Til den som kan: Hjelp oss å hjelpe!

Politikerne snakker ofte om viktigheten av å lytte til «de som har skoene på». Jeg har hatt skoene på. De gnagde hos meg og mange av mine kolleger. Så mye at vi ikke lenger er på avsnittet for generell etterforsking på Grønland politistasjon i Oslo.

I 2012 gikk jeg ut av PHS og begynte rett på generell etterforskning på Grønland politistasjon. Jeg var topp motivert og klar for å gjøre en innsats for å bidra til og skape en trygg hovedstad. Som etterforsker tenkte jeg at jeg fikk muligheten til å bidra ved å hjelpe mennesker som ble utsatt for noe straffbart. Jeg så for met at jeg skulle etterforske saker for å oppklare dem, og sikre at gjerningspersonen bak fikk en passende reaksjon.

Etter kort tid viste det seg at ting var ganske annerledes. Jeg jobbet for å «bli kvitt» sakene - ikke oppklare. Kvantitet fremfor kvalitet. Noen vil kanskje tenke at det var min egen feil at det ble sånn, men som ny er man lojal til gjeldene rutiner. Rutiner jeg etter hvert erfarte var nødvendig for å holde hodet noenlunde over vannet. Hvordan vi greier å holde oss flytende er et mysterium for meg. Jeg velger å berømme avsnittets utrolige ansatte for dette.

På Grønland politistasjon har vi i gjennomsnitt 500-600 saker i uka. Majoriteten av disse sakene går til en såkalt jourgruppe, som skal behandle disse sakene i noen uker (normalt sju uker, men i reell arbeidstid – betydelig mindre) før det på nytt kommer 500-600 saker. En jourgruppe består av om lag tre politibetjenter (om man er heldig), en førstebetjent og tilhørende jurister. Det krever ikke avansert hoderegning for å forstå hvordan det regnestykket ender.

Realiteten er at over halvparten av sakene henlegges på «kapasitet» eller «på bakgrunn av mangel på opplysninger om gjerningspersonen» (som utgjør majoriteten av de to). Og da har jeg bare sett på tall med de to henleggelseskodene. Det finnes mange flere.

For noen uker siden, natt til en søndag, ble en venninne av meg dyttet og fratatt vesken sin i Oslo. På mandag anmeldte hun forholdet på nettet, og på tirsdag dro hun på eget initiativ til en politistasjon for å gi flere opplysninger. Hun hadde en relativt god beskrivelse av gjerningsmannen, og informerte om at det mest sannsynlig var videoovervåkning på stedet.

Etter tre dager fikk hun to brev. Samtidig. I det ene brevet, datert 7. november 2013, fikk hun en «bekreftelse på anmeldt forhold». I det andre brevet, datert 8. november 2013, fikk hun beskjed om at saken var henlagt på bakgrunn av mangel på opplysninger om gjerningspersonen. Jeg ble tilsendt et bilde av disse to brevene. Venninnen min synes det var rart at politiet kunne henlegge på mangel på opplysninger når de tydeligvis ikke hadde forsøkt å lete.

En slik behandling, som gjelder langt flere enn min venninne, mener jeg bidrar direkte til å svekke tilliten til politiet. Jeg husker å ha leste at tilliten til politiet er lavest blant dem som har vært i kontakt med politiet. Det er noe å tenke på.

Jeg har den siste tiden jobbet på Innsatsgruppen mot ran på Grønland, og virkeligheten min har forandret seg. Vi etterforsker for åoppklaresakene. Hvis vi ikke lykkes, får fornærmede en telefon med en beskrivelse av hva vi har gjort og hvorfor vi ikke kom i mål. Det skaper tillit. Dette kan vi gjøre fordi vi har tid ogmulighet. Det er ikke tilfellet for de som lever i min gamle virkelighet.

På landsmøtet til Politiets Fellesforbund fremhevet riksadvokat Tor Aksel Busch viktigheten av ikke å la debatten om operativ beredskap overskygge viktigheten av beredskap også på etterforskningssiden. Vi må klare å se helheten. Det ene utelukker ikke det andre. Tvert imot.

Til den som kan: Hjelp oss å hjelpe. Det eneste vi ønsker er en reell mulighet til å gjøre jobben vi er satt til å gjøre. Det er alt. Så enkelt, men likevel så vanskelig.