Artikkelforfatteren ønsker seg bedre kvalitet på den operative utdanningen ved Politihøgskolen, men ikke på bekostning av samfunnsfagene. Bildet er hentet fra en øvelse for tredjeårsstudenter i Stavern, våren 2012.
Artikkelforfatteren ønsker seg bedre kvalitet på den operative utdanningen ved Politihøgskolen, men ikke på bekostning av samfunnsfagene. Bildet er hentet fra en øvelse for tredjeårsstudenter i Stavern, våren 2012. (Foto: Erik Inderhaug)

Samfunnsfag på Politihøgskolen - skivebom eller innertier?

I en kronikk av Åsmund Birkeland med flere i marsutgaven av Politiforum, imøtegår de noen av mytene som finnes om fagene kriminologi og sosiologi ved Politihøgskolen. Forfatterne begrunner på en meget god måte viktigheten av samfunnsfagene i utdanningen.

  • Endret

Mot slutten av kronikken stilles det spørsmål om den økende kritikken av samfunnsfagene i politiutdanningen kan være et utrykk for den kulturen som Gjørv-kommisjonen hevder er problematisk i politiet. Her mener jeg de tar opp en meget interessant problemstilling.

I Politiforum måneden etter var det trykket et debattinnlegg fra politihøgskolestudenten Harald Hollerud, der han svarer på denne kronikken ved blant annet å kalle den «skivebom». Han sier han ikke forstår hvordan sosiologi kan være relevant for hans jobb som politimann, og hevder at dette faget går på bekostning av operativ trening ved Politihøgskolen. Jeg vil berømme ham for at han gjør det han selv omtaler som en «modig øvelse» – å si ifra om egne mangler som bunner i en utilstrekkelig operativ politiutdanning.

Fordi jeg selv hadde et sammenligningsgrunnlag, siden jeg hadde bakgrunn fra operative fag fra før jeg begynte på Politihøgskolen, forsto jeg tidlig at kvaliteten på den operative utdanningen for vanlige polititjenestemenn i all hovedsak er elendig. Med noen få unntak har jeg erfart at dette gjelder både for Politihøgskolens grunnutdanning, og for den årlige innsatstreningen i distriktene.

Jeg støtter Hollerud i hans kritikk av den operative utdanningen, men er uenig i hans påstand om at sosiologi går på bekostning av operativ trening. Å ofre de få sosiologitimene til fordel for operative fag ville uansett bare ha vært være en dråpe i havet på veien mot å skape en operativ utdanning som holder mål.

Lojalitet og lydighet

Det er beundringsverdig de gangene polititjenestemenn tør å gå åpent ut og kritisere mangler på operativ evne i politiet, men jeg vil påstå at de retter skytset i helt feil retning når de hevder at samfunnsfagene er en del av problemet. Samfunnsfagene bidrar til å gi studentene økt samfunnsforståelse, samt å styrke deres evner til selvstendig og kritisk refleksjon. Dette er kunnskap og evner som det etter min erfaring er stor mangelvare på mange steder i politiet.

Likevel er det ikke først og fremst mangelen på politiansatte som er i stand til å tenke selv som er hovedproblemet, men heller fraværet av en evne og vilje til å stå frem med et kritisk perspektiv på politiets yrkesutøvelse. I tillegg er det vesentlige mangler på gode strukturer i organisasjonen som kan sette den i stand til å nyttiggjøre seg kritikk på en konstruktiv måte, og som kan stimulere til en åpen og kritisk debatt innad i politiet.

Den fremste dyd blant ansatte i politiet er lojalitet og lydighet, og det slås ofte hardt ned på dem som bryter med dette. Som tillitsvalgt i politiet fikk jeg høre flere beskrivelser av en fryktkultur på de fleste nivåer i etaten, også fra driftsenhetsledere som satt i politimesterens ledergruppe.

Nettopp denne kulturen er det jeg oppfatter at Gjørv-kommisjonen kritiserer politiet for. Dessverre har jeg sett skuffende lite offentlig debatt rundt dette problemet, spesielt fra ansatte i politiet. I stedet kommer det en økende kritikk mot de delene av politiet som fremmer en dypere vurderingsevne, slik blant annet samfunnsfagene på Politihøgskolen gjør.

Bildet som dannes gir et inntrykk av en manglende vilje til å ta et oppgjør med denne kulturen, både blant ansatte i politiet, men også fra politisk hold. Hvis problemet ikke først og fremst er for dårlige økonomiske rammer eller mangler på instrukser og øvelser, men en kultur som hindrer politietaten i å være en lærende organisasjon, hvorfor er ikke denne kulturen et større tema på dagsordenen?

Fryktkulturen innad i politiet er det som først og fremst hindrer ansatte i å tenke selvstendig og kreativt, og setter dem ute av stand til selv å endre kulturen innenfra. Det er dagens ledere og bærere av den gjeldende kulturen som rekrutterer morgendagens ledere i politiet. Ønsker du en lang og lysende karriere, så lønner det seg å spille på lag med ledelsen. Da må de kritiske tankene vike for egne karriereambisjoner. Det fører igjen til at denne kulturen av lojalitet og manglende selvstendig tenkning reproduseres i stedet for å endres.

Jeg kan meget godt forstå ansatte i politiet som vegrer seg for å stå frem. Jeg har selv fått oppleve på kroppen hvilken belastning det kan være da jeg som politibetjent valgte å varsle om flere kritikkverdige og straffbare forhold utført av en polititjenestemann i en lederstilling der jeg jobbet. Politidistriktet hadde ingen rutiner på plass for å ivareta varslere, og jeg ble utsatt for en gjengjeldelse der både personen jeg varslet om og hans støttespillere var villige til å gjøre seg til lovbrytere for å dekke over det som hadde skjedd, og diskreditere meg som varsler.

Takket være god hjelp fra Politiets Fellesforbund klarte jeg meg gjennom dette. Politidistriktet er nå under etterforskning av Spesialenheten for politisaker for behandlingen de utsatte meg for. Likevel valgte jeg etter langvarig trakassering og påfølgende sykemelding å til slutt si opp min stilling i politiet. Jeg unner virkelig ingen å måtte gå gjennom det jeg har gjort, og jeg tror mange av dem som så hva som skjedde med meg fikk en enda større frykt for å varsle om kritikkverdige og straffbare forhold i politiet.

Må tørre å endre

Politietaten har en lang vei å gå før de har en kultur som er preget av åpenhet og læring, i stedet for resignasjon og frykt. Men jeg tror ikke en oppnår denne endringen lettere ved å utdanne polititjenestemenn som har enda dårligere forutsetninger for selvstendig refleksjon.

Samfunnsfagene på Politihøgskolen er sentrale for å ivareta denne siden av utdanningen, selv om de nok har et forbedringspotensial i hvordan de kan nå frem til unge og ivrige politistudenter som gleder seg til å komme ut i tjenesten. Dersom en skal klare å leve opp til befolkningens forventninger til politiet er det nok aller viktigst at utdanningen i de operative fagene blir av en helt annen kvalitet enn slik de er i dag. Men ikke på bekostning av de få studiepoengene samfunnsfagene opptar.

Vi trenger ikke bare polititjenestemenn med gode operative ferdigheter, men også med evne til å tenke selv og til å tørre å være med på å endre kulturen i politiet.

Skrekkeksempelet på lojale og lydige polititjenestemenn er de som deltok i deportasjonen av jødene under Andre verdenskrig. Politiet har selvfølgelig kommet langt siden den gang, men jeg tror likevel ikke det ville være særlig vanskelig å finne villige polititjenestemenn og -kvinner hvis det ble gitt ordre om deportasjon av Rom-folket fra Norge i dag. Spesielt ikke hvis de fikk overtidsbetalt og en gratis baguett til lunsj.

Til toppen