Så kollegaen bli overfalt

«Jeg tenker: Du må da ta deg for med armene! Du ramler mot bakken og må ta deg for!

Det knaser i kjevene hans, men tennene er hele og tunga intakt. Han har et stort kutt i panna. Øyenbrynet henger ned over øyet.

Tankene mine svirrer, er han skutt, knivstukket? Jeg hørte ikke noe smell eller antydning til slåssing. Hva skjedde? Jeg begynner med førstehjelp. Han har ingen sårskader på kroppen. Jeg sjekker for knivstikk, men han var jo bevisstløs før han traff bakken.

Jeg sikrer frie luftveier. Jeg har en vond magefølelse, men biter tennene sammen og sier til meg selv at dette skal gå bra! Han skal klare dette, han er