– Vi må aldri komme dit at det enkleste er pistol

I debatten om bevæpning er det et sentralt moment jeg ikke kan se har vært debattert:

Hva er det rimelig at samfunnet krever av sine politifolk?

Hvordan skal man opprettholde idealene om minst mulig maktbruk? Politifolk skal blant annet beskytte demokratiet men da må politifolk også oppleve at demokratiet beskytter sine politifolk. Det viktigste for meg som PF-leder er at mine medlemmer ivaretas av samfunnet man utøver sitt oppdrag på vegne av. PF som organisasjon er forankret i en demokratisk tradisjon og tenkemåte og vi deler de idealene som danner rammene for utøvelsen av politimakt i Norge.

Samfunnet krever at politiet skal anvende så lite makt som mulig. Bare akkurat nok til å få gjort jobben.

Dette er en viktig og riktig tilnærming som jeg støtter, men det setter store krav til våre politifolk, mine medlemmer. Og det medfører ofte en økt personlig risiko enn hvis man hadde vært likegyldig til gjerningspersonens liv og helse.

Gjerningspersonen på Trondheim Torg viste vilje til å påføre tilfeldige forbipasserende livstruende skade med kniv. Samfunnets forventninger er likevel at mine medlemmer skal utsette seg selv for stor risiko ved å gå nært opp til denne personen for å nøytralisere ham. Å holde ti meters avstand til en person med kniv innebærer lavere risiko enn å stå på en halv meters avstand. Det er isolert sett tryggere for mine medlemmer å nøytralisere denne personen på avstand, for eksempel ved bruk av skytevåpen. Dette bryter så fundamentalt med våre verdier at det er rimelig utenkelig at holdningen blir «det enkleste er pistol».

For meg er det viktig at våre oppdragsgivere forstår at våre verdier og vårt ideal om å bruke minst mulig makt. Ofte innebærer at den enkelte politimann og -kvinne må påføre seg selv økt risiko for liv og helse.

Disse idealene er det absolutt verdt å kjempe for.

Den beste garantien for at de fortsatt kan ha legitimitet hos mine medlemmer er å sørge for best mulig forutsetninger løse slike oppdrag, uten å bli skadd selv. Disse forutsetningene handler om beredskap, bemanning, hyppig trening og best mulig verneutstyr.

I Trondheim kunne vi raskt mobilisere slik at vi kunne nøytralisere gjerningspersonen med bruk av lite makt. Varselskudd var nødvendig og riktig så lenge politimannen var alene med gjerningspersonen. Men så snart han fikk bistand fra flere politifolk kunne man anvende lempeligere midler og pågripelsen kunne gjennomføres uten at gjerningspersonen ble skadd. Antallet politifolk på stedet var en avgjørende faktor for å få til dette.

Neste gang kan dette skje på et mindre sted med dårligere beredskap. Det kan få fatale konsekvenser.

I disse reformtider håper jeg at vårt Storting ser disse sammenhengene.

Ønsker man å ha et effektivt og generelt ubevæpnet politi, må man sørge for at bemanning og beredskap er god nok over hele landet. At det settes av tid til jevnlig trening og at budsjettene ikke medfører at man ikke har råd til å anskaffe best mulig verneutstyr.

Vi må aldri komme dit at det enkleste er pistol.