Når det å skyte sist kan bety døden, blir det lite rom for å snakke situasjonen ned. Det skriver Fredrik S. Heffermel om våpen i politiet.

Tryggere uten våpen

På ett område har jeg virkelig vært stolt over det politiet vi har i Norge. Overalt ellers i verden ser man politiet gå rundt med dinglende pistol, skriver Fredrik S. Heffermehl.

Publisert Sist oppdatert

Det er lett å tro at våpen vil gi makt. Uten kan man havne i situasjoner av avmakt, i en underlegen posisjon. «Maktens veier og virkninger, de er ikke lette å forstå», sa Nelson Mandela («Power works in mysterious ways»). Her fins ingen enkle løsninger.

Det er lett å tro at våpen kan gjøre politiyrket tryggere. Men virkeligheten ligger jo ikke fast. Bevæpning vil dra med seg konsekvenser over tid. Flere vil dø. Er det noen som – av hensyn til eget liv og egen helse - bør ønske seg minst mulig av våpen og voldsbruk i jobben, er det politiet selv.

Gjør konflikter farligere

Fredrik S. Heffermehl

Mine refleksjoner i det følgende baserer seg på 30 års arbeid med våpen i internasjonale forhold, altså hvordan man der kan forebygge og dempe konflikter, unngå voldsbruk. Det fins mange paralleller og likhetstrekk:

Over tid eskalerer voldspotensialet. Når man først har våpen blir det lettere dem man tyr til. Man forsømmer å utvikle sine sosiale (diplomatiske) ferdigheter og evnen til å snakke frem ikkevoldelige løsninger. Våpen gjør konfliktene farligere, konsekvensene større, tiden til overveielser og valg av løsningsstrategi mindre. Mer av våpen, mindre respekt for liv.

Min konklusjon: For å skape troverdig trygghet mellom nasjonene – og for borgerne i det enkelte land – trengs det færre, ikke flere, våpen.

Et helt trygt arbeidsmiljø kan politiet aldri få, målet må være å redusere risikoen mest mulig. Dagens hardbarkede kriminalitet nevnes som argument for bevæpning, men her fins det allerede en smidig hjemmel for rask bevæpning. Man må ikke gå videre før man har svarene fra prøveordningen. De farlige kriminelle er uansett en spesialsituasjon, det jeg er opptatt av er at en pistol ikke skal få forstyrre tillit og trygghet i politiets kontakt med publikum i det daglige arbeid.

Selv i rutinearbeid risikerer politifolk å plutselig stå overfor en som har pistol i hånden. Det føles nakent å bare ha sin egen røst å svare med. En forferdelig, angstfylt situasjon. Men så sjelden, vil jeg tro, at det er lite behov for tiltak. Full bevæpning vil over tid garantert dra med seg mange, store og svært lite ønskelige konsekvenser. Det vil ikke over natten bli som i USA, hvor jevnlige skuddvekslinger med kriminelle er en del av politihverdagen, men også i Norge vil mye forandres over tid, både publikum, forbryterne og politiet selv.

To store feil

Med stor uro har jeg sett at krefter i Politiets Fellesforbund (PF) nå er for full bevæpning. Jeg er redd de begår to store feil. For det første er det svært tvilsomt om det vil bli lettere å løse og komme uskadd fra de vanskelige situasjonene.

Dernest må man ikke overse at det som virkelig betyr noe her er et statistisk poeng. Det som er viktig for yrkesrisikoen er hvor ofte slike situasjoner oppstår. Om politiet bærer våpen, alle og alltid, vil det helt sikkert føre til fast bevæpning også hos forbryterne. De skarpe situasjoner vil bli vanligere. De kan bli normen. Dette er det som teller for risikoen, det økte antallet skarpe situasjoner. Det er derfor yrket vil bli – mye – farligere.

Samtalen blir ikke like ubesværet over en pistol, enda mindre over to. Hvorfor skulle full bevæpning gjøre de ulike situasjonene enklere å håndtere? Det er all grunn til å overveie, grundig, hva våpnene vil gjøre med politiet selv, dets etikk, normer, tenkemåte – med dets holdninger til befolkningen. Hva vil skje med kontakten med publikum om politifolk i jobben skal gå i konstant høy beredskap mot at en eller annen trekker våpen? Hva med politiets ferdigheter i klok og ikkevoldelig konflikthåndtering, vil de forfalle? Mer våpen vil utvilsomt påvirke hva slags situasjoner som oppstår og hvordan situasjonene forløper.

Det å gå rundt med pistol gjør noe med deg. Her taler jeg ut fra personlig erfaring. Som nittenåring, i studietiden, var jeg en sommer nattevakt i Norges Banks daværende hovedkvarter. Alene på faste runder. Med pistol. Bak bankens kraftige låser og alarmer var den reelle faren liten, men fantasiene likevel sterke. De påvirket min atferd. Jeg snek meg rundt på sokkelesten og varierte tidspunkt og rute, ville for all del ikke – med pistol i beltet – bli overlistet av forbrytere.

