ANSVARSFRASKRIVELSE: Problemet er at politimeldingen skyver ansvaret for målene, som for eksempel et lokalt forankret politi, nedover i organisasjonen, skriver kronikkforfatterne.
ANSVARSFRASKRIVELSE: Problemet er at politimeldingen skyver ansvaret for målene, som for eksempel et lokalt forankret politi, nedover i organisasjonen, skriver kronikkforfatterne.

KRONIKK

En prinsippløs og selvmotsigende politipolitikk

Politiets grunnprinsipper er nærmest totalt fraværende i Politimeldingen, som også er full av selvmotsigelser og paradokser: Hva menes med en politipolitikk som tilpasses regjerende politikeres politikk og det til enhver tid rådende kriminalitetsbildet? Dette lover ikke godt for fremtidens politi.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Med stortingsmeldingen «Et politi for fremtiden» inviterer regjeringen Stortinget til debatt om hvordan politiet bør utvikle seg i årene som kommer. Stortinget har gjentatte ganger, senest ved behandlingen av Nærpolitireformen i 2015, vedtatt et politi tuftet på nærpolitimodellens ti grunnprinsipper (se faktaboks). Regjeringen mener imidlertid at kriminalitetsutviklingen og ressurssituasjonen gir grunn til å gi prinsippene et radikalt nytt meningsinnhold. Dermed blir prinsippene til tomme ord som kan fylles med nytt meningsinnhold avhengig av den politiske og økonomiske situasjonen som til enhver tid råder.

Politiets ti grunnprinsipper

  1. Politiet skal avspeile samfunnets idealer
  2. Politiet skal ha et sivilt preg
  3. Vi skal ha et enhetspoliti
  4. Politiet skal være desentralisert
  5. Politimannen skal være en generalist
  6. Politiet skal virke i samspill med publikum
  7. Politiet skal være integrert i lokalsamfunnet
  8. Politiet skal ha bred rekruttering
  9. Politiet skal prioritere mellom sine oppgaver og legge hovedvekten på forebyggende virksomhet
  10. Politiet skal være underlagt effektiv kontroll fra samfunnets side

Hentet fra: NOU 1981:35 Politirolleutvalget, jf. St.meld. nr. 42 (2004–2005) Politiets roller og oppgaver.

Politimeldingen er fylt av selvmotsigelser som vitner om en politipolitikk strippet for grunnleggende prinsipper. Med Politimeldingen omdefinerer regjeringen nærpolitimodellen fra å handle om et politi som er desentralisert, integrert i lokalsamfunnet og samhandler med publikum, til å bli et politi som er synlig tilstedeværende «der det er behov» og «der kriminaliteten skjer», inkludert i det digitale rom.

Dette gjør regjeringen uten å synliggjøre de dilemmaene politiet står overfor når de må prioritere mellom ulike arenaer, behov og kriminalitetstyper.

Regjeringen vektlegger at politiets innsats skal være kunnskapsbasert. Politimeldingen er imidlertid slående taus om den omfattende forskningslitteraturen som viser at et stadig mer sentralisert, spesialisert og reaktivt politi fører til overkontroll og/eller underbeskyttelse av utsatte grupper/områder, med påfølgende svekkelse av tillit. Denne kritiske forskningen inngår ikke i politimeldingens kunnskapsgrunnlag.

Paradokset forsterkes ved at det slås fast at etterretning skal være det «bærende element i kunnskapsbasert politiarbeid» (s. 62), heller enn all tilgjengelig kunnskap på et felt, inkludert kunnskap som ikke understøtter ens egne oppfatninger eller preferanser.

Problemet er at politimeldingen skyver ansvaret for målene, som for eksempel et lokalt forankret politi, nedover i organisasjonen.

Regjeringen vil ikke sette i gang nye reformer, men gi politiet arbeidsro til å fastholde mål i nærpolitireformen. Dette er i tråd med anbefalingene Difi har gitt regjeringen i flere evalueringsrapporter og lover slik sett bra. Problemet er at politimeldingen skyver ansvaret for målene, som for eksempel et lokalt forankret politi, nedover i organisasjonen:

«Det skal forventes at ledelsen i politiet benytter handlingsrommet til å omdisponere ressurser internt slik at kompetanse og kapasitet benyttes til tjenester som kommer innbyggerne til gode gjennom lokal tilstedeværelse.»

Regjeringen anerkjenner behovet for et tettere samarbeid mellom politiet og kommunene, men bevilger ikke mer penger til lokalt tilstedeværende politi. Manglende midler er årsaken til at flere kommuner nekter å underskrive samarbeidsavtale med politiet.

Regjeringen skyver ansvaret for nærpolitirefomens kjerneelement nedover i linjen når den overlater til politimestrene å overtale alle kommuner til å skrive under på samarbeidsavtaler.

Dette setter politimestrene i en umulig situasjon, da de ikke kan tilby mer tilstedeværende politi uten at det går på bekostning av de mål og resultatkrav som regjeringen og Politidirektoratet samtidig pålegger politidistriktet å oppfylle.

Norske politikere skryter ofte av at vi har verdens best utdannede politi. Regjeringen sier at de vil «fastholde generalistutdanningen ved PHS», men varsler samtidig at de vil vurdere «linjedeling eller spesialisering av bachelorutdanningen» (s. 65), noe som åpenbart strider med generalistprinsippet.

Regjeringen lover oss et enhetspoliti, men dette prinsippet utfordres når Politimeldingen åpner for at stadig flere politioppgaver skal overtas av andre etater og private aktører. Erfaringer fra andre land tilsier at denne type fragmentering av polititjenester fører til silotenkning som gjør det vanskeligere å samordne ressurser på tvers av organisasjoner og enheter. På sikt kan en slik utvikling svekke både enhetspolitiet og statens voldsmonopol.

Et prinsipp er en grunnleggende tanke, regel eller retningslinje som legges til grunn for handlinger. Demokratisk vedtatte prinsipper, som nærpolitimodellens ti grunnprinsipper er, skal hjelpe politiet å finne retningen når det står overfor vanskelige verdivalg, og gjøre politiet forutsigbart og ansvarlig overfor borgerne.

Regjeringens prinsippløse og selvmotsigende politipolitikk åpner for at fremtidens politi blir uforutsigbart og udemokratisk.