Politihøgskolens koronahåndtering

Jonas Høisveen setter ord på noe mange studenter kjenner seg igjen i. Året har vært preget av usikkerhet og begrensninger, og sammenlignet med koronafrie kull har vi «koronastudentene» hatt dårligere forutsetninger enn normalt.

Samtidig er jeg sikker på at studentene som blir ferdige til sommeren også vil bli gode betjenter. Vi var allerede godt over halvveis i praksisåret da koronaen kom til landet, og etter en uheldig nedstenging av praksisplassene klarte man å åpne igjen slik at studentene fikk med seg mer viktig erfaring.

Etter arbeid med en mengde smittevernstiltak blir B3-leir også gjennomført. Dette er tross alt den viktigste arenaen for operativ trening man har i B3, selv i et normalår.

Jeg har selv deltatt i første leirpulje, og selv om det var visse smittevernsbegrensninger var det en god opplevelse med godt læringsutbytte. Det var også en god sosial opplevelse mange studenter på andre skoler ville misunt oss.

Det er riktig at man med all hjemmesittingen mister en arena for uformell refleksjon og læring, og at undervisning over nett ikke er det samme som på skolen. Samtidig opplever jeg at vi har lærere som gjør sitt beste, og som prøver å lage digitale undervisningstimer der man kan spørre og reflektere.

PHS har måttet fatte en rekke vanskelige beslutninger og forholde seg til kompliserte smittevernsanbefalinger. Jeg misunner ikke de som har som jobb å innføre smittevernstiltak som i sin natur alltid vil være for strenge eller for frie.

At skolen ikke har hatt noen større utbrudd så langt er en fjær i hatten.

Det er forståelig at man ønsker å være best i klassen som en statlig høyskole, og det vil være umulig for både meg og de fleste studenter å stille oss til doms over skolens avgjørelser.

Når det er sagt er min opplevelse det siste året at skolen blindt har innført alle smittevernsanbefalinger på strengeste måte, uten mulighet for unntak. Selv når det nettopp har vært anbefalinger.

Skolens smittevernsregimer og regler har fremstått som svært restriktive, lite tilpassede og uten bruk av skjønn.

I november, samme dag som Universitetet i Oslo annonserte at de ville holde sine lesesaler og bibliotek åpne, valgte PHS avdeling Oslo å stenge sine. Da studentene pekte på forskjellen var svaret at PHS hadde et mer utfordrende campus.

UiO har 28 000 studenter fordelt på åtte fakulteter og over 220 studieprogrammer. Hvordan PHS avdeling Oslo, med sitt i sammenligning beskjedne campus, klasser som i praksis er delt inn i naturlige kohorter, og under tusen studenter som alle utdannes i å følge ordre er mer utfordrende, er en gåte.

Det var først etter press fra studentene over tid at skolen åpnet lesesalene for studenter med spesielle behov, og ga tilgang til å drille med øvingsvåpen.

Bassenget på PHS avdeling Oslo har også vært stengt i lange perioder, og dette har vært spesielt kritisk for de B3-studentene som har svømming som alternativ til løping på fysisk eksamen. En skulle kanskje tro at man kunne åpnet bassenget for de anslagsvis 15 studentene dette gjelder, men det har ikke latt seg gjøre før i februar.

På spørsmål om hvorfor bassenget var stengt har man vist til at offentlige basseng i Oslo har vært stengt. I deler av samme periode har Idrettshøgskolen og Krigsskolen hatt sine basseng åpne for sine studenter.

Gjennom hele krisen har det fremstått som om PHS har valgt de strengeste tiltakene, uten vilje til å bruke den fleksibiliteten lovene og anbefalingene rommer for å tilpasse til egne forhold eller enkelttilfeller. Dersom dette ikke stemmer, er det nok et symptom på den mangelfulle kommunikasjonen fra skolen til studentene.

Kommunikasjonsmessig sto skolens arbeid tidlig til stryk.

Politihøgskolens håndtering av krisen har til tider vært en ekstra belastning for studentene. Det er besynderlig at en skole som predikerer om skjønn, kommunikasjon og forholdsmessighet har hatt så stor forskjell mellom liv og lære som PHS har hatt i år.

Aktiv dialog med studentene har vært mangelfull. I studentenes usikre hverdag kom informasjonen gjennom kunngjøringer i canvas. Etter mye arbeid fra studentene kom skolen til slutt på banen, og over halvveis inn i første semester ble det avholdt et digitalt infomøte mellom ledelsen og studentene.

Det ble raskt klart at dette var det behov for, og det ble besluttet å holde tilsvarende fellesmøter hver uke. At det neste møtet ble lagt til halvannen måned senere taler for seg selv.

Nå skal det sies at skolen er blitt bedre i kommunikasjonsarbeidet. Nå er det møter hver uke der studentene kan spørre om alt de lurer på. Klassene har fått en kontaktlærer å forholde seg til.

Selv om kommunikasjonen er blitt bedre er det fortsatt et stort forbedringspotensiale i hvordan skolen møter studentene og svarer opp deres bekymringer. Da studenter på høsten spurte om hvordan skolen planla å gjennomføre de praktiske fagene til våren, var svaret at man håpet smittesituasjonen ville være annerledes. En plan fikk vi aldri se.

Da en student uttrykte bekymring for den lille mengden praktisk undervisning som var blitt utført til da, var svaret at det foreløpig ikke var noe som tydet på at årets B3-kull var dårligere stilt enn tidligere kull. Man trenger ikke fem uker praksis på etterforskning for å gjennomskue det utsagnet.

En ærligere holdning fra skolen der de tar studentenes bekymringer på alvor, vil gjøre mye for å berolige Høisveen og andre studenter. Å vise at det blir jobbet med beredskapsplaner for forskjellige smittenivå og eventualiteter, og at man jobber for å få gjennomført så mye praktisk undervisning som mulig vil hjelpe mye.

Det siste året har vist flere utfordringer ved PHS, men også en vilje til å arbeide med det. Jeg håper skolen fortsetter dette arbeidet, og lærer av sine erfaringer og implementerer bedre løsninger.