Kan bety døden

Videre, hvordan vil de kriminelle påvirkes? Om de må regne med å bli beskutt vil de forberede og planlegge ut fra dette. Politiet vil da stadig stå overfor forbrytere som har pistol. Når det å skyte sist kan bety døden blir det lite rom for å snakke situasjonen ned, analysere, vurdere faren og prøve ut ulike responsmuligheter. Vi vil få et helt annet politi og samfunn enn det vi har i dag.

Verre enda: Holdningen til liv. Politifolks liv vil bli mindre verd. I dag beskyttes politifolk av kraftige motforestillinger mot å drepe en som er ubevæpnet og attpåtil politi. Hva med denne motviljen når politiet selv tar flere liv? Hos forbryterne: «Politiet skyter oss, hvorfor skal ikke vi…». Og hos folk flest: «Fælt at han døde, men skyting er jo en del av jobben?»

I NOKAS-ranet omkom en fremragende politimann. Hadde det vært unngått med mer våpen? I noen år har jeg, i debatter i ulike fora, sagt at det da ville ha ligget 30 personer døde i gatene rundt Stavanger domkirke – og 15 av dem ville vært medlemmer av PF. Når krefter i forbundet nå ønsker full bevæpning kan de ikke ha skjønt de dynamiske effektene av en slik endring.

Norsk politi bør ikke diskutere bevæpning uten å ha undersøkt statistikk fra land med bevæpning. I Norge er 10 politifolk døde i tjeneste siden krigen. Arne Sigve Klungland ble skutt under NOKAS-ranet, Torkjel Tjørholm ble skutt under forsøk på å pågripe fengselsrømlinger, og Aage Bentzen ble drept med kniv da han overrasket en innbruddstyv.

Disse tre er, så vidt jeg forstår, de eneste eksempler i de siste 70 år på at politi i tjeneste er drept av kriminelle i Norge. De øvrige sju tilfellene gjaldt mentalt forstyrrede, berusede personer og trafikkulykker. Til sammenligning ble i USA, ifølge FBI, 72 politifolk drept av kriminelle i 2011, 48 i 2012 - altså en hyppighet som er omtrent 1200 ganger så høy som den norske. Jeg er overbevist om at bevæpnede politifolk i andre land har grunn til å misunne norsk politi for deres sjeldent lave yrkesrisiko.

Troen på full bevæpning

Troen på at full bevæpning vil gi mer trygghet er altså stikk i strid med forskningens fakta. Kan det handle om en irrasjonell og ideologistyrt tro med undertoner av moralisme? En viss smitteeffekt fra den militære tro på makt kan tenkes, men viktigere er nok dype holdninger i befolkningen. Det oppfyller trolig emosjonelle og ideologiske behov å sikre at de kriminelle tas hardt, straffes hardt, uskadeliggjøres. Pliktoppfyllende og hederlige folk ønsker å få hevn. Men et tryggere og bedre samfunn får vi ikke ved å støte de forkastelige enda lengre vekk. Det er bedre å bygge broer og få flest mulig med.

Kan bruk av makt i gatene gi mer fred og trygghet enn det gir i internasjonale forhold? Våpen gir makt, men ikke sikkerhet. Vestens bruk av sin overlegne militærmakt har gitt oss terrorister og selvmordsbombere. Og et utall ekstra halvtimer i sikkerhetskontroller på flyplassene for hver og en av oss. Politiet må unngå å vikle seg inn i liknende maktspill og opptrapping og i stedet innse at det gir mer trygghet på sikt å satse på dialog, tillit, åpenhet, samarbeid.

Hvor galt det kan bli er nå tydelig å se i USA hvor politiet har fått velge fritt og gratis i overflødig militærmateriell. Pansrede kjøretøyer beregnet for krig preger nå gatebildet i USA. Ser politiet på befolkningen som sine fiender, er det mange som spør seg i dagens USA.

I stedet bør politiet vei i sitt utviklingsarbeid ta i bruk innsikter fra arbeidet for ikkevold og fredskultur mellom nasjonene. Ny forskning og nye metoder utvikles stadig. Kunnskap om forebygging, dialog og løsning av konflikter er direkte anvendelig i arbeidet for å videreforedle en god, klok, ikkevoldelig og fredsskapende politikultur.

Mer av makt og voldsmidler vil skape avstand og forstyrre kontakten. I stedet trenger vi størst mulig tillit og nærhet mellom politiet og befolkningen. Ved å holde fast vårt ubevæpnede politi vil Norge forbli et tryggere samfunn som kan tjene som modell og foregangsland i verden.

Bilde Heffermehl 1.jpg
Powered by Labrador CMS