Unngå å sende inn spor fra deg selv

I fjor sendte politiets åstedsgranskere inn rekordhøye 30 343 sporprøver for DNA-analyse til RMI. En økning fra 22732 i 2008. Satsingen med et eget DNA-r­egister og endringer i lovverket, sammen med justis­ministerens grep om å frita politi­distriktene for kostnadene med selve analysen, gir resultater. Nå sender åstedsgranskerne inn så mange spor til analyse, at seksjonssjef Bente Mevåg ber politiet stanse opp og tenke. 70 prosent av enkelte prøvegrupper fører ikke til DNA-spor.

- Ikke alle spor inneholder humant DNA egnet for analyse. Derfor er det lurt å tenke på hvordan politiet bruke­r ressursen­e, slik at vi ikke får tilsendt prøve­materiale som har liten sjanse til å gi et DNA-resultat og som ikke har til­knytning til den kriminelle handlingen, sier Mevåg.

Det var på et internseminar for etterforskere ved Romerike Politidistrikt at Mevåg sammen med sakkyndig, Beate Hellerud, gav gode råd om innhenting av DNA spor.

- Ikke bruk for mye energi på spormateriale som erfaringsmessig er dårlige DNA-kilder, særlig i hverdags­kriminalitetssaker, sa Hellerud.

Eksempelvis gir prøver sikret fra berørings­punkter sjeldent DNA-resultat. Dette skaper mye arbeid ved RMI, og r­esultatene for politiet er få.

Gode og dårlige dna spor

DNA har ikke gjort politi-livet lettere. Kvalitets­sikring knyttet til sikring av s­poret, og det å forhindre oversmitte fra spor til spor, er forhold som gjør åstedsgranskingen mer komplisert. Det stiller høyere krav til politiets åstedsgranskere, og det går mer tid på åstedet til å sikre spor.

- Vær en god detektiv, bruk det du har mellom øra, tenk smart, og bruk din politi­kompetanse til å finne frem til de unike berøringspunktene gjerningsmannen har vært i kontakt med, er Mevågs oppfordring. Hun forklarer at blod, sæd, spytt og hår med rot er de beste kildene til å finne DNA-spor.

- Men også urin, tenner, bein, vev med epitelceller (slimhinner og overflateceller fra hud) er materiale vi kan sikre DNA fra, sier Mevåg. Overfor etterforskerne gikk hun gjennom et vell av muligheter for å sikre spor, og samtidig viste hun eksempler på steder og spor som hadde lav verdi.

- Hvorfor finner vi ikke spor i det dere sender oss, spurte hun etterforskerne, og svarte selv:

- Det er ikke DNA i alle spor. Å sikre DNA-spor fra dørhåndtak, vindushasper og steder der det er mange som kan ha berørt, er av liten verdi. For det første gir fingeravtrykk og alminnelige kontakt med hender liten avsetning av celler. For det a­ndre er det et stor sjanse for at sporet som finnes er avsatt av andre enn gjernings­mannen. Til slutt kan DNA-spor smitte fra sted til sted. Derfor er det viktig at sporet er unikt og kan knyttes til den kriminelle handlingen og gjerningsmannen, sa Mevåg.

Kan utnytte svakt politiarbeid

- Når avhørene starter, ser vi at de som er mistenkt jevnlig forsøker seg med alterna­tive forklaringer til at deres DNA er f­unnet på åstedet. Derfor er det ekstra viktig at den som finner sporet er grundig med å b­eskrive omstendighetene rundt det. DNA-spor, som er funnet innerst i bekledningen, er vanskeligere å bortforklare enn spor som er funnet ytterst. Kriminelle og smarte advokater som leser seg opp på DNA kan tilpasse forklaringen til svakt politiarbeid på åstedet, sier Mevåg

Unngå å sende inn spor fra deg selv

- Når du skal undersøke et åsted, tenk på at det kan være spor der fra før. Hvis du ikke kan knytte det du finner til den k­riminelle handlingen, så dropp det. I tillegg må du tenke på om det har skjedd noe på åstedet fra den straffbare handlingen har inntruffet, til du selv kommer til stedet. Hele tiden må du som etterforsker tenke på faren for forurensning av spore­t (kontaminering) fra det ble avsatt, via sikrin­g til det er ferdig analysert. Engangshansker og munnbind er et minimum. Gjerne også overtrekksfrakk og hårbind. Alt for å unngå smitte på stedet. Tar du på egen penn og mobiltelefon, eller klør deg i panna med engangshanskene på, er faren for å smitte spormaterialet så absolutt tilstede, sier Mevåg.

Hun oppfordrer til gjennomtenkt hanske­bruk. Mer enn èn gang har DNA treffet vært på åstedsgranskeren selv.

Seiglivede sædceller

DNA-spor knyttes særlig til seksuelle overgrep. Sædspor, som er tørket inn, kan a­nalyseres i lang tid. Sædspor på fornærmedes kropp kan finnes selv etter flere dager.

- Her er tiden ekstremt viktig. Ta p­røver av fornærmede, åsted og tøy så raskt som mulig. Er det en mistenkt, få tak i ved­kommende og ta prøver av det som over­griperen har brukt til ugjerningen. Ta også prøver av undertøyet. Der kan du nemlig finne slimhinnespor fra fornærmede fordi celler fra slimhinner lett følger med. Slike spor får vi imidlertid sjelden inn, sier M­evåg.

Hun reiser gjerne ut til flere politi­distrikter med samme undervisnings­opplegg som Romerike politidistrikt fikk ta del i.

- Vi inviterte RMI til oss fordi jeg s­ynes det er fornuftig å høre på de personene vi sender materiale til, og som gjør ana­lysene av det vi sender inn, sier initiativtaker politi­overbetjent Pål Mørck ved Kriminal­avdelingen, Romerike politidistrikt. Han har fått mange gode tilbakemeldinger fra sine etterforskere på tipsene de fikk av RMI.

Seksjonssjef, Lars Erik Øberg ved Kripos, presiserer at det må være politiets åstedsgranskerne som skal vurdere hvor det er relevant å hente inn spor. Han bekrefter at DNA-prosjektet overfor distriktene nå har fokus på å sikre de såkalt «gode» sporene som RMI henviser til. Dette budskapet er publisert på seminar og fagdager for DNA-kontakter og i fagportalen KO:DE.

Han støtter budskapet fra RMI og forteller at politiets DNA prosjekt i 2010 vil rette mye av oppmerksomheten mot hva som er gode og dårlige spor.

- Over 4000 politietterforskere har nå fått DNA-grunnutdanning. Nå handler det om å få erfaring med å knytte sporet til den kriminelle handling, sier Øberg.