Trygghet med våpen
Jeg ble oppriktig lykkelig da jeg endelig så en politimester av eget initiativ ta del i en samfunnsdebatt i siste utgave av Politiforum. I tillegg med det som fremstår som egne meninger. Dette er forhåpentligvis begynnelsen på slutten på tåkesløret som har vært i høyden av politietaten under PODs tidligere enerådende leder.
Mester Aas har skrevet en velformulert og debattmessig korrekt kronikk hvor han i stor grad viser til følelser og egen overbevisning når det kommer til bevæpning av politiet. Og mesteren har i tillegg funnet frem statistikk som han bruker som om han var ansatt i Justisdepartementet.
"Over åtte prosent av tjenestemenn i Sverige har blitt skadet i skyteepisoder. I Norge har ingen tjenestemenn blitt skadet i slike situasjoner" hva med de 7 kollegaene som er skutt og drept i perioden 1967 til 2004? Svensk politi skyter oftere enn oss, men som i Norge skyter ikke broderfolket for å "drepe"! Snitt antall svensker som omkommer i møte med bevæpnet politi er 1.1 pr. år i perioden 85 til 02. Hva om mesteren sammenligner oss med Finnland istedenfor. Finnene, som er et av verdens 188 bevæpnede land, har omtrent samme skadeprofil ved bruk av skytevåpen som vi har.
Hva med et praktisk eksempel: Hva om det under mørketidsfestivalen i mesterens hovedsete Hammerfest i år blir dårlig stemning og en overskjenket "Kåre Jonny" henter hagla og begynner å skyte på alt han tror beveger seg. Heldigvis er en av de tre operative patruljen i det 25 000 km2 lille distriktet på stedet allerede og går fotpatrulje når skytingen starter. Ulempen er at Kåre står mellom dem og politibilen. Så tjenestemennene må enten vente til Kåre skyter seg videre innover sentrum eller helst løpe (ca 300m) til stasjonen for å hente våpen. For ingen patruljebiler i Vest finnmark har per dags dato fremskutt lagring.
"Dagens ordning med framskutt våpenlagring i kjøretøy, er i seg selv et argument mot å innføre en generell og permanent bevæpning av politiet. En slik ordning sikrer politiet rask og effektiv tilgang til våpen, og innebærer minimalt tidstap i situasjoner hvor våpen skal benyttes." Dette er en pen hypotese når en går ut fra at alle oppdrag starter fra bilen i motsetning til når døra går opp i en leilighet i 4 etasje og en gal polakk på 190 cm med kniv begynner å løpe etter en. (Faktisk hendelse fra Stovner 7.6.2010.)
Jeg kan under tvil godta mesterens bekymring for at politiet skal starte et våpenkappløp. Selv om jeg vil driste meg til å påstå at kappløpet allerede har startet, uten at politiet har deltatt. Antall våpenbeslag i Oslo de fem siste årene er fordoblet. Norge er tross alt på 5. plass når det gjelder våpen per innbygger, så at kriminelle har våpen er jo allerede kulturelt befestet. Når det gjelder kriminelle fra andre land så endrer de nok ikke taktikk når de kommer inn til riket. Men det er ikke disse gruppene som utgjør den største trusselen mot politi og publikum. Det er enkeltindivider i rus, vrangforestilling eller helst begge deler som gjør bevæpning til en nødvendighet.
Derimot har mesteren rett i at norsk politi nyter stor tillit i befolkningen. Vi blir slått av Finland og Danmark i siste European Social Survey om publikums tillit til politiet. Men vi er på 3. plass i Europa og best blant landene som er ubevæpnet! Videre har Aas rett i at vi må ta hensyn til hvordan man opptrer når en er bevæpnet. Vi kan ikke lengre løpe hodeløst inn i masseslagsmål eller husbråksituasjoner uten å ha ryggdekning. Vi kan selvsagt velge å legge fra oss våpenet i bilen hvis situasjonen tillater det og dermed benytte de gode gamle politimetodene uten fare for å bli skutt. Publikum vil nok innledningsvis stusse på det nye verktøy i beltet. Men gleden over faktisk å se uniformert politi i Norge i dag trolig vil overskygge hva vi har på hoftene.
Mester Torbjørn Aas skriver at politiet siden 2002 har skutt og drept to personer. Norsk politi (i tjeneste) skyter ikke for å drepe! Vi skyter for å stanse! De fleste som må stanses med skytevåpen bli skadet, men to personer har altså siden 2002 dødd av skuddene som politimennene ble tvunget til å avfyre for å redde eget og andres liv. Å kalle disse to kollegaene for drapsmenn er noe jeg aldri ville gjort.
Debatten om bevæpning baseres stort sett på følelser, tradisjon og norsk historikk. Hittil har det stort sett gått bra for politi og publikum. Når det en dag går dårlig håper jeg vi kan følge et gammelt Spansk ordtak om at "En klok mann kan forandre mening, noe en tosk aldri gjør.
