I april 2018 viste EU-kommisjonen til at lovgivningen om varsling var fragmentert i EU, samt at regelverket ikke ga varslere et tilstrekkelig vern mot gjengjeldelse.

I oktober 2019 vedtok derfor EU direktivet 2019/1937, som omhandler vern av personer som varsler på nærmere angitte deler av EU-lovgivningen. Fristen for implementering i EU var i desember 2021.

Formålet med direktivet er blant annet å bedre håndhevingen, fastsette felles minimumsstandarder og beskytte varslere. Det er altså et minimumsdirektiv, slik at hvert medlemsland for eksempel kan utvide hvilke rettsregler som skal anses som kritikkverdige forhold, og sikre ytterlige beskyttelse av varslere sett opp mot direktivet.

Forhold som anses som kritikkverdige etter direktivet, har en snevrere definisjon enn det som fremkommer av arbeidsmiljøloven, og som er gjeldende i Norge:

• Offentlige innkjøp
• Finansielle tjenester, forebygging av hvitvasking og finansiering av terror
• Produktsikkerhet
• Transportsikkerhet
• Miljøvern
• Strålevern og atomsikkerhet
• Matsikkerhet og dyrevern

Det vil si at brudd på regler knyttet til eksempelvis HMS, som for eksempel dårlig psykososialt arbeidsmiljø på grunn av ledelse, personkonflikter og lignende, samt arbeidstakerrettigheter, ikke er omfattet av listen.

Videre er det krav til både interne varslingskanaler i alle offentlige virksomheter (med unntak av små kommuner), samt eksterne varslingsmuligheter til offentlige myndigheter.

Når det gjelder eksterne varslingsmyndigheter, skal medlemsstatene utpeke kompetente myndigheter til å motta og følge opp varslingssaker og gi dem tilstrekkelige ressurser. De eksterne varslingskanalene skal være uavhengige og selvstendige; ombudsmenn er blant de aktuelle organer som nevnes.

Hvert enkelt land står fritt til å velge form og utforme innholdet i de nasjonale rettsreglene, som skal sikre at måloppnåelse for direktivet.

Den 7. juni 2022 skrev generalsekretær Guro Slettmark i Transparency International et innlegg i DN med overskriften «Arbeidsmiljøsaker bør tas ut av varslingsordningen». Hun var helt klar på at arbeidsmiljøsaker knyttet til individer og kritikkverdige forhold knyttet til samfunnsrisiko, som eksempelvis korrupsjon, burde undersøkes i ulike spor.

Videre understreket hun at norsk rett måtte følge rettsutviklingen internasjonalt. Hennes forslag er helt i tråd med EUs minimumskrav i direktiv 2019/1937.

Dersom norske myndigheter velger å definere kritikkverdige forhold lik minimumskravene, finnes det allerede etablerte, uavhengige tilsynsmyndigheter og klageorganer som enkelt kan få ansvar for varslingssaker (om de ikke har det allerede).

KOFA er klageorgan for offentlige innkjøp, og kan for eksempel også få mandat til å undersøke saker for andre enn parter i offentlige anskaffelser. Finanstilsynet har ansvaret for finansielle tjenester og AML, Miljødirektoratet og Statsforvalteren er tilsynsmyndighet for miljøvern, Strålevernet for strålevern og atomsikkerhet, DSB for produktsikkerhet, samt Mattilsynet for matsikkerhet og dyrevern.

Hvilke saker skal da varslingsombudet for politiet behandle?

Dersom EU-direktivet gjennomføres, skal det også være en intern varslingskanal i alle offentlige virksomheter. Skal det være en intern varslingskanal i hvert politidistrikt (hver virksomhet) i tillegg til et varslingsombud?

Jeg kan ikke se at det er et behov for et eget varslingsombud for politietaten dersom kritikkverdige forhold begrenses til minimumsdefinisjonen i EU-direktivet når det eventuelt gjennomføres i norsk rett. Hvor mange varslingssaker knyttet til strålevern, matsikkerhet, dyrevern, finansielle tjenester og miljøvern, og så videre har politietaten i dag?

Dersom politietaten er forholdsvis lik andre virksomheter, er de aller fleste sakene knyttet til psykososialt arbeidsmiljø i en eller annen form. HMS-saker faller utenfor minimumsdefinisjonen på kritikkverdige forhold.

Et annet element er om varslingskanalene er det beste valget for å undersøke og håndtere konflikter og ledelsesutfordringer. Min erfaring er at disse sakene eskalerer i omfang, og ikke minst at konfliktnivået øker når slike saker rapporteres inn til varslingskanaler. Ennå vet vi ikke om HMS-forhold blir beholdt i norsk rett knyttet til varsling, ei heller trakassering og diskriminering.

Robin Schaefer-saken fra Bergen ville for eksempel ikke ha vært en varslingssak etter minimumsstandarden i EU-direktivet.

Det viktige er å få definert hva norske myndigheter legger i begrepet kritikkverdige forhold, og om dette vil få en individuell tilnærming eller en samfunnstilnærming. Deretter bør man kanskje tilpasse de interne og eksterne varslingskanalene etter dette.

—-

Innleggsforfatteren er avdelingsdirektør for Forsvarsjefens internrevisjon (i permisjon) og har hatt ansvaret for Forsvarets sentrale varslingskanal i cirka 5 år.