Jeg er godt ute i mitt første år på Politihøgskolen, et år som har vært sterkt preget av Covid-19. Og nå undrer jeg på hva slags politi både jeg og mine medelever kommer til å bli etter et år med mye digital undervisning i en utdanning som ellers fokuserer sterkt på det praktiske.

Den manglende fysiske undervisningen og mangelen på praktiske øvelser gjør at jeg tidvis glemmer at jeg studerer for å bli politi.

Jeg føler ikke at jeg får muligheten til å modne inn i politirollen. For det å være politi er slik jeg har forstått det mer enn bare en jobb, det blir en identitet. Det handler om hvem du er. På mange måter føler jeg det som skremmende at jeg skal være den personen andre mennesker skal støtte seg til og stole på i en situasjon hvor livene deres kanskje brister.

Jeg har ikke fått øve på den rollen, og jeg vet at jeg ikke er alene om denne usikkerheten. Er ikke det et rødt flagg som burde tas på alvor?

Utfordringer i praksis

Over sommeren skal vi ut i praksis, og vi har fått høre fra dag en at «de dere møter på gata i praksisåret ser ikke om du er politistudent eller om du har jobbet som politioverbetjent i flere år. De ser en politiuniform». Politiuniformen bærer med seg en autoritet, en trygghet og en identitet.

Jeg lurer på hvordan jeg skal klare å tre inn i denne rollen neste år når jeg ikke engang har det i meg å rope høyt og tydelig «STOPP, DET ER FRA POLITIET» når vi øver på utslag med batong i treningshallen på skolen.

Jeg har observert at flere medelever tar på seg hørselvern ved akkurat denne øvelsen, og jeg tror det handler om å ikke kjenne igjen seg selv eller eie det å kunne rope med en slik autoritet. Det er ikke så skremmende å rope høyt når du nesten ikke hører deg selv rope.

De av oss som har kommet oss gjennom opptaksprøvene til PHS har kanskje deler av denne rollen og den naturlige autoriteten naturlig i oss. Dessverre er det noe med den respekten for politirollen og det å føle på hvorfor akkurat jeg skal få lov til å ha denne rollen i samfunnet jeg opplever at har falt mellom to stoler dette skoleåret.

Åtte timer på Zoom

Det er naturlig at jeg som student på første året ikke føler at jeg kan identifisere meg fullt ut som politi riktig enda, men burde ikke denne følelsen blitt forsterket såpass langt ut i skoleåret?

Jeg kan telle på en hånd hvor mange praktiske øvelser vi har hatt hvor vi har fått prøve oss i rollen som politi. Men jeg har sittet opp til åtte timer i strekk på zoom flere ganger. Er det en ting jeg føler sterkt på så er det at politiutdanningen er ikke noe som passer som en nettbasert utdanning, ei heller som en selvstudie – selv om vi er midt i en pandemi.

Hvilke muligheter er det for å skreddersy smittevernstiltakene for politistudentene mer enn hva som allerede er gjort, og å forberede en strategi for eventuell massetesting, karantene og isolasjon dersom det skulle oppstå smittetilfeller?

Er det ikke naturlig med en noe høyere risikoaksept for oss studenter ved en så samfunnskritisk utdannelse?

Jeg har forståelse for at det er vanskelig for foreleserne å tilrettelegge for digital undervisning som erstatning for fysisk og praktisk undervisning, men den digitale undervisningen blir i det store og det hele en monolog fra foreleseren, hvor ytterst få studenter tør å ta på kamera og skru på mikrofonen for å bidra. Og det blir en enda høyere terskel for å si fra dersom man ikke forstår det som blir snakket om.

Praten i pausene faller bort, og det mellommenneskelige båndet blir på mange måter nærmest fraværende. Det er en vanskelig situasjon for begge parter, og den rammer oss studenter i hardt.

Stolthet i uniformen

Det ligger en stolthet over dette med at politistudentene går i uniform på skolen. Jeg må innrømme at jeg gledet meg til å gå med uniform. Vi ble også fortalt at det er viktig å bli kjent med uniformen. Følelsen av å bære en politiuniform.

Vi som går førsteåret nå har aldri hatt på oss full uniform, det nærmeste vi har vært å få bære en politiuniform var da vi fikk en gammel uniform som ble brukt i bassenget i forbindelse med livredningsprøve i vann.

Uniformene våre får vi når skoleåret nærmest er over. Jeg håper uniformen min fortsatt passer, og at noen kan hjelpe meg med uniformsreglementet.

Jeg er redd for at antall studenter som faller av i B2 vil være større i vårt kull enn tidligere kull. Og det er ikke nødvendigvis fordi det å være politi ikke kjentes riktig for den enkelte. For det er lov å vedkjenne seg at politiyrket ikke er noe for deg, og det er viktig.

Men jeg er redd det vil handle om at vi blir kastet ut i en arbeidsdag som krever enormt av oss som studenter og ikke minst som mennesker – uten å ha fått den tyngden og forberedelsen vi trenger.

To måneder uten trening

Når vi nå i midten av februar fikk starte opp med trening i arrestasjonsteknikk igjen, var det to måneder siden sist vi var i treningshallen. Arrestasjonsteknikk er ikke en lek, og det er ikke enkelt. For noen er det mer krevende enn andre – men for oss alle er det viktig kunnskap før B2.

Også her blir egentreningen vanskelig når man opplever at undervisningen ikke har gitt deg kunnskapen til å øve inn de riktige momentene.

Det kan nesten oppleves som uansvarlig, for til syvende og sist handler det om våre evner til å forsvare både oss selv og våre kollegaer.

Et slikt ansvar vil jeg ikke påta meg ut fra den kunnskapen jeg sitter med i dag.

Kunne denne situasjonen ha blitt håndtert annerledes? Kunne det vært et alternativ at også B1-studentene fikk et leiropphold i løpet av året? Jeg vet at jeg hadde prioritert å være i karantene eller isolasjon for et opphold i leir. Og hvis det er slik at kurssentrene i Stavern og Kongsvinger ikke har kapasitet til å huse B1-studenter ved siden av leiropphold for de andre kullene, hadde det ikke vært en idé å se hvorvidt det hadde vært mulig å gjennomføre på andre lokasjoner?

Tvilen på egen kunnskap

Det er alvorlig at vi som førsteårsstudenter ikke føler at vi har fått lov til å ta del i og kjenne på det å være politi, og at vi ikke føler oss godt nok forberedt til å kunne håndtere det neste året i utdanningsløpet vårt.

Jeg har aldri vært en person som har satt tvil ved mine egne evner, eller min kapasitet til å tilegne meg nye evner og ny kunnskap. Men nå gjør jeg det.

Og når det fysiske oppmøtet og korpsånden blant studentene forsvinner er det heller ingen som kan fortelle meg at «men du mestrer dette!»

Jeg ender opp med å tvile på min egen kunnskap som politistudent som snart er å se på gata i den virkelige verden.

Jeg håper at mine bekymringer blir tatt alvorlig, og jeg oppfordrer skolen til å tenke enda mer kreativt med tanke på løsninger for de praktiske øvelsene vi studenter så sårt trenger for å kunne være flinke politistudenter – selv om vi er midt i en pandemi.

Og om det så ikke kan være mulig å gjøre de helt store endringene for vårt kull dette året, så håper jeg skolen utfordrer seg selv slik at neste kull med politistudenter får en bedre opplevelse!