Karrierevalget
– Jeg bare elsker politifolk
– Hver gang jeg møter politifolk blir jeg kjempeglad, forteller patruljehunden Loke.
Publisert
Sist oppdatert
I denne spalten blir du kjent med ulike personer i politiet, og veivalgene de har tatt.
Navn: Blacknecks D'Loke
Alder: 5 år
– Hvorfor ville du bli politihund?
– Jeg har alltid visst, dypt inni meg, at det er det jeg skulle bli. Det er akkurat som om jeg var født til å gjøre dette. Jeg elsker å leke og jeg elsker mennesker, sier Loke, gjennom sin hundefører.
– Alle vi valpene drømte om å få oss en jobb da vi bodde med mamma i valpekassa, og jeg har andre søsken som også har blitt tjenestehunder. Han ene arresterte en støvsuger her om dagen, så jeg på Facebook. Da sendte jeg hilsen til ham og gratulerte med vel utført oppdrag. Livet er en fest.
– Hva er ditt beste minne fra studietiden?
– Det var en nydelig tid. Det var trening og lek hver eneste dag. Et av de første minnene er da jeg midt på natten fikk hilse for første gang på hundeføreren min. Jeg brøt meg ut av bagasjerommet på bilen. Hun hadde en eldre, roligere herremann som tjenestehund da, så hun hadde bare et gitter i bagasjerommet. Og jeg klatret frem til henne mens hun kjørte på motorveien.
– Jeg kastet meg over henne og delte ut kjærlighet mens jeg bet henne i armen og litt i låret. Jeg hadde sånne fine, tynne og veldig effektive valpetenner da. Hun sa noe om å «holde på å kjøre av veien her» men jeg skjønte ikke det, jeg bare visste at jeg ville være med på alt som skjedde rundt meg.
– Siden den dagen har det vært oss. Jeg forsto veldig fort hva det var de ville jeg skulle gjøre, så vi kunne stadig vekk begynne med nye ting. Jeg måtte bruke hodet og kroppen hver dag, av og til tror jeg nesten jeg brukte 10 prosent av den totale energien min.
– Resten av dagen gikk med til annen moro. En dag kunne jeg omvandle en sofapute til flygende fjær, det er helt magisk hvordan det fungerer. En annen dag raidet jeg skittentøyskurven, spesielt sokker er jeg glad i. Jeg fant på mye annet også, blant annet skjønte jeg fort hvordan man hopper opp på benken og der er det masse godt å spise.
– Hva er det beste rådet du har fått?
– Moren min lærte oss valpene at det ikke spiller noen rolle hvordan det ser ut rundt oss. Det kan være trapper som er litt rare å gå i, høyder, det kan være at man må balansere på ting, krype under ting, grave seg ned i snøen eller hoppe over ting.
– Kanskje er det mørkt også, men ikke noe av det er farlig – det er bare å ta fart så kommer man seg dit man vil. Man kan nesten ikke få nok fart. «Du har fire bein,» sa mamma, «bruk alle!» Også viste hun oss hvordan det gjøres.
– Hun sa at så lenge jeg gjør jobben min, kan jeg bare se bort fra alle omgivelser rundt meg. En gang da jeg var blitt litt større, hoppet jeg over en morsom kant og hundeføreren min dro meg hardt tilbake.
– Jeg skjønte aldri hvorfor hun gjorde det. Hun mumlet noe om «20 meter rett ned i asfalten» og «han er gæærn» men jeg skjønner ikke hva det betyr. Etter det har jeg alltid på meg en ubehagelig sele på jobb. Hun pleier å feste lina i den, og hun løfter meg i den og. Jeg liker den ikke, men jeg får den ikke av – jeg har prøvd å riste den av meg ganger.
– Hvem beundrer du mest i politiet og hvorfor?
– Det er nesten helt umulig å svare på, jeg beundrer dem alle! Hver gang jeg møter politifolk blir jeg kjempeglad. Jeg løper bort til dem og setter meg tett inntil dem på deres venstre side som jeg har lært, mens jeg stirrer på dem alt jeg er god for og logrer.
– Når jeg har hilst på en, går jeg videre til neste. Noen av dem stiver litt når jeg kommer, jeg skjønner ikke hvorfor. Da prøver jeg bare å sette opp farten, så jeg kommer meg fortere bort til dem og får delt ut den kjærligheten de fortjener.
– Kanskje de trenger en liten ekstra dult for å løsne opp, eller en nuss på nesa tenker jeg da. Det hender hundeføreren min holder meg igjen rundt sånne kolleger, jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg kan ikke noe for det, jeg bare elsker politifolk.
– Hvilken feil har du lært mest av?
– Noen ganger har jeg misforstått og trodd at jeg skulle bite en som sto med en veldig fristende bitejakke på seg, men så var det ikke det jeg skulle akkurat da. Jeg skulle bare se på han. Da har jeg fått høre at det var feil, så nå prøver jeg å høre veldig godt etter og ikke bite så lenge det ikke er sagt «ta mann».
– Det er visst en viktig kommando og ikke noe jeg får lov til å drive med på egenhånd. Det har jeg lært av. Ellers er det noe som skjer ganske ofte og det er at jeg får brekkmiddel…
– Dette her skjønner jeg ikke noe av, jeg har hørt hundeføreren min snakke om «han har spist en sokk igjen» men jeg skjønner ikke hvorfor sokkespisingen min er et problem.
– Jeg legger meg da ikke opp i hva hun har til middag. Jeg husker en gang da jeg var 11 måneder gammel og måtte inn til veterinær midt på natta fordi jeg hadde vondt i magen.
– Jeg følte meg veldig syk den gangen, selv om jeg klarte å karre meg på beina for å bli kvitt noen veterinærstudenter som skulle stikke sprøyte (!) i meg. De rømte fort. Men så sovnet jeg og husker ikke mer.
– I dagene etterpå hadde jeg veldig vondt i magen og måtte gå med en stor bandasje, og en sånn ekkel lampeskjerm. Jeg kan ikke skjønne at det er feil å spise sokker, så det kan ikke ha vært derfor. Jeg har spist mange: store små, ull, bomull, det er veldig godt. De glir rett ned.
– Hvorfor ble du patruljehund i Oslo politidistrikt?
– Jeg tror det var skjebnen. Det var vanskelig på grensa mellom Norge og Sverige da jeg skulle flytte hit for å jobbe, i likhet med mange andre svensker, i mai 2021.
– Det var nemlig noe som «gikk», som gjorde menneskene syke. Så jeg holdt på å ikke komme meg inn i Norge, vi sto mange timer i tollen. Men jeg tror det må ha vært meningen, for plutselig ble vi sluppet gjennom og jeg fikk tilbud om studieplass.
– Også måtte jeg opp til en veldig morsom prøve før jeg fikk fast jobb. Jeg skjønner ikke hva det var, men det var kjempegøy. Jeg fikk hilse på spøkelser og leke med en artig fyr mens de skjøt rundt meg, også fikk jeg gå opp en høy trapp og leke med kong i en båt som lå på land.
– Den vugget hit og dit mens jeg gikk i den, men det spiller ingen rolle for meg. Jeg fikk også hilse på en hyggelig fyr som hadde tatt på seg et stort teppe og plutselig spratt det opp en kjeledress på stien foran meg. Mennesker finner på mye rart. Jeg bare logret og tenkte at det meste løser seg for den som er blid.
– Hvis du var justisminister for en dag – hva ville du gjort?
– Da ville jeg sørget for at hele Norge fikk en nasjonal beredskap for det beste jeg vet: Urban Search and Rescue, heter det. Det er bare så gøy å få lov til å løpe løs i sammenraste bygningsmasser og lete etter alle de herlige menneskene som ligger gjemt under der.
– Hundeføreren min må ha med seg brannfolk som passer på henne, og så sender de inn noe jeg tror er menneske-veterinærer for å behandle de som jeg finner i ruinene.
– Jeg kan hoppe fra stein til stein, kravle inn i hulrom og virkelig jakte på hvor lukten kommer fra. Jeg får lov til å grave og bjeffe, jeg er helt i himmelen når vi trener på det!
– Også er det bare vi hundene som virkelig kan klare å hjelpe menneskene med dette. Jeg kjenner lukten av folk selv om de ligger mange meter under rasmasser. Her i Norge raser det mye hvert år og sånn har det alltid vært. Vi hunder må hjelpe menneskene hvis de setter seg fast under et ras.
– Dersom du kunne gått tilbake i tid: hva ville du sagt til deg selv da du var valp?
– Jeg ville sagt: hold ut, du kommer snart inn på soverommet om natten. Bare fortsett med å ødelegge ting i huset så fort hun snur ryggen til, så gir hun opp og du får sove der inne. Etter hvert kommer du også til å klare og snik-innføre at du sover i senga om natten, selv om ingen annen hund i dette huset har klart det før deg.
Les hva andre profiler i politiet svarer på de samme spørsmålene her.
