Politiet har siktet en mann i 50-årene for drapet på Birgitte Tengs, 6. mai 1995.
Politiet har siktet en mann i 50-årene for drapet på Birgitte Tengs, 6. mai 1995.

DEBATTINNLEGG

Når troen blir førende

Birgittesaken viser med all tydelighet at den menneskelige faktoren styrte etterforskningen i en bestemt retning.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Onsdag 1. september ble en mann i 50-årene pågrepet og siktet for drapet på Birgitte Tengs. Politiet vil nå gjennomføre flere etterforskningsskritt parallelt med at siktedes forsvarer setter seg inn i den omfattende saken. Siktede har ikke erkjent straffeskyld. Forsvarer må derfor sannsynligvis gå ganske vidt i undersøkelsene av både det taktiske og tekniske som er i saken. Til dette må han få nødvendig tid og vi må ha en forsvarlig prosess.

Det har tidligere vært rettet spørsmål rundt det tekniske og kontaminering av hår i Birgittesaken. Det var flere titalls hår på jakken, hår på genser, og også innside/ utside benklær. Dette kommer i tillegg til de som var festet til Birgittes kropp direkte. Hår fra klærne vil kunne sammenlignes også mot eventuelle passasjerer som kan ha vært i bil. Det foreligger flere fibertapeavstryk og oppklipte klær som er ettergått med tanke på epitelceller. Dette vil helt sikkert og bli gjort i forhold til de grep som var tatt på ofrene i Baneheia-saken under forflytning – og de klær og capser fra jentene som ble lagt mellom steinene nær demningen, 3.stampe.

LES OGSÅ: Birgitte Tengs-saken: - Her har vi etter alle solemerker gjort en feil. Det er en tung bør å bære

Menneskelig faktor

Uansett utfall av siktelsen av mannen i 50 åra, stiller folk seg spørsmål om hvordan dette kunne skje mot fetteren. Kripos var garantist. Gjennom tiår har jeg hatt samtaler med folk i alle yrkesgrupper som har vært sterk i troen om skyld legitimert av politiets godkjentstempel. Tro er ofte en hellig overbevisning om noe man ikke vet. Når troen i fravær av bevis tiltar i styrke, kan det få tragiske resultater.

Det var neppe kjørereglene for avhør som skyldtes at Birgittesaken kom skjevt ut. Det skyldtes den menneskelige faktor. Birgittesaken viser med all tydelighet at den menneskelige faktoren styrte etterforskningen i en bestemt retning. Faktorer som underbygget politiets hovedhypotese ble styrende for etterforskningnen , med det utfall at andre viktige faktorer ble lagt til side, destruert, ikke ettergått eller manipulert fordi det ikke underbygget hovedhypotesen.

Utelukkelsesbevis ble destruert etter ordre fra etterforskningsleder (fottøyavtryk), mageinnhold for fastsettelse av døstidspunkt forsvant, bevisgjenstand ble manipulert, forsvareren var satt ut av spill og kontrollspørsmål ble aldri stilt. Det var et rått kjør mot fetterens tenkesett. Vi må erkjenne at det var svikt i forhold til kjørereglene, kontrollfunkjson og fair play både hos politiet, forsvarer, domstoler og til dels pressen. Fetteren ble frifunnet av sine likemenn, men dømt av de juridiske dommerne i lagmannsretten.

Politiforum har inntatt et kritisk mer utfyllende innlegg fra meg om saken i mai 2020.

Bilprosjekter

På 90 tallet var det hos politi og påtalemyndighet liten eller ingen vilje til å se på eller vurdere saken med tanke på å løse den. All kritikk, motforestillinger og spørsmål ble håndtert av de som var premissleverandør for uretten som ble begått overfor fetteren. Man hadde samme kontrollør og premissleverandør i etterforskningslederen. Dette ble tatt opp i brev til overordnet påtalemyndighet. Man ettergår ikke seg selv når man for alt i verden ikke ønsker et annet resultat. Hvorfor ba man ikke selv om at andre så på saken?

VGs Øystein Milli har søndag redegjort for flere av politiets mottatte tips om den siktede 50-åringen i 1995. Det er ennå en gåte for meg at politiet ikke ettergikk alle uavklarte bilprosjekter i 95-97. Det var over et titalls bilprosjekter. Birgitte ble drept natt til lørdag 06. mai 1995. Allerede mandagen var det første bilprosjektet klar til å ta fatt på. Tips om siktede tikket inn på onsdagen. Slik gikk det slag i slag. Siktede var blant topp tre av moduskandidatene, men ikke registrert observert i vitneforklaringer.

Sjødin hadde ikke tilgang til listen med bilprosjekter under herredsrettsbehandlingen. Han påpekte dog forut for og under Herredsrettsbehandlingen at siktede og andre ikke var sjekket ut. Man hadde bilen, ingen utsjekk fra noen og et uavklart alibi.

Hans bil ble aldri undersøkt. Og han ble første gang tatt inn til avhør syv måneder etter drapet. Hadde man ikke vært besatt av troens overbevisning fra første dag ville man selvfølgelig ha ettergått de uavklarte bilprosjektene. Man opprettet et eget bilprosjekt og etterlyste biler i ett og et halvt år. Men man undersøkte aldri en eneste bil kriminalteknisk. Det er sterkt beklagelig at det ikke skjedde.

Det kunne ha sjekket mange ut av gruppen med mistenkte. Det er tragisk om dette har resultert i ytterligere alvorlige straffbare forhold. En grundig etterforskning kunne også spart mange for tusenvis av samvittighetstimer med arbeid.

Ny etterforskning

Politiinspektør Buberg, ved gamle Haugesund politikammer, ble satt til å lede en ny etterforskning i saken rundt tusenårsskiftet. Men han var omgitt av folk som var overbevist om at fetteren var rett gjerningsmann. I tillegg måtte han følge opp sin egen portefølje med saker. Han kunne ikke grave mye i forhold til den troppen som tidligere hadde arbeidet for fetterens domfellelse både på fulltid og med daglige overtidstimer.

Jeg kan forstå at man gripes av tro. Det har skjedd med mennesker på flere arenaer opp gjennom historien. Jeg har problemer med å forstå den manglende vilje og det manglende mot til å ville se på saken og ta fatt i motforestillingene gjennom så mange år. Jeg har vondt for å tro at det ikke har vært tvil hos noen av de involverte i saken mot fetteren. Uavhengig av hva etterforskningen måtte avdekke står det respekt av politimester Hans Vik sin håndtering av saken. Han har vært villig til å se på saken og villig til å trykke på for å opprettholde etterforskning over tid. Det har krevd handlekraft, god vurderingsevne og sterk rettferdighetssans. Vik kunne snudd ryggen til. Han har vært villig til å gå så langt man må gå for at politiet skal kunne ivareta sitt samfunnsoppdrag. Det er allerede flere år siden Vik ba om unnskyldning overfor fetterens far og beklaget avhørssituasjonen på vegne av politiet.

Det er kriminalsakene med lite bevis som er vanskelige. Det er i slike saker det er viktig å skrelle vekk drittpakker, rykter, tro og elastiske indisier strukket til over bristepunktet.

Dette leserinnlegget ble først publisert i VG.

LES OGSÅ: Hva skjedde egentlig med Birgitte Tengs-avhører Stian Elle?