Treningsansvarlig i Afghanistan

Politiførstebetjent Dag Arne Guttormsen er ansvarlig for trening av lokalt politi i Afghanistan. Her er hans historie fra det krigsherjede området.

  • Endret

Som noen av dere sikker har registrert, reiste jeg til Afghanistan primo november 2007 for å tjenestegjøre her under NORAF. Det var selvsagt med blandede følelser jeg tok denne avgjørelsen, men så langt har jeg ikke angret på dette. Hva som driver et menneske til å reise i misjon så langt hjemmefra, kan en fabulere og mene mye om. For mitt vedkommende var det kanskje eventyrlyst, behovet for endring og å få nye utfordringer i hverdagen som var de utløsende faktorer for avgjørelsen.

I Afghanistan jobber jeg under NORAF i et prosjekt kalt «Norwegian Police Support to the Afghan Authorities». Prosjektet sysselsetter totalt 18 norske tjenestemenn. I hovedstaden Kabul har ti norske tjenestemenn sitt virke. De har bopel i en villa i Kabul city kalt «politihuset» og fungerer som mentorer i CNPA (Central Narcotics Police Afghanistan), Police Academy (human rights & female Project) og også i EUPOL-A.

Nord i Afghanistan, i Faryab-provinsen ligger byen Meymaneh. Her har syv norske police advisers og en norsk jurist sitt virke. I tillegg har justisdepartementet utplassert to norske statstjenestemenn fra «styrkebrønnen» her. UD er også representert med to rådgivere.

Tjenestemennene i Meymaneh har som oppgave å drive mentorvirksomhet av politiledere, mentorering av CiD (Central Investegation department), trening av ledere og instruktører i ANP (lokalt Afghansk politi) samt følge opp virksomheten til "The Border Police". Kursvirksomhet og oppfølging av lokale instruktører er hovedelementer i tjenesten her. For tiden kjøres også eksterne kurs for illiterates samt prosjektet «no drugs in Faryab». Sistnevnte er selvsagt meget ambisiøst.

Konseptmodellen for instruksjonsvirksomheten som er utviklet av tjenestemennene i Meymaneh, med utstrakt opplæring og bruk av lokale afghanske instruktører, har vist seg svært suksessfull og hensiktsmessig. Vår konsept-modell har derfor blitt adoptert av flere PRTer, EUPOL og andre institusjoner som driver med instruksjon og opplæringsvirksomhet i Afghanistan. Jeg er stasjonert i Meymaneh og min rolle her er trening av lokalt politi samt være en mentor for COP CiD (Chief of police Central Investigation Department). Arbeidsoppgavene opplever jeg som både spennende, lærerike og utfordrende. Spesielt motiverende er det å oppleve at det du gjør for afghanerne blir satt umåtelig stor pris på. Våre Afghanske kollegaer er i tillegg både forekommende, humoristiske og hyggelige mennesker.

Innkvarteringsmessig er vi forlagt i PRT-leiren i Meymaneh (Provinsial Reconstruction Team) sammen med blant annet norske- og latviske militærstyrker. Boforholdene her må ansees svært gode og kostholdet gir intet grunnlag for ernærings sykdommer av noen art.

Livet i Faryab-provinsen denne vinteren har vært svært tøft for lokalbefolkningen. Mye snø og vedvarende sterk kulde har ført til at mange svake mennesker har mistet livet. I hele januar måned var temperaturene mellom - 20 og - 30. Store mengder husdyr har også frosset i hjel på grunn av kulden og snøen. Kulden har nødvendiggjort iverksettelse av flere "humanitarian aid" aksjoner, hvor også vi har deltatt i distribusjon av tepper, mat og andre livsnødvendigheter til befolkningen. Vi har også delt ut klær og utstyr til foreldreløse barn i sentrum av Meymaneh. Når man opplever slike hendelser på nært hold gjør man seg automatisk noen refleksjoner over livets realiteter og rettferdigheten i verden.

Afghanistan er verdens tredje fattigste land, tiltross for betydelige resurser i form av olje, gass og mineraler. Problemene det Afghanske samfunnet står overfor er store og substansielle. Landets økonomi er i betydelig grad basert på inntekter fra narkotikaomsetting. Statistikk fra 2007 viser at ca 95 prosent av all opium i verden blir produsert i Afghanistan. En slik narkotikabasert økonomi er notorisk underbyggende for en statsmakt. Den forgår under jorden, er illegal og fremmer lokale krigsherres (powerbrokers) kortsiktige og snevre egeninteresser. Totalt utgjør salg av opium ca 50 prosent av nasjonalproduktet i landet.

I Afghanistan har man også lang tradisjon for en sterk regional makt og lokalt styresett. Sentralregjeringen under ledelse av president Karzai antas derfor ikke å ha støtte fra eller kontroll over mer en ca 30 prosent av befolkningen. Dette gir liten legitimitet i regionene og i provinsene. Tilliten til sentralregjeringen er derfor heller ikke neveverdig stor utenfor Kabul. Korrupsjon og bestikkelser gjennomsyrer også hele det afghanske samfunnet på alle nivå. Fattigdommen er slående og for mange mennesker handler korrupsjonen rett og slett om en mulighet til å overleve økonomisk for seg selv og sin familie. For andre handler det om innflytelse, makt og grådighet. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er også urovekkende. Tiltross for seks år med massiv militær og økonomisk bistand fra verdenssamfunnet, er antallet selvmordsangrep mangedoblet siden 2005. Antallet angrep har også økt markant siden 2006. Terroraksjonen mot Serena hotell i Kabul den 14. januar 2008 føyer seg pent inn i rekken av slike hendelser og visualiserer med all tydelighet de virkemidler ekstreme grupper og elementer er villige til å ta i bruk for å nå sine mål.

Taliban er fortsatt aktive både i Kabul og i flere av provinsene rundt om i landet. Tiltakene for å marginalisere Talibans innflytelse har så langt ikke vært spesielt suksessfulle eller vellykkede. Konflikter mellom flere av de internasjonale aktørene i Afghanistan og et labert engasjement fra myndighetenes side forklarer nok mye av mangelen på resultater på dette felt. Totalt mistet 950 afghanske politisoldater livet i kamper mot Taliban og opprørere i 2007.

Også i vårt distrikt har de internasjonale styrker lidt tap av menneskeliv. Så langt har en finsk polititjenestemann og en norsk soldat mistet livet i IED (miner) angrep i Faryab. Dette til tross, så føler jeg at sikkerheten for de norske tjenestemennene i Afghanistan befinner seg på et etter forholdene akseptabelt nivå, samtidig som man fortsatt er i stand til å utføre jobben på en meningsfull og forsvarlig måte.

Så får vi håpe at situasjonen roer seg ned og at utviklingen i Afghanistan blir positiv og kommer det afghanske folket til gode. Det fortjener de.

I alle fall finner jeg mitt opphold her både utfordrende og meningsfullt. Forhåpentligvis vil det internasjonale samfunn makte å holde fokus på Afghanistan i overskuelig framtid, slik at landet unngår å bli kastet ut i en totalt ødeleggende borgerkrig.

Til toppen