Høyesterett vurderer råkjøring mot politiet: – Ingen tydelige grenser

HØYESTERETT (POLITIFORUM): Kan en bil være et farlig redskap i straffelovens forstand? Og hva med en brostein som kastes mot politiet under opptøyer?

Slike spørsmål ble diskutert da Høyesterett torsdag behandlet en prinsipiell straffesak om angrep mot politiet.

– Hvis alle angrep mot politiet som ikke innebærer bruk av egen kropp, og som kan volde skade, omfattes av bestemmelsen, finnes det ingen tydelige grenser, sier forsvarer John Marius Dybvik til Politiforum.

Hvor går grensen?

Saken gjelder en mann som kjørte mot en politisperring i Møre og Romsdal. Politibetjentene kom seg unna, og mannen ble senere dømt til tre års fengsel i Frostating lagmannsrett.

Politiforum har tidligere intervjuet to av politibetjentene som satt i politibilen. Les mer om deres opplevelser i sakene under. 

Høyesterett skal avgjøre om bilen omfattes av straffeloven § 155 b, som rammer angrep mot politiet med blant annet skytevåpen, sprengstoff eller «annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp».

Under statsadvokat Inger Myklebusts prosedyre stilte høyesterettsdommerne flere spørsmål om det er redskapet i seg selv, eller måten det brukes på, som er avgjørende.

– Jeg mener det må innfortolkes at farligheten må ligge i bruken, og ikke bare i redskapet i seg selv, sier hun til Politiforum. 

Hun mener videre at bilen, slik den ble brukt i denne saken, omfattes av straffeloven § 155 b.

– Dette er en viktig sak. Helt konkret handler det om hvorvidt bruk av bil kan omfattes av bestemmelsen. Det gjelder derimot ikke enhver bruk av bil. Det må foreligge et nærliggende skadepotensial, slik som i denne saken, sier hun. 

– Da kan jo en hodepute omfattes

Dybvik mener derimot at det vil være en for vid tolkning av loven å la bestemmelsen omfatte bilen.

Han viser til legalitetsprinsippet, som krever klar lovhjemmel for straff.

– Det er interessant. Hva da med opptøyer? Det er et litt flåsete eksempel, men da kan jo også en hodepute omfattes, sier Dybvik.

Forsvareren bestrider ikke at handlingen er straffbar. Uenigheten gjelder om den strengere bestemmelsen i § 155 b kan brukes.

Bestemmelsen har en minstestraff på ett års fengsel og en øvre strafferamme på ti år.

Dersom Høyesterett gir forsvareren medhold, faller grunnlaget for å bruke § 155 b bort. Da må straffeutmålingen vurderes uten bestemmelsens minstestraff.

– Dersom vi får medhold, vil nødvendigvis straffen måtte bli vesentlig lavere, sier Dybvik til Politiforum.

Påtalemyndigheten mener på sin side at lagmannsrettens straff på tre år bør bli stående.

Etter forhandlingene var partene fortsatt uenige om hvor langt lovens ordlyd rekker.

– Jeg fikk frem mitt syn. Så får vi se hva Høyesterett konkluderer med, sier Dybvik.

Høyesterett har ennå ikke avsagt dom i saken.