Teoretiske og praktiske fag snakker ikke sammen

Jeg syns det er trist å lese innleggene i de forrige nummere av Politiforum, hvor det hevdes at sosiologi og kriminologi er altfor teoretiske og fjerne fra politiets virkelighet. Det hevdes at politistudenter har for lite operativ trening, og at sosialfag går utover denne operative treningen og politiets handlingskompetanse.

  • Endret

Jeg har forståelse for at blant annet politistudenter ikke vet hva de skal gjøre med kunnskapen de har i disse fagene, samtidig som jeg er enig med forfatterne av innlegget i Politiforum nummer tre 2013 om at sosialfag har en viktig rolle for å styrke politiets handlingskompetanse.

Politistudenten som skrev innlegget i Politiforum nummer fire 2013 stiller spørsmål ved om sosiologifaget har feilet et sted. Flere av pensumbidragene i sosialfag ved Politihøgskolen gir studentene mulighet til å finne pensumbidragenes «poenger» mellom linjer preget av fagspråk. Når man har funnet frem til disse poengene, som kanskje ikke alle gjør, må man selv tenke seg frem til hvordan politiet kan nyttiggjøre seg av denne kunnskapen.

Kanskje teoretikerne og praktikerne hadde blitt bedre «venner», om teoretikerne i større grad presenterte for praktikerne hvordan de kan nyttiggjøre seg den teoretiske kunnskapen? Kanskje man også burde se på hvilken sosialfaglig litteratur man velger som pensum? Kanskje det hadde vært en idé å velge litteratur som gir mer praksisknær kunnskap?

Forfatterne av innlegget i Politiforum nummer tre viser til at det er bred enighet om at det er politiets «rene» praktisk-operative evne som skal utvikles og styrkes. De stiller spørsmål ved om politiets oppgaver bare er de skarpe oppdragene, og hevder at dette bare er en del av politiets oppgaver. Jeg er ikke uenig i at politiets operative praksis bør styrkes. Jeg er imidlertid uenig i at fag som sosiologi og kriminologi går ut over politiets handlingskompetanse. Hvorfor skal vi behøve å velge mellom praktisk eller teoretisk kunnskap? Jeg mener praktisk og teoretisk kunnskap bør kunne kombineres og forsterke hverandre.

Gjennom sosialfaglig litteratur kan man få kunnskap om blant annet årsaker til kriminalitet, om ulike kriminalitetstyper, hvem som begår ulike typer kriminalitet og hvem som er offer for denne kriminaliteten. Hvordan får vi denne kunnskapen? Jo, det er gjennom blant annet intervjuer og observasjoner. Vi snakker med og følger med på kriminelle. Vi spør de hvordan kriminaliteten foregår.

De forteller oss blant annet om narkotikaomsetning, hvem som selger narkotika, hvem som kjøper narkotika, hvor de møtes, hvor det er vanlig gjemme narkotika, hvordan de frakter narkotika, hvordan de forholder seg til politiet hvis de blir stoppet, om de er villige til å skyte mot politiet eller ikke. Forskere innenfor sosialfaglig litteratur samler og systematiserer denne kunnskapen. Resultatet blir en teoretisk fremstilling.

Hvordan kan denne kunnskapen svekke politiets handlingskompetanse? Er det ikke disse menneskene vi jobber med? Politiets oppgaver er vel blant annet å forebygge, avdekke og stanse kriminell virksomhet? For å utføre disse oppgavene på en best mulig måte, bør man vel både ha teoretiske og praktiske kunnskaper? Har man kunnskaper om hvorfor for eksempel unge gutter begynner med narkotika, er det vel lettere å forebygge det? Har man kunnskaper om hvordan salg av narkotika foregår, og hvem som ofte er kjøpere og selgere, er det vel lettere å avdekke og stanse det?

Forfatterne av innlegget i nr. 3 viste til at sosialfag kan bidra til situasjonsforståelse. Er ikke nettopp situasjonsvurdering sentralt i operativt politiarbeid? Sosialfag kan gi en forståelse av trusselen i form av hvem man står overfor. I dette ligger det også en forståelse av blant annet hvilke maktmidler man bør bruke, og hvordan vi best kan utføre operativt politiarbeid.

Det er på tide at sosialfagene ved Politihøgskolen begynner å kommunisere med de praktiske fagene, og at de praktiske fagene åpner opp for teoretiske fag.

Til toppen