MINNESTED: En minnestein ble satt opp i Gamle Sundveg på Karmøy, like ved der Birgitte Tengs (17) ble drept 6. mai 1995.
MINNESTED: En minnestein ble satt opp i Gamle Sundveg på Karmøy, like ved der Birgitte Tengs (17) ble drept 6. mai 1995.

KRONIKK

Birgitte-saken: Vi tilgir dem ikke, fordi de visste hva de gjorde

Vi er glade for at saken nå forhåpentligvis står foran en oppklaring. Men det er sterkt blandet med en overbevisning om at dette kunne skjedd allerede i 1998, om ikke politiet hadde vært så preget av både tåke og tunnelsyn.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

At en person er siktet for drapet på Birgitte Tengs i 1995 og varetekstfengslet er ikke overraskende. Som forsvarere for fetteren i lagmannsretten i 1998 så vi det som selvsagt at han ble frifunnet. Det fantes ingen bevis, annet enn en påstått tilståelse som var manipulert frem av politiet, og som fetteren hadde trukket etter kort tid. Han ble derfor frifunnet av juryen, men lagmannsrettens tre fagdommere dømte ham til å betale 100.000 kroner i erstatning til Birgittes foreldre. Forstå det den som kan.

Høyesterett var ikke bedre. De mente lagmannsretten hadde gjort rett med sine klandrende påstander om ansvar – også for erstatning. Den europeiske menneskerettsdomstolen kom da også på vårt initiativ og klage til at dette var krenkende, ulovlig og fetteren fikk erstatning fra den norske staten.

Men tvilen om «ingen røyk uten ild» har sittet fast hos veldig mange.

Notatet i retten

Birgitte-saken var en av de mest etterforskede straffesaker i norsk politi noensinne. Til tross for det var saken uten løsning i nærmere to år etter drapet. Publikum krevde svar. Mange var urolig for at det gikk en morder løs. Nærmest som et desperat skudd i blinde valgte politiet å arrestere den unge fetteren til Birgitte. Og gjennom massivt psykisk press og manipulering fikk politiet frem en tilståelse, som enhver burde kunne se kom fra en som ikke hadde vært på åstedet.

Vi så dette faktum og begjærte sakkyndighet. Etter mye motstand fikk vi medhold i begjæringer som Professor Gisli Gudjonsson om avhør og temaet falsk tilståelse, Chris Hadkiss og Susan Pope i FSS ad. DNA (Englands da tilsvarende Kripos) og annen sakkyndighet.

Siden frifinnelsen i juni 2018 har fetteren hatt krav på å bli ansett som uskyldig. Men slik har det ikke fungert. Han er blitt trakassert og hetset. Han er blitt sparket fra arbeid på grunn av denne historien. Til tross for god utdannelse har han vært tvunget til å bo i utlandet.

Dette kunne vært unngått. Under ankesaken i lagmannsretten ble det klart for oss som forsvarere at det var en lang rekke personer som var omtalt i politidokumentene, uten å være sjekket ut av saken. Vi var bistått av privatetterforsker Harald Olsen. På vår anmodning laget Olsen et notat over aktuelle personer som burde etterforskes nærmere. Øverst på listen som vår hovedmistenkt sto navnet på den personen som nå er varetektsfengslet.

Haralds notat ble fremlagt i retten. Politiets etterforskningsleder Ståle Finsal gikk gjennom navnene og avviste alle som mulige drapsmenn. I tillegg unnslo han seg ikke for å harselere med hva han mente var Harald Olsens manglende faglighet. Harald gikk dessverre bort for noen år siden. Det er trist at han ikke fikk opplevde denne oppreisningen.

LES OGSÅ: Når troen blir førende

Et utelukkelsesbevis

I TV2s utmerkede serie om saken, «Hvem drepte Birgitte?», var en rekke sentrale personer i politiet intervjuet. Etterforskningsleder Ståle Finsal forsvarte på lite tillitvekkende vis det arbeidet han hadde vært ansvarlig for. Hva sier han nå? Dagfinn Torstveit var lensmann på Karmøy i 1995 og sentral i etterforskningen. Han har helt siden 1998 sagt til alle som ville høre at han fortsatt mener at fetteren er skyldig, så også i TV-serien. Erik Lea, bistandsadvokat for Birgittes foreldre sa også at han fortsatt var overbevist om fetterens skyld. Etter varetektsfengsling av en annen mistenkt sa han at dette var et sjokk for Birgittes foreldre. Han unnlot å kommentere at han ved sin svikt som bistandsadvokat har beredt grunnen for sjokket.

Vi er selvsagt glade for at saken nå forhåpentligvis står foran en oppklaring. Men det er sterkt blandet med en overbevisning om at dette kunne skjedd allerede i 1998, om ikke politiet hadde vært så preget av både tåke og tunnelsyn.

Det sies at DNAspor har ført til mistanken. DNA var også tema under ankesaken. Til tross for at det fantes en rekke hår og annet bevismateriale, passet intet med fetteren. Dette burde vært en klar indikasjon på at han ikke var drapsmannen; vi mente da og mener fortsatt: Et utelukkelsesbevis.

Leder av den rettsmedisinske kommisjon forklarte mangelen på sammenfall med at prøvetakingsutstyret måtte være defekt. En feil som produsenten avviste og som det heller ikke fantes noe eksempel på at andre hadde opplevd. Den form for ufaglighet sto vi opp imot.

For han som nå er varetektsfengslet gjelder selvsagt også uskyldspresumpsjonen inntil rettskraftig dom. Men vi kan ikke fri oss fra følelsen av tristhet over alle tragediene politiets inkompetanse har ført til. Familier er ødelagt, lokalsamfunn har vært splittet i snart 25 år. Og kanskje Tina Jørgensens liv kunne vært spart.

Vi tilgir dem ikke, fordi de visste hva de gjorde.

PS: Den samme sakkyndighet ble engasjert og er benyttet i Baneheia-saken.

LES OGSÅ: Birgitte Tengs-saken: - Her har vi etter alle solemerker gjort en feil. Det er en tung bør å bære