Trygghet i hverdagen
Det har gått mange tiår siden jeg trakk i politiuniform i landets hovedstad, og også noen år siden jeg leverte den tilbake til arbeidsgiver, men interessen for det yrket jeg valgte har ikke avtatt.
Da jeg begynte i Oslo, var det rundt 20 politistasjoner, det var distriktbetjenter og senere bydelspoliti (forebyggere) over hele byen. I nær kontakt og samarbeid med det publikum politiet skulle betjene og trygge.
Så ble det gjennomført en reform, som førte til at de 20 ble redusert til fem og kun en stasjon har døgnåpent. Kontakten med publikum er gjennom et bilvindu, ved utrykning, eller ved at man tilfeldigvis ser en politibil flukte forbi. Fotpatruljerende politi er snart bare en kuriositet og vekker oppsikt som gjør at folk tenker: Hva har skjedd nå?
Dette var erfaringer man gjorde i hovedstaden, men som politiledelse og myndigheter ikke evnet å se. Nå ser vi at noe liknende er i ferd med å skje utover det ganske land. Da er det vanskelig å sitte og se på uten å gi til beste sitt syn uten at jeg tror det vil hjelpe så mye. Men dog!
Politidirektøren har sagt at det hjelper lite med et politiskilt i bygda, men i hovedstaden ropte alle bydeler på politiposter og skilt i sitt nabolag. Det ga en viss trygghet, lettere tilgjengelighet og bedre service overfor publikum. Ved nedleggelse og sentralisering er min påstand at avstanden mellom politi og publikum blir vesentlig større. Dette kan ikke være ønskelig i et åpent og trygt demokrati som vårt.
Generalisten og forebyggeren trekkes fram i festtaler, og når det passer for politikere. Så får man heller tilkalle spesialisten når det blir behov for bistand. Det må ikke være slik at det tar to timer før man får hjelp av politiet på Kvikne fordi det tar så lang tid å kjøre fra Oppdal. Det ønsker hverken publikum eller politiet!
En lensmann i Hallingdal rykket ut til nabolaget og ryddet opp i en voldssak, til stor tilfredshet for hele bygda, men han fikk senere sak på seg fra Spesialenheten i politiet. Slik fikk han ikke gjøre, selv om det var slik politiet har gjort i alle tider, og gjerne vil gjøre i framtida. Jeg kan undres over hva har vi politi for?
Jeg tror det folk ønsker av sitt politi er at det skal gi trygghet. Det tror jeg best skjer ved at:
- Forebygging settes som første prioritet blant annet ved politiets blotte nærvær.
- Lett tilgjengelighet til politiet.
- Folk treffer politiet når man tar kontakt.
- Nærhet til politiet og at man får den hjelp man ønsker utført.
- Man opplever at det skjer noe når man tilkaller politiet.
Erfaringen viser at alt dette blir vanskelig å imøtekomme ved nedleggelse av distrikter, stasjoner og lensmannskontorer. Tilliten til politiet vil bli svekket. Den samme tilliten som er en forutsetning for at det skal skapes trygghet i hverdagen for det norske folk, også i distriktene.
