Særalders- grensen – ikke for alle…

Nå arbeider jeg ved lensmannskontoret i hjembygda mi, Gol.

I nesten alle disse årene har jeg vært i operativ tjeneste, hvorav mange år med alenevakter. Arbeidstidsbestemmelser var et ukjent begrep, og vi jobbet nær sagt døgnet rundt. Reservetjeneste både på hverdager, i helger, høytider, og 17. mai preget arbeidshverdag og fritid.

Alle disse vaktene genererte utallige overtidstimer. I mange år hadde vi årlig cirka 4-600 timer overtid, noe som også skyldtes at etaten var underbemannet. Aldri hørte vi noen stille spørsmålet om all jobbingen var uforsvarlig, selv om det jo fantes en arbeidsmiljølov den gang, også.

All denne jobbingen over mange år gikk selvsagt på bekostning av familie og fritid. Hvis vi var ute på oppdrag om natten, stilte vi alltid på jobb klokken 08.00 neste dag.

Begrep som kompenserende hvile eller «brudd» fantes ikke. Selv jobbet jeg som regel overtid natt til 17. mai frem til den lyse morgen, med bare noen få timers søvn før det var på med bunad eller uniform for å feire nasjonaldagen.

All skift og overtidsjobbingen har naturligvis satt sine spor. Jeg må med hånden på hjertet erkjenne at jeg føler meg sliten, ja på grensen til utslitt.

Mange med meg, vil påstå at vi i lensmannsetaten faktisk har hatt større arbeidsbelastninger enn våre kolleger ved politistasjonene. De hadde sine aktive tjenestesett, og kunne selv velge sine overtidssett. Deres arbeidstid var bedre regulert, og mer forutsigbar.

Vi måtte, da vi hadde hjemmevakt, svare nødtelefoner fra sengekanten, stå opp nattestid, ut i kulda for å løse alle typer oppdrag, også de skarpe. Det var nesten alltid uten bistand fra UEH, helikopter, hundepatruljer eller andre enheter.

Etter mange år med skiftarbeid, overtid og andre belastninger, fikk vi innført Arbeidstidsbestemmelser i etaten. Dette var selvsagt bra, sett i et HMS-perspektiv. Som kjent er det jo statistikk som viser at det er lavere levealder for politifolk enn gjennomsnittet av befolkningen.

Årene i etaten har gått utrolig fort, og jeg nærmer meg nå pensjonsalder. Mange av mine politikolleger fra samme kullet, kan nå gå av med pensjon ved 57 år, takket være særaldersgrensen. Dette gjelder dessverre ikke meg og mine kolleger i lensmannsetaten, da vi er plassert i «feil» stillingskode.

Selv om vi for lengst har blitt et såkalt enhetspoliti, er det altså forskjellige særaldersgrenser for politi- og lensmannsetaten.

Denne ordningen med ulik særaldersgrense i etaten, mener jeg det er på høy tid å ta opp til ny vurdering, da dette synes å være en høyst urimelig og urettferdig ordning. Særaldersgrensen bør, etter min mening, være en lik rettighet for alle politiansatte i etaten, som har behov for, og som ønsker å gå av med pensjon.

For de av oss i lensmannsetaten som ønsker å gå av med pensjon ved 57 år, er det visstnok et krav om at man må ha vært ansatt ved en politistasjon i minimum ett år. For mitt vedkommende er «løsningen» at jeg søker en stilling ved Hønefoss politistasjon, som ligger 15 mil unna min bopel. Da må jeg det siste året av min yrkeskarriere altså belage meg på en pendlertilværelse, for deretter å kunne gå av med pensjon. Hvilken annen yrkesgruppe har denne ordningen, at man må flytte hjemmefra, for å kunne gå av med pensjon?

Nå er det altså nok engang familien det skal gå utover – foruten meg selv. Nå har barna flyttet ut av redet, men jeg har mann, hund og en gammel mor å ta meg av. Jeg har virkelig et behov for å kunne gå av med pensjon ved 57 år.

Hvor er den så meget omtalte seniorpolitikken?

Jeg tillater meg å be om at PF/POD tar ordningen opp til ny vurdering. Etaten kan da ikke være bekjent av en slik urettferdig behandling av sine ansatte? PF har allerede vedtatt på landsmøtet at det skal jobbes for pensjon, og har uttalt følgende:

«PF vil kreve at systemet med særaldersgrenser opprettholdes, med en økonomisk kompensasjon på dagens nivå».

Så gjenstår det å se!

Hilsen frustrert frue fra Gol