Statsadvokat Stein Vale svarer 27. april på mitt innlegg i Politiforum 26. april, der han hevder at Riksadvokatens brev av 9. april 2021 skal tolkes som et direktiv for skjønnsutøvelsen ved bruk av tvangsmidler, og ikke som en fremhevelse av de grunnleggende skranker for tvangsmiddelbruk, slik Riksadvokaten selv omtaler det som.

Jeg opprettholder min påstand om at det er Vale som er forvirret.

Til tross for at jeg ikke gikk inn på bestemmelsen om «ferske spor eller fersk gjerning» i mitt innlegg, velger Vale å innlede med å vise til at det fortsatt er adgang for politimann til å beslutte ransaking på grunnlag av bestemmelsen om «ferske spor eller fersk gjerning».

Dette er riktig, men Vale unnlater å nevne at Riksadvokaten i sin rapport peker på flere tilfeller der kravet om «fersk gjerning eller ferske spor» ikke er oppfylt.

Rapporten viser også at det er stor variasjon mellom de ulike statsadvokatembeter i vurderingen av hvorvidt kravet har vært oppfylt i tilfeller der polititjenesteperson selv har besluttet ransaking.

Oslo statsadvokatembeter utmerker seg ved å mene at jourhavende jurist bare burde ha vært kontaktet i 4 prosent av tilfellene der polititjenesteperson besluttet ransaking.

Det er altså grunn til å tro at det har vært stor variasjon i hvor vidt man tolker denne bestemmelsen, og at den i mange tilfeller har blitt tolket videre enn det er grunnlag for.

Som Norges Institusjon for Menneskerettigheter har påpekt i sitt brev til Riksadvokaten, har EMD uttalt at det er grunn til å være ekstra årvåken i tilfeller der ransaking besluttes uten rettens kjennelse. Det kreves en «streng begrensning i slike fullmakter» for å beskytte enkeltpersoner mot vilkårlige inngrep.

Det er alvorlig dersom politifolk selv beslutter ransaking uten at vilkårene er oppfylt.

Vale påpeker i sitt svarinnlegg at Riksadvokatens direktiv av 2014 angår hvilke poster som skal tas med i en siktelse, og mener at dette ikke får konsekvens for hvilke tvangsmidler som kan brukes på etterforskningsstadiet.

Jeg vil henvise til punkt 6 av Riksadvokatens brev av 9. april 2021, der han viser til at det ikke er et saklig etterforskningsformål å gjøre undersøkelser for å avdekke det tilknyttede ervervet. Dette begrunnes med at ervervssaken «med tilnærmet nødvendighet» er oppklart idet brukssaken er oppklart, samt at det ikke er «i tråd med god påtaleskikk å bøtelegge for forutgående erverv og besittelse av en brukerdose i konkurrens med bruken».

Det fremgår videre av Riksadvokatens rapport at det ikke er tatt ut siktelse for ervervet i flertallet av sakene der mobilransaking har vært gjennomført. Kravet om saklig etterforskningsformål er en absolutt skranke for bruk av tvangsmidler, og dermed ikke gjenstand for en skjønnsmessig vurdering.

Vale bekrefter videre mitt poeng om at forebyggende hensyn tidligere har fått påvirke forholdsmessigheten knyttet til bruk av kroppslig undersøkelse ved mistanke om narkotikabruk. Han forsvarer dette ved å vise til at strafforfølging gjerne begrunnes ut fra allmennpreventive og individualpreventive hensyn.

Her forveksler Vale imidlertid formålet med straffen, som kan være allmennprevensjon eller individualprevensjon, med formålet for etterforskning, som er å oppklare et allerede begått lovbrudd. Forholdsmessighetsvurderingen ved etterforskning må derfor rette seg etter alvorligheten av det begåtte lovbruddet, definert av straffenivå og eventuelle hensyn til fornærmede.

Å vurdere alvorligheten av lovbruddet er en oppgave for lovgiver og domstoler, ikke den enkelte politibetjent eller påtalejurist.

Jeg er enig med Vale i at etterlevelse av lovene som regulerer maktbruk overfor borgerne er et av de viktigste kjennetegnene på en velfungerende rettsstat. I en velfungerende rettsstat er det imidlertid vel så viktig at man er i stand til å erkjenne når det er blitt begått feil, og at de som har blitt skadelidende grunnet disse feilene får en oppreising.