Verdens første politimann på begge poler

Inge Meløy er ikke som andre politifolk.

Melkesyra har surnet lårmusklene. Lungene jobber som enblåsebelg. Svetten pipler frem. Jeg forsøker å henge på polfarer og politimann Inge Meløy på sykkel opp motSkjennungstua i Nordmarka.

For intervjuobjektet måtte det være en drømmesituasjon åkunne prate uten å bli avbrutt av spørsmål fra journalisten hele tiden. Hanpratet, jeg heiv etter pusten. Nylig hjemkommet etter en skitur til Nordpolenvirker det ikke som om han fikk særlige fysiske svekkelser etter strabaser medskrugarder og åpne råker. Han virker heller sterk, grusomt sterk. Dagen iforveien hadde han avsluttet tre dager med til sammen 90 kilometertrekkendes på bildekk og bærende på 25 kilos ryggsekk. «Bare en treningstur medei ny gruppe som skal til Sydpolen neste vinter», sier Inge.

I fjor var det Sydpolen, i år Nordpolen. Og i mellomtiden entur til Mt. Vinson (4897) i Antarktis og opp på toppen av verdens sjettehøyeste fjell, Cho Oyu, 8201 moh. Hele tiden som ekspedisjonsleder forHvitserk, firmaet som har spesialisert seg på ekspedisjoner av det mer krevendeslaget.

Inge definerer Nordpolen som sin «morsomste skitur» hittil.

- Tanken var å fortsette turen der Fridjof Nansen og HjalmarJohansen måtte snu på 86˚14 minutter da de forsøkte å nå Nordpolen fra deninnefrosne Fram i 1895 , forteller Inge. Men på grunn av global oppvarming varisforholdene blitt så dårlige at de bare hadde tre uker på seg til å gjøreselve fremstøtet. Det gjorde at de var nødt til å starte litt lenger nord på87˚ 50 minutter, ca. 250kilometer fra polpunktet.

Ekspedisjonen med fire deltagere fløy først tilLongyearbyen. Deretter med et fly til flystripa som russerne har etablert ibasen Barneo, et stort isflak på 89˚. Deretter fløy de helikopter sørover for ånå startpunktet.

Forsøkte å kopiere jesus

Inge hadde tatt høyde for at turen kunne var opp til mot 20dager, noe som gjorde at pulkene veide ca. 60 kilo.

- Det var langt flere åpne råker enn det jeg var forberedtpå. Før ekspedisjonen startet hadde jeg innhentet mye informasjon fra andrenordmenn som har gått til Nordpolen, men hva vi erfarte overgikk det vi haddeforventet, sier Inge.

Børge Ouslands tommelfingerregel om fire slag med staven forå sjekke om isen holdt, fikk de prøve mye med over 50 råker å krysse om dagen.Havisen er seig, og det holder med rundt to cm. tykkelse. Men da gynger denogså mye når de listet seg over. Så mye at en av deltakerne gikk gjennom opptil låret to ganger.

- Da hadde vi valget mellom å stanse og slå opp teltet,eller å la mannen gå seg tørr. Selv om det var vind og - 20 til -25 grader,valgte vi å fortsette. Han fikk en ekstra dunvest, og fikk i oppgave å ikke ståstille. I løpet av to dager hadde han tørket. Etter han hadde tørket, plumpethan neste dag uti igjen. Sånn går det når man prøver å kopiere Jesus. Men selvom begge hadde skjegg, greide ikke vår man å gå på vannet, smiler Inge skjevt.Han innrømmer at det var en spesiell følelse å gå på helt sort klar havis, med hele4000 meterhav under seg.

- Vi hadde mye dårlig vær med hard vind, snø og tåke somreduserte sikten, noe som gjorde det vanskelig å ta de rette avgjørelsene. Såofte jeg kunne klatretjeg opp på skrugarder av is for å få overblikk overhvordan råkene gikk. Men hele tiden skiftet landskapet fordi havstrømmenegjorde isen urolig. Uten forvarsel kunne to isplater begynne å skru mothverandre og danne flere meter høye barrierer av isblokker. Og det som kunne seut som en slett og fin isflate kunne plutselig sprekke opp til en bred råk somi verste fall kunne splitte den lille ekspedisjonen. Hele tiden var det om ågjøre å redusere eksponeringen for risiko.

Dettekrevde full konsentrasjon fra oss alle hele tiden. Ingen fikk gå med musikk påøret, og vi holdt oss tett sammen, sier Inge.
Hanforteller at isen for det meste drev sørover. Det gjorde at for hver time de låi teltet, drev de bakover. Ei natt opplevde de å drive 11 kilometer tilbake.
-Dagen i forveien feiret vi passering av 89˚. Så hurra, vi fikk en ny feiringmed kake og salutt da vi på nytt passerte breddegraden.

