Birgitte Tengs-saken har vært en av de mest omtalte drapssakene i Norge. Etter flere rettsrunder ble den tiltalte frifunnet i lagmannsretten. Dommen kritiserer påtalemyndigheten for å ha gått i bekreftelses-fellen. Det er rettens vurdering. 

Dommen er det siste av mange punkter i saken som får medias oppmerksomhet. Slik oppmerksomhet kan være bra, når det bidrar til læring og utvikling. Læring for å sikre best mulig rettssikkerhet bør være fokus også i tiden som kommer, ikke jakten på syndebukker. Jeg legger til grunn at alle som har vært involvert under etterforskning og påtalebehandling, har forsøkt å gjøre sitt aller beste.

Vurderinger er krevende

Lagmannsrettens dom er etter mitt syn et eksempel på at rettstaten fungerer. En gruppe mennesker, med relevant kompetanse har gjort en samlet vurdering av de bevis som foreligger, og funnet at det, under dissens, ikke er gode nok bevis til å felle dom. 

Det fremkommer tydelig kritikk knyttet til påtalemyndighetens bevisvurdering. Dette er en vurdering vi må legge til grunn har vært innom hos en rekke mennesker med relevant kompetanse i påtalemyndigheten både i politiet, hos statsadvokat og hos riksadvokaten. Den var også til vurdering i tingretten, som gav en annen konklusjon enn lagmannsretten. 

Men vi bør ta med oss begrepet «vurdering». I dette ligger det og en mulighet for riktig og feil vurdering, selv om den gjøres av flere, og av kompetente mennesker, i ulike roller.

Skille politi og påtale

Noen har vært raske med å ta til orde for at sakens håndtering bør medføre et skille mellom politiet og påtalemyndigheten. Jeg tenker det en konklusjon det foreløpig ikke er grunnlag for å trekke. De øvre påtalemyndigheters, og tingrettens bevisvurdering viser at en slik avstand ikke gir noen garantier for andre svar.

Håndtering av Birgitte-saken vil med sikkerhet bli evaluert og læringspunkter identifisert. En annen relevant sak, Baneheia-saken er allerede under gransking av et eget utvalg. Om et skille mellom politi og påtalemyndighet blir pekt på som et tiltak her er uvisst. 

Det vil finnes argumenter både for og mot et sterkere skille mellom politi og påtale. Et skille vil trolig medføre mer byråkrati og økte kostnader, uten at vi kan være trygge på at det blir noe annet enn «vurderinger» som skal gjøres også i fremtiden. Et sentralt spørsmål blir da om vi skal rigge et samfunn som bygger nye strukturer for kvalitetssikring, eller om energien i stedet skal brukes for å utvikle kultur og kompetanse som sikrer best mulig grunnlag for å gjøre gode vurderinger.

Medias rolle bør diskuteres

Et annet moment, som bør blir gjenstand for ny debatt er medias rolle. I Birgitte-saken og i andre profilerte saker har navn og bilde på den tiltalte blitt kringkastet med bred penn. Det er ikke sikkert at forbud mot dette er vegen å gå, men en selvransakelse blant ulike medier om varsomhet må vi håpe kommer. Ikke minst i erkjennelsen av at også i de alvorligste sakene forekommer det ulike vurderinger. 

Vurderinger som avgjør om et menneske er skyldig eller uskyldig. Å komme seg på beina etter frifinnelse, men etter formidabel medieomtale kan være svært krevende.

Birgitte-saken er en tragisk sak for alle involverte, men aller mest for Birgitte og hennes pårørende, som fortsatte ikke har fått svar på hvem som drepte henne. Lagmannsrettens dom er likevel et uttrykk for at rettssikkerheten er til stede i Norge. Det er fortsatt bedre at 10 skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt. Det er min vurdering. 

LES OGSÅ: Birgitte Tengs-frifinnelsen: Politiet bør avdekke hva som er gjort feil