Som politipensjonist etter mer enn 30 år i tjenesten er jeg bekymret over det som skjer nå under den såkalte «Nærpolitireformen».
Det synes som om alle gamle strukturer og arbeidsmåter kastes på dør. Mye av det som har virket godt, blir plassert på skraphaugen.
Inn i toppen av norsk politi er det kommet folk som trer teoretiske organisasjonsformer på et praktisk yrke. Tilsynelatende uten å i det hele tatt å være villig til å gå inn i det som vi vet har fungert.
Politidirektoratet skal fjerne politiet fra nær 130 kommuner, og erstatte det med en bylokalisert nærpolitikontakt, som ikke har det ringeste kontaktpunkt inn i kommunen fra før.
En som ikke kjenner den lokale ungdommen, skolelærerne, idrettslederne eller næringslivet. En person som har fått en teoretisk stillingsbeskrivelse som arbeidskart. Svært gode, spesialiserte faggrupper med god lokal kunnskap, som for eksempel lommetyverigruppa i Oslo, legges ned.
Som pensjonert polititjenestemann er det flere ting ved den såkalte Nærpolitireformen som forundrer meg.
Hvor blir nærheten av, når Politidirektoratet har bestemt seg for å legge ned 126 lensmannskontor og politistasjoner?
For meg ser det mer ut som innføring av fjernpolitiet. Hvor skal folk få utrettet sine sivile tjenester når politikontorene blir borte? Det dreier seg blant annet om pass, våpenkort, hittegods, skjenkebevilgninger, utleggsforretninger og gjeldsordning. Vi er på vei fra et servicepoliti til et utrykningspoliti.
Forskjellen til Vinmonopolet, en annen statlig virksomhet, er slående. På begynnelsen av 1990-tallet hadde vi 110 polutsalg, fordelt på 76 kommuner. Det vil si at omtrent 350 kommuner ikke hadde eget pol. I år vil vi ha 333 polutsalg. Det betyr at 91 prosent av befolkningen bor i kommuner med eget pol.
På begynnelsen av 1990-tallet hadde vi 354 lensmannskontor og politistasjoner. Når politidirektøren har gjennomført sin vedtatte nedleggelse av politikontorer, vil vi ha igjen 221.
For meg fremstår det som en dårlig løsning å erstatte politi med "pol".
Det er mange i politiet, både yrkesaktive og pensjonister, som er svært desillusjonert på vegne av et yrke vi er svært glade i og stolte av. Det er mange som ser at et yrke som har utviklet seg over flere hundrede år, og som har kommet med lokale tilpasninger, nå nærmest med et sverdslag skal endres.
Uten lokale tilpasninger, hvor det viktigste er at sentrale deler av organisasjonen bemannes med høyere prioritet enn publikumsrettet arbeid.
Så når anerkjente prinsipper for kriminalitetsforebyggende arbeid ikke er synlig, er det i økende grad en avgrunn mellom hva politiet tilbyr og det innbyggerne bør kunne forvente.
For snart tre år siden kritiserte Riksrevisjonen Justisdepartementet for å ikke sørge for at politiet prioriterte det forebyggende arbeidet. Daværende Frp-statsråd Anders Anundsen lovte bot og bedring. Men hva har skjedd?
Handlingsplanen mot kriminalitetsforebygging løp ut i 2016, uten å bli erstattet med noen nye. Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD), regjeringens faglig uavhengige organ ble nedlagt, fordi statsråden ikke tålte kritikk.
Handlingsplanen mot voldtekt løp ut allerede i 2014, uten at Justisdepartementet løftet en finger. Først når Riksadvokaten i en rapport våren 2017 kraftig kritiserer arbeidet med voldtektssakene våkner den nye Frp-statsråden, Per-Willy Amundsen. Istedenfor å vise handlekraft, fraskriver justisminister Amundsen seg ansvaret ved å si at voldtekt «er saker vi som samfunn har fokusert for lite på».
Nei, Per-Willy Amundsen. Samfunnet er veldig opptatt av trygghet og å bekjempe voldtekt. Det er du og dine kolleger i Fremskrittspartiet som ikke makter å gjøre noe. At du offentlig kan få deg til å si at du «skal bruke god tid på å vurdere rapporten» viser hvor handlingslammet du er.
Politidirektoratets statistikk for anmeldt kriminalitet i 2016 viste en kraftig økning i antallet seksuallovbrudd. Blant annet økte antallet anmeldte voldtekter med 22 prosent fra 2015 til 2016.
Det setter den manglende innsatsen fra den avgåtte justisminister Anders Anundsen i sitt rette lys.
Først etter å ha blitt kritisert for sin handlingslammelse av opposisjonen, kom justisminister Amundsen på hva han kunne gjøre. Han fant ut at departementet skulle lage en… handlingsplan!
Er det noen som husker hva justisminister Anundsen valgte å vise frem i sin berømte skrytevideo fra valgkampen 2015?
Det var våpen og beskyttelsesutstyr, biler, båter og helikoptre, fengselsceller og rettssaler. Men dessverre ikke noe om innsats mot seksuallovbrudd.
I forbindelse med at han gikk av som justisminister i desember 2016, la Anders Anundsen frem en liste på 119 saker, i alfabetisk rekkefølge, som han mente viste hva Fremskrittspartiet hadde oppnådd på justisområdet i sin tid i regjering.
Voldtekt og seksuallovbrudd var ikke nevnt i denne «skrytelisten».
Nå er Anundsen erstattet av Amundsen. Det er ikke bare navnene som er til forveksling like. Den manglende evnen til å gi Norges befolkning det politiet vi kan forvente, har de også felles.