Isjørnved teltet

Enmorgen de stod opp var det fokksnø. Rett bortenfor teltet så de helt ferskespor etter ei isbjørnbinne og to unger.
-Heldigvis var de ikke sultne, men jeg er helt sikker på at de var klar oveross. Vi så godt med sel undeveis, kanskje bjørnen heller foretrakk ei saftigselsteik i stedet for magre nordmenn godt innpakket i gore-tex. Uansett er jegglad vi ikke fikk bruk for den ene revolveren vi hadde med, en "stubnose"kaliber 44 magnum, sier Inge.

Brafart

Selvom stormen herjet i nesten ei uke, hadde de ingen dager værfaste på isen.
-Jeg hadde som mål at vi i hvert fall skulle prøve å gå før vi gav oss. Jeghadde jo ikke vært på Nordpolen før, og visste ikke hva andre polfarere gjordei slikt vær. I ettertid har jeg hørt at andre ekspedisjoner i området valgte åligge i teltet de verste dagene. Men gruppa vår hadde gode deltagere som villestå på, det gjorde at vi hadde god fremdrift, sier Inge.
22.april stod de på geografisk nordpol etter 12 dagers tur.
-Den eneste dagen vi stanset på grunn av været var da en av deltagerne sa tilmeg mens full storm rev i utstyret: «Hvis du faller ned i en råk og blir bortefor oss, tror jeg ikke vi andre klarer å få opp teltet», det var signal nok omat det var på tide å slå leir, sier Inge.
Islikt vær var det en utfordring bare å få opp teltet. Hver man hadde konkreteoppgaver, og det var om å gjøre å ikke forvandle teltduken til et gedigentseil. For å unngå misforståelser var til og med teltbardunene i forskjelligefarger. Og ordren var: Har du ikke noe å gjøre, hold fast i noe.

Hvorfor

Etterslike turer er det så lett å fokusere på farer og slit, på kulde og sult. Detligger en pedagogisk oppgave i å få forklart hvorfor du hele tiden oppsøkernaturelementene som gir slike utfordringer. Hva er din forklaring?
-Det gir en mestringsfølelse. Slike turer er lagspill. Vi gjør noe som erutrolig konkret sammen. Målet er veldig klart, og vi strever for å opprettholdede basale behovene som søvn, varme, hvile, mat - ting som vi ellers tar forgitt. På slike turer er det store kontraster. 1 millimeter teltdukutgjør forskjellen mellom et vinterinferno på utsiden, og et lunt og godt stedå være på innsiden. På mange måter blir livet på slike turer mer konkret, ogikke forstyrret av tanker på lån og avdrag,klager på om avisen ikke er kommet.Fokuset blir et helt annet, og tilbakemeldingene på det vi gjør kommer heltumiddelbart. Gjør vi feil valg, så havner vi i råka, mister vi teltbardunen istormen, flyr teltet. Søler vi med drivstoffet når vi fyrer primusen ogflammene slår opp er det slutt, kanskje ikke bare på turen. På slike turer kanvi ikke tillate oss å være unnvikende med å ta vanskelige avgjørelser, de måtas med en gang, sier Inge engasjert.
Hanser mange paralleller fra ekspedisjonslivet til det å lede.
-Mange ledere er ikke bevisst på forskjellen på å administrere og det å lede, oghavner i administrasjonsfella. Budskapet er at de som er gode på å administrerebør få gjøre det, mens de som er gode ledere bør lede. Det handler i stor gradom å ta beslutninger basert på det man har av tilgjengelig informasjon i kombinasjonav det man har av tilgjengelig tid, sier Inge ekspedisjonsleder klart.

Tips

IngeMeløy tok skrittet fullt ut for fire år siden. Han lyttet til det som for hanvar viktig - å være ute i naturen på tur og sluttet som politikonstabel påStovner. Hans råd til andre som sysler med tanken om å komme seg ut på tur er:Dørstokkmila er bestandig den tyngste mila å gå. Det handler om å gjøre noenbevisste valg ut fra hva som er viktig for deg der du er i livet her og nå,sier Inge. Veldig klar over at livet kan endre seg lille Styrk ble født nå iaugust. I bakhodet ligger spørsmålet om en planlagt tur til Mount Everest nestevår er forenlig med kravene fra en ny verdensborger. Som Inge selv sier - dethandler om å prioritere...

Til toppen