Ung og bråkjekk politikonstabel

En lys septemberkveld i 2003 var jeg en relativt sylfersk politikonstabel i tjeneste på indre Østlandet et sted.

  • Endret

Jeg hadde jobbet i et drøyt år ved et relativt stort lensmannskontor, og hadde akkurat fått på plass såpass med «rutine» på klokka, at det til tider var litt komfortabelt å være «høy og mørk» politimann i møte med publikum.

Denne kvelden hadde vi en trafikkontroll, og jeg, den unge lovende, vinket inn en mopedist for å sjekke førerkort, vognkort, trimsett, dekk – full pakke. Dette hadde jeg kontroll på.

Da den kvinnelige sjåføren på 35 år ikke hadde med seg førerkort eller mopedførerbevis, ble det relativt uforståelig for undertegnede at denne damen kunne føre moped på trafikkert vei, noe jeg også påtalte på en klar og tydelig nordnorsk måte.

Damen som ikke var veldig god i norsk, og så vidt klarte å fremføre at hun hadde fått lov av sin mann, som for øvrig eide mopeden.

Vi ringte så denne ektemannen, og jeg syntes jo det var på sin plass å «føne» ham litt også, selvsagt før han fikk lov til å forklare seg.

Mannen, som etter hvert fikk lov til å komme til orde, forklarte meget anstrengt at dette var lov, og at han hadde sjekket med trafikkstasjonen og på nettet.

Jeg prøvde å avbryte ham etter beste evne, noe som gjorde ham relativt forarget.

Dette medførte at mannen kom ned til stedet der vi sto, og ville prate med han obsternasige politimannen han hadde snakket med på telefonen.

Etter hvert følte undertegnede og min makker, som til da hadde vært opptatt med noe annet, at vi kanskje jobbet på et snev av gyngende grunnlag, så vi kontaktet jourhavende jurist.

Han kunne ikke gi oss et godt svar, og vi var like langt. I berettiget frykt for å begå et kraftig justismord på åpen gate, slapp derfor vi ekvipasjen videre.

Vel inne på kontoret gjorde vi akkurat nok undersøkelser til å fastslå at her hadde menig borger helt rett, og jeg helt feil.

Da var det bare en ting å gjøre, ringe opp ektemannen og legge seg paddeflat for både manglende kompetanse, lite selvdisiplin og oppførsel med forbedringspotensial.

Dette ble brukbart tatt imot, men mannen lovte å gå til media med saken. Ja vel tenkte jeg, kanskje det blir en liten notis i skoleavisen...

Dagen etter da jeg kom på kontoret, hadde alle, unntatt overbetjenten (som også hadde ligget langflat på telefonen) et fårete glis om munnen, mens de hentydet bort til PCen min hvor dagens lokalavis, med et opplag på cirka 200.000 eksemplarer lå.

Hele forsiden, samt hele side 8 og 9, var dekket med titlene «Politiet kjente ikke loven» og «Polititabbe».

Da var det en liten trøst, at det i en liten notis nederst sto at mopedisten og hennes mann hadde fått sin beklagelse fra en politiskinnfell og at de var brukbart fornøyd med det...

Til toppen