OFFERET: 17-åringen Birgitte Tengs ble funnet drept på Karmøy den 6. mai 1995.

Hva skjedde egentlig med Birgitte Tengs-avhører Stian Elle?

Syndebukken - DEL 2:
Drapet som endret alt (1995-1999)

Kripos-avhører Stian Elle blir hentet inn for å avhøre fetteren til Birgitte Tengs. De 180 timene inne på avhørsrommet, blir skjebnesvangre.

Publisert Sist oppdatert

KLIKK HER FOR Å LESE DEL 1: EN AVHØRER BLIR TIL

Det ser ut som et hotellrom. Skrivebordet er overfylt, og fem røde ringpermer står sirlig på rekke mot de hvite gardinene. En printer har fått plass ved siden av en gullfarget lampeskjerm.

Foran skrivebordet på det provisoriske kontoret, sitter en mann i blå skjorte. Ermene er brettet opp; han virker både avslappet og påtatt konsentrert på samme tid, der han sitter med en bunke notater og en PC foran seg.

Filmklippet fra TV2 blir akkompagnert av en mannsstemme med tydelig diksjon:

«Kripos-betjent Stian Elle sitter nå med nøkkelen til den endelige oppklaringen av Birgitte Tengs-saken. Han avhører nemlig den 19 år gamle fetteren til Birgitte.»

Det er 9. februar 1997, og Birgitte Tengs har vært død i nesten to år. Våren 1995 ble 17-åringen funnet drept bare noen hundre meter unna hjemmet på Karmøy. Kripos var på åstedet knappe ni timer senere, og tok fatt på etterforskningen av det som skulle bli en av Norges mest omtalte drapssaker.

I slutten av januar 1997 ble Elle flydd tilbake til Haugesund for å avhøre fetteren til Birgitte Tengs på nytt. Fetteren, som etter at politiet hadde snudd bunken, nå hadde fått politiets mistanke kastet på seg. Det er ingen jobb utenom det vanlige. Krevende, ja, men det er også derfor akkurat Elle ble satt på saken.

Når TV2 viser Elle på hotellrommet, har fetteren allerede vært fengslet et døgn. Kvelden i forveien ble han siktet for drapet. Det første avhøret etter siktelsen varte til klokka halv tre om natta. Det var bare starten.

På filmklippet taster Elle litt på PC-en. Løfter opp et ark med notater. Fukter leppen litt før han leser, eller later som han leser.

«For Stian Elle gjelder det å vinne mannens tillit. Bare på den måten mener Kripos han vil tilstå. Derfor er tonen i avhørene gemyttlig og vennlig. En velkjent taktikk Kripos har lyktes med mange ganger tidligere.»

 TOSPANN: Stian Elle fører fetteren til Birgitte Tengs forbi pressekorpset. Bare Elle og fetteren vet hva som egentlig foregikk inne på avhørsrommet – ingen andre var til stede. Etter at fetteren trakk tilståelsen, begynte mediene å interessere seg for Elle og politiets avhørsmetoder.

Et naturlig valg

Dagfinn Torstveit var lensmann på Avaldsnes da Birgitte Tengs ble drept. Som øverste leder for etterforskningen, var det Torstveit som tok imot Kripos dagen etter drapet.

– Når Kripos kommer, er det en grunn til det. Dette er det ypperste personell som Norge kan by på når det gjelder etterforskning. Jeg stoler på Kripos, sier den nå pensjonerte lensmannen.

Elle var, til tross for sin knappe fartstid hos Kripos, tidlig inne i etterforskningen av drapet.

– Han kom sammen med etterforskningsleder Ståle Finsal. Stian hadde et veldig bra rennommé. Han var seriøs og flink, og han var en skikkelig fyr. Omgjengelig og behagelig å samarbeide med. Stian var ærekjær og stolt av å være politimann, sier Torstveit.

Finsal jobbet også tett på Elle den tiden de begge befant seg i Haugesund. Da fetteren skulle kalles inn til nye avhør, nå som mistenkt, tok Finsal beslutningen om hvem som skulle ta jobben.

– Vi hadde flere dyktige etterforskere på saken, både lokalt og fra Kripos, men Stian ble valgt. Det var naturlig. Stian var en erfaren etterforsker, sier Finsal til Politiforum.

Situasjonen var delikat. Siktelsen splittet både en familie og et lokalsamfunn, og skapte sår som ennå ikke er leget. Kripos måtte trå varsomt. Elles personlighet ble avgjørende for at akkurat han ble satt til å avhøre fetteren på senvinteren i 1997.

Stian ble valgt fordi det hadde gått så lang tid siden drapet.

Ståle Finsal, etterforskningsleder Kripos

– Stian ble valgt fordi det hadde gått så lang tid siden drapet. Og det er klart når vi pågrep en person etter så lang tid, som også var inne i bildet tidligere, så skapte det et voldsomt press i lokalmiljøet. Når vi i tillegg siktet et familiemedlem, ble det en kjempekrasj her. For meg ble det da viktig å ikke stresse situasjonen mer enn nødvendig. Jeg husker jeg tenkte på Stian og personligheten hans. Han var nærmest litt forsiktig i tilnærmingen sin; en snill og omsorgsfull person. Stian var et godt menneske, sier Finsal.

Håndskrevne notater

I løpet av fem uker i februar og mars 1995, ble fetteren til Birgitte Tengs avhørt i rundt 180 timer. Finsal snakket med fetteren to ganger i løpet av disse ukene. Fetterens forsvarer, Arvid Sjødin, var sjelden til stede. Avhørene besto for det meste av samtaler mellom to personer: Elle og fetteren.

Disse timene inne på et avhørsrom på politistasjonen i Haugesund – av fetteren senere beskrevet som en usedvanlig lite koselig «togkupé» – er utvilsomt de mest omtalte i norsk politihistorie.

Strategien i avhørene var gjenkjennbar fra Lier og Tømtas da ti år gamle artikkel: Uformelle samtaler for å skape tillit og fortrolighet mellom Elle og fetteren. Lange avhør, også på kveldstid. Samtaler om fetterens familie. Detaljerte gjennomganger av hendelsesforløpet, med forsøk på å nøste opp i fetterens bevegelser i tiden da Birgitte Tengs ble drept.

Etter hvert handlet avhørene om at fetteren ikke husket hva som hadde skjedd de to timene mellom midnatt og 02.00 på drapsnatten.

«Skremmer det deg at du ikke husker?», spurte Elle i avhør den 17. februar.

«Ja, absolutt», svarte fetteren.

Hukommelsestap hos siktede og mistenkte, understreket Lier og Tømta, er «i de fleste tilfeller […] en unnskyldning for å slippe å forklare seg om det ubehagelige og det å tilstå». Hvor tro til denne hypotesen Elle var, er det umulig å vite. Likhetstrekkene mellom Elles avhørsmetodikk og Lier og Tømtas anbefalinger, er likevel påfallende mange.

Som at Elle ikke bruker skrivemaskin under avhøret. Underveis noterer han istedenfor stikkord med penn og papir; huskelapper til hjelp når avhøret senere skal protokollføres.

Det er disse notatene som senere skal bli omtalt som Stian Elles «dagbok»; forsvarets sannhetsvitne om hva som egentlig foregikk inne på avhørsrommet.

BIRGITTES BEGRAVELSE: Den 11. mai 1997 blir Birgitte Tengs begravet på Karmøy. Hun ble bare 17 år gammel.

Filmen om Birgitte

Kripos var på dette tidspunktet overbevist om at det var fetteren som hadde drept Birgitte Tengs. De hadde bare ett problem: Mangelen på tekniske bevis. Fetteren måtte innrømme drapet for at saken skulle bli løst.

Underveis i avhørene tyr Elle nok en gang til et grep beskrevet av Lier og Tømta:

«Det å la siktede/mistenkte selv skrive sin forklaring med håndskrift, er også noe som har stor bevismessig verdi. […] Vi har ofte benyttet oss av å be ham skrive på «cellen». Etter avhøret har vi gitt ham blokk og blyant, og spurt om han ikke kan tenke seg å skrive ned det han husker. Det er oftest kjedelig å sitte alene på en celle, og han har også ofte et behov for å lette seg.»

– Det var helt vanlig at tiltalte gjorde notater på cella på den tida. Det ble gjort i veldig mange saker, sier Finsal.

Fetteren får flere «hjemmelekser» fra Elle: Han blir spurt om å beskrive Birgitte Tengs i Kopervik sentrum kvelden før drapet, og hva han selv trodde hadde skjedd. Han blir gitt stikkord, og bedt om å fylle ut et hendelsesforløp. Og han får i oppdrag å beskrive «som manus til en film» hva som hadde skjedd med Birgitte Tengs.

Jeg foreslo at han skulle skrive en historie. Det var min idé.

Stian Elle

– Jeg foreslo at han skulle skrive en historie. Det var min idé, skulle Elle senere forklare i rettssaken.

Filmmanuset blir til over flere kvelder og netter på cella. Det starter som en beskrivelse av hendelsesforløpet som leder opp til drapet, observert utenfra. Den 25. februar 1997 protokollfører Elle fetterens beskrivelse av hvordan en mann forgrep seg på og drepte Birgitte Tengs.

Fire dager senere er det fetteren selv som er hovedpersonen i filmmanuset. Lørdag 1. mars 1997 underskriver fetteren tilståelsen som beskriver hvordan han drepte kusinen sin.

Nå, trodde alle, var saken oppklart. Mens lokalbefolkningen sendte blomster til Finsal, blir Kripos-etterforskerne hyllet i mediene. Finsal og Elle sto tilbake nærmest som helter. Etter to år hadde et splittet lokalsamfunn endelig fått et svar. Snart kunne de gå videre.

Elle i vinden

I filmklippet kommer en dresskledd og rakrygget Stian Elle gående over veien mot journalistene som har samlet seg utenfor Haugesund politikammer. Hodet er hevet. Avhøreren ser tilfreds ut.

«Det er denne mannen, Kripos-betjent Stian Elle, som har fått ut tilståelsen. Han har avhørt den siktede intensivt de siste tre ukene», sier en kvinnestemme.

Datoen er 2. mars 1997, dagen etter tilståelsen. Nyhetsinnslaget fra TV Haugaland klippes videre. Mens vinden trekker i dressjakka har Elle stoppet opp på fortauet foran journalistene og fotografene. Noe blir sagt; vi hører ikke hva. Elle sprekker opp i et stort smil. Det er lettelse i ansiktet.

Kanskje er det en liten bør som er løftet fra skuldrene hans? Kanskje ser han framover mot en ny hverdag, mot roligere dager? Elle har hatt mange tøffe uker med lange arbeidsdager.

Elle er ikke med på politiets offisielle pressekonferanse, men i filmklippet er det han som er omsvermet. Han stopper opp foran inngangsdøra til politikammeret. Lar seg fotografere fra alle vinkler. Elle smiler ikke til fotografene. Et alvorstynget drag har tatt plass i ansiktet hans.

Han ser ikke inn i kameraene når blitslysene glimter i glassdøra bak ham. Blikket er hevet, og fokuset virker å være et helt annet sted.

Mon tro hva han tenker?

Privat lykke

Sola skinte på Stian Elle våren 1997. Han hadde lykkes med å få en tilståelse i den mest omtalte drapssaken i Norge på lang tid. Hans rennommé som en av politiets aller beste, hadde blitt ytterligere styrket. Profesjonelt var han på topp.

Underveis i Birgitte Tengs-saken hadde det dessuten oppstått søt musikk mellom ham og den sju år yngre Sølvi Ersland fra Haugesund. De hadde møttes før Birgitte Tengs-saken, men det var mens etterforskningen pågikk at de ble et par.

– Stian var utrolig sosial, lojal, omtenksom og rettferdig. En glad gutt. Showman hvis det var det om å gjøre, minnes Ersland.

Alle som jobber med kommunikasjon, vet at du må skape en relasjon. Og Stian var veldig god på å skape relasjoner.

Sølvi Ersland, samboer

Hun hadde to barn fra tidligere da hun møtte Elle.

– Han tok dem til seg som sine egne, og fulgte dem opp i bauger og kanter. Han var som en far for dem.

De flyttet sammen, og ble en familie på fire. Først i Haugesund, før de høsten 1998 kjøpe en leilighet ikke langt unna Elles foreldre i Drøbak. Elle og Ersland var en god match, også profesjonelt. Ersland er utdannet lærer og veileder innenfor kommunikasjon, og trekker paralleller mellom sitt eget yrke og Elles jobb som etterforsker.

– Det overlappet litt, dette som går på det finurlige med menneskesinnet, forteller Ersland.

– Alle som jobber med kommunikasjon, vet at du må skape en relasjon. Og Stian var veldig god på å skape relasjoner. Vi leste masse fagstoff begge to, på våre forskjellige områder, og hadde mange diskusjoner. Sånn sett kjente jeg ganske mye til det han drev med, men med gjensidig taushetsplikt innenfor husets fire vegger. Sånn bør det være med den type jobb. Du må lette litt på trykket.

Sommeren 1997 hadde ikke Elle noe stort behov for å lette på trykket. Han var på vei videre i karrieren, med nye Kripos-oppdrag, samtidig som han forberedte seg til rettssaken mot fetteren. Rettssaken var nærmest som en formalitet å regne. Tilståelsen lå på bordet, og saken var så å si avgjort allerede.

Hjernevask i media

Så: Midt under forberedelsene til rettssaken i Karmsund Herredsrett, smalt bomben. Den 29. juli 1997 gikk fetterens advokat ut i VG med beskjed om at fetteren trekker tilståelsen.

– Dette er ikke å oppfatte som noen kritikk av politiet. Det er ikke slik at vi har noe å utsette på den behandling min klient har fått. Men man har benyttet seg av en farlig metode, nemlig tillit. Min klient har aldri husket drapet, han har bare følt seg overbevist om at virkeligheten forholdt seg slik politiet fremla den for ham, sa Arvid Sjødin til avisen.

Etterforskningsleder Finsal sier det er forholdsvis uvanlig at tilståelser blir trukket.

– Det ville selvfølgelig vært mye greiere om tilståelsen ble stående, men vi forholdt oss profesjonelt til at den ble trukket. Dette så nok annerledes ut fra utsiden. Samtidig var det da kritikken begynte å komme. Det snudde trill rundt.

En drøy måned før rettssaken tok fetteren på eget initiativ en løgndetektortest. Professor Sven Svebak fra NTNU var den eneste i landet som gjennomførte slike tester, og han var sikker i sin sak: Fetteren var uskyldig.

Men Svebak gikk lengre i sin tolkning av resultatene. Han mente fetteren kunne ha blitt hjernevasket under avhørene, og således forledet til å tilstå noe han ikke hadde gjort.

Konklusjonen var oppsiktsvekkende, og skapte stor medieinteresse. «– SIKTEDE BLE HJERNEVASKET», slo Dagbladet opp over en helside. «Blir uskyldige dømt i Norge?» spurte VG dagen før rettssaken startet.

Opinionen var i ferd med å snu.

 

Stormløp i herredsretten

Den offentlige interessen for rettssaken i Karmsund Herredsrett nådde nye høyder etter utviklingen i saken høsten 1997. Provisoriske lokaler måtte tas i bruk for å få plass til alle tilhørerne og mediene som ønsket å være til stede.

Fetteren var tiltalt for forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Det tok likevel ikke lang tid før politiets etterforskning – og da spesielt avhørene av fetteren – kom i fokus. Allerede på rettssakens andre dag, gikk fetterens advokater hardt ut mot Kripos.

Kripos driver ikke med press. Personen jeg avhører får god tid. Jeg legger aldri ordene i munnen på noen.

Stian Elle

«Punkt for punkt slaktet forsvarerne i går de metoder Kripos-etterforskerne Stian Elle og Ståle Finsal har brukt under avhørene av Birgitte Tengs drapstiltalte fetter», var Bergens Tidendes beskrivelse av Sjødin og medforsvarer Gunnar Ø. Helgevolds to timer lange «stormløp» mot politiet i Karmsund Herredsrett.

Finsal forklarte seg for retten mandag 3. november 1997. To dager senere var det Elles tur. Det var da han gikk forbi TV2s kamera med dokumentmappen under armen; selvsikker og rakrygget, med blikket vendt forover, før han i en brøkdel av et sekund så rett inn i kameralinsa.

Elles forklaring imponerte ikke mediene. Dersom han leste Dagbladet dagen etter at han vitnet, ville han ha blitt møtt av denne ramsalte beskrivelsen fra kommentator Hilde Haugsgjerd:

«Hvis menneskesinnet er slik at det er mulig å tilstå et drap man ikke har begått, så la alle gode makter sørge for at ikke noen jeg er glad i, havner som uskyldig drapsmistenkt i avhør hos Kripos.»

I kommentaren «Forført til å tilstå» mente Haugsgjerd at Elle «fikk den siktete 20-åringen til å tilstå drapet under omstendigheter der rettssikkerheten ikke var god nok og ved hjelp av metoder en politimann umulig kan ha kompetanse til å bruke».

– Kripos driver ikke med press. Personen jeg avhører får god tid. Jeg legger aldri ordene i munnen på noen. Ærlighet og troverdighet i avhørssituasjonen er viktig for meg, understreket Elle selv fra

vitneboksen.

Ikke alle trodde ham på det. Under Sjødins avslutningsprosedyre hamret advokaten igjen løs mot Elle og avhørsmetodene. Elle, mente Sjødin, hadde manipulert fetteren til å tilstå, noe han ble bredt referert på i riksmediene.

– Metoden med lange samtaler mellom avhørene og beskjed om å skrive fortellinger om hva som kunne skjedd drapsnatten, hører ikke noe sted hjemme, sa Sjødin, og kalte tilståelsen for en «eventyrfortelling».

Likevel, hardkjøret mot politiets etterforskning til tross; den 27. november 1997 falt dommen. Fetteren ble kjent skyldig på alle tiltalepunkter, og dømt til 14 års fengsel for drapet.

Han anket dommen på stedet.

Avhørerens dagbok

I påvente av ankesaken i Gulating lagmannsrett, gikk hverdagen tilbake til normalen for Elle. Han dro tilbake til Kripos, og ble sendt ut på nye oppdrag. Men ikke alt var som før. Da han i januar 1998 ble satt til å avhøre en mann som var siktet i en drapssak, nektet mannen å sitte alene i avhør sammen med Elle.

I Aftenposten trakk forsvarer Harald Stabell fram årsaken: Avhørene av fetteren til Birgitte Tengs.

– Vi forsvarere er blitt mer bevisst farene ved politiavhør etter Karmøy-saken. En advokat til stede gir klienten trygghet, sier Stabell, som understreket at han ikke ønsket å kritisere Stian Elle.

 

Elle avslo muligheten til å kommentere uttalelsen. Etterforskningsleder Arnfinn Sandstad uttalte at Elle tidligere «klart har gitt uttrykk for at han gjerne ser at det er en advokat til stede under avhør, slik at han slipper slike beskyldninger».

Under Elles avhør av fetteren, var dette så å si aldri tilfelle. Istedenfor ble det ofte ord mot ord i herredsretten – bare Elle og fetteren visste nøyaktig hva som hadde blitt sagt og gjort i avhørsrommet, og deres versjoner var tidvis sterkt motstridende.

Dette lå til grunn for advokat Sjødins ønske om å få utlevert Elles personlige dagbok til ankesaken. Og nesten på dagen ett år etter at fetteren signerte tilståelsen, kom rettskjennelsen om at dagbøkene til Elle og de andre etterforskerne måtte frigis for lagmannsretten.

På Kripos var det helt vanlig å føre slike dagbøker på den tiden. Det hadde aldri skjedd tidligere at noen av dem hadde blitt lagt fram for retten. Innholdet i notatene kunne være alt fra ting man måtte huske eller spesielle momenter man skulle ta opp underveis, til saker av mer privat art – som påminnelser om å ringe noen på bursdagen.

Mye av det som ble plukket ut og trukket fram, også av mediene, var aldri ment for offentligheten og ble gjerne også tatt ut av sammenhengen.

Ståle Finsal, etterforskningsleder Kripos

– Mye av det som ble plukket ut og trukket fram, også av mediene, var aldri ment for offentligheten og ble gjerne også tatt ut av sammenhengen. Jeg var sterk motstander av å gi fra meg den boka, hvor det også sto mye av privat art, sier etterforskningsleder Finsal.

Formuleringene i dagbøkene bærer også preg av dette, sier han.

– Det er klart at hvis du skriver for andre, vil du uttrykke deg på en annen måte enn om du skriver for deg selv. Hvis noen skal lese det, og tolke det, og særlig om det skal gjøres 15-20 år etterpå, vil du nok være svært nøye med hvordan du formulerer deg. Stian skrev også en rapport om alt som skjedde i dagbøkene, som ligger i saken. Ingenting ble hemmeligholdt.

Finsal var opprørt over å måtte utlevere dagboken sin. Det samme var Elle, ifølge samboer Ersland.

– Han synes ikke noe særlig om at den ble utlevert. Dette var jo hans dagbok, med dels private notater som ikke var en del av saken. Det var ment personlig. Man skulle tro det var rapportene som ble skrevet som burde være grunnlaget i rettssaken.

SØKELYSET: (1) I januar 1997 ble Stian Elle flydd inn til Haugesund for å avhøre fetteren til Birgitte Tengs. (2) I mars 1997, etter 180 timer i avhør med Stian Elle, tilsto fetteren drapet. (3) I rettssalen flyttes gradvis fokuset over på Stian Elle, avhørsmetodene og dagboken. (4) Stian Elle stilles til veggs for avhørene av fetteren, både av forsvarerne og i talløse medieoppslag.

En blå ringperm

Stian Elle er kledd i hvit skjorte, sort slips og en lysegrå dressjakke. Han står lent over en stol mens han blar i en ringperm på bordet foran ham. Filmklippet fra rettssalen viser en alvorstynget Elle i minuttene før han skal vitne i ankesaken.

«Dagboka til Kripos-førstebetjent Stian Elle, blir nå mer og mer sentral i Gulating lagmannsretts behandling av Birgitte Tengs-saken. Den detaljerte gjennomgangen av hva som har foregått under avhørene i februar og mars i fjor, blir kritisert i sterke ordelag fra forsvarets side», sier TV Haugalands kommentator mens filmklippet fortsetter.

Det står et hvitt plastglass og en lang mikrofon på bordet. Elle fortsetter å bla i den blå ringpermen mens filmklippet zoomer inn på hendene hans. Han har en gullklokke med sort rem på venstre håndledd, en ring på hver hånd. Tettskreven håndskrift dekker flere av sidene i den tykke bunken med ark som utgjør Stian Elles dagbok.

Opptaket klipper til et nærbilde av ringpermen. Øverst på ryggen står det skrevet «BIRGITTE» med store bokstaver. Nærbildet avslører det som ser ut som et mobilnummer og antall sider i dagboken. Det er 231 av dem.

Et siste klipp; vi ser Elle bakfra nå, med ansiktet vendt mot de tre dommerne. Han trekker ut stolen og setter seg tungt ned. Så vrir han litt på kroppen, griper armlenene og justerer sittestillingen.

 

Bomben i rettssalen

Allerede to uker før ankesaken, begynte opplysninger fra Elles dagbok å lekke ut i media. «Dagbok-bombe» var Dagbladets forsmak på hva som skulle komme etter at retten ble satt den 4. mai 1998 og detaljene i dagboken ble brettet ut for offentligheten.

I vitneboksen måtte Elle selv, i løpet av tre lange dager, gå gjennom dagboknotatene. Fetterens forsvarere trakk fram enkeltformuleringer og momenter fra notatene, som Elle måtte forklare seg om. Det var en utilpass etterforsker som ble grillet i lagmannsretten.

 

– Det føles rart at man skal redegjøre slik for sine egne notater i retten. Hadde jeg visst at jeg måtte lese høyt fra boka i retten, ville jeg skrevet mer utførlig. En del av innholdet kan derfor lett misforstås, sa Elle fra vitneboksen.

Han understreket overfor juryen at dagboken bare var ment for ham selv, men mediene betraktet Elles private notater som godt stoff. Den «hemmelige dagboken» og innholdet i den, ble gjenstand for talløse avisartikler i mai og juni 1998. Medietrykket var enormt.

– Stian var vant til å være i media, og stort sett var det ikke han som uttalte seg. Men det var ikke alltid like kjekt. Spesielt ikke når kritikken begynte å komme. Journalistene kunne være ganske pågående, og ringte gjerne til barna. Da fikk de beskjed om å skygge unna, forteller samboer Ersland.

Å verne barna ble det viktigste, fortsetter hun.

– Ellers synes jeg Stian taklet det greit. Man blir jo vant til det også. Vi hadde et ganske realistisk forhold til medietrykket og var det noe, så tok vi det hjemme. Vi var ganske flinke til å få utløp for frustrasjonen underveis, sier Ersland.

Hjemme i Drøbak fulgte barndomsvennene Jan Willy Karlsen og Kari Botten Karlsen ankesaken på nyhetene. På TV så de Elle på vei inn for å vitne. De så ham sette seg ned, med kameraet i ryggen. De merket det med en gang. Noe stemte ikke.

– Man lærer seg kroppsspråket til dem man kjenner godt, sier Jan Willy Karlsen.

– Jeg så på TV-klippet at han ikke likte seg. Det var en ukomfortabel situasjon for ham. Det var første gang jeg så ham på nesten ett år, men dette var ikke den Stian vi kjente.

En engelsk ekspert

Presset mot Elle ble tøffere. Til ankesaken hadde forsvaret hentet inn den britiske psykologen Gisli Gudjonsson, som hadde gransket falske tilståelser i over 20 år. Under sitt vitnemål slaktet han Elles avhør av fetteren.

– Det er ingen tvil om at den såkalte tilståelsen ikke er til å stole på. Dette er en veldig sterk sak. Det er uvanlig at jeg gir så sterke konklusjoner som jeg gjør i denne saken, sa Gudjonsson i retten.

 

Under sitt vitnemål henviste han hyppig til Elles dagbok. Det var hevet over enhver tvil, mente psykologen, at Elle presset og manipulerte fram en falsk tilståelse.

Vitnemålet feller en knusende dom over avhørsmetodikken Elle brukte. Diskrediteringen av avhørene og tilståelsen, var etter all sannsynlighet også avgjørende for at Gulating lagmannsrett onsdag 17. juni 1998 slo fast at fetteren ikke var skyldig.

Påtalemyndigheten tok avgjørelsen til etterretning. Fetteren kunne gå ut av rettssalen som en fri mann, men han var merket for livet. Birgitte Tengs-saken kom for alltid til å hefte ved ham. Det samme skulle bli tilfelle for Elle.

 

Allerede før dommen ble avsagt, hadde fetterens advokat oversendt en 22 sider lang anmeldelse til SEFO, Det særskilte etterforskningsorganet for politisaker. Fire personer ble navngitt og anmeldt. Elle og Finsal var to av dem. Vinteren 1998-1999 blir de avhørt av SEFO i Agder.

– Det er klart det var noe vi gjerne skulle vært foruten. Man fikk ikke noen «kjære mor»-behandling fra SEFO den gangen. Det var ingen behagelig situasjon, men samtidig ingenting å være redd for. Jeg tror ikke Stian opplevde det noe annerledes, sier Finsal.

Avgjørelsen kom våren 1999. SEFO henla anmeldelsen som intet straffbart forhold bevist.

– Konklusjonen var veldig enkel: Ut ifra gjeldende regelverk, hadde det ikke skjedd noe straffbart, sier Finsal.

Sjødin klaget likevel saken inn for Riksadvokaten. 17. april 1999 ble klagen avvist, og med det var spørsmålet om strafferettslig ansvar endelig avgjort.

Mot en ny tid

Noe var likevel i emning. Samme høst innkalte riksadvokat Tor-Aksel Busch de involverte partene i Birgitte Tengs-saken til et møte på hans kontor den 21. oktober, for å gjennomgå saken i et «læringsperspektiv». Både Elle og Finsal var til stede.

Møtet fikk konkrete konsekvenser for hvordan politiets etterforskning skulle foregå i framtiden. Det ble raskt avholdt et seminar om etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsmann. Riksadvokaten satte ned en arbeidsgruppe som blant annet skulle beskrive og vurdere eksisterende etterforskningsmetoder.

Og like før jul 1999 ble Riksadvokatens såkalte «etterforskningsrundskriv» sendt ut; et dokument som blant annet påla innstramminger i bruk av sakkyndige og krav om daglig protokollering av avhør.

Etterforskningsrundskrivet og arbeidsgruppens senere rapport, ble sentrale for videreutviklingen av avhørsfaget. Men et annet dokument skulle vise seg å bli enda viktigere. For på samme tid som møtet hos Riksadvokaten fant sted, leverte Asbjørn Rachlew inn sin masteroppgave i avhørspsykologi, etter å ha studert i ett år ved Universitetet i Liverpool.

Denne masteroppgaven kom til å legge grunnlaget for et paradigmeskifte i norsk politi.

LES VIDERE: SYNDEBUKKEN - DEL 3: SAKEN SOM ALDRI SLAPP

Powered by Labrador CMS