnå de sentrale målene i en rettsstat; rettferdighet og trygghet, for alle innbyggere? Er det politiet som skal ha hovedansvaret for dette, og er politiet som organisasjon i stand til å realisere noe slikt?

Den amerikanske debatten er relevant for norske forhold, og kanskje mer relevant fordi vi har en velferdsstat å lene oss på. Velferdsstaten har ressurser til å ta tak i de oppgaver som omhandler sosiale problemer som vi i dag har satt samfunnets voldsmakt til å håndtere. En god start vil være et sorteringsarbeid – hva behøver vi vold for å løse, og hva kan tilbakeføres til sivilsamfunnet, så som konfliktløsning; og til våre velferdsstatsfunksjoner, som helse- og sosialproblematikk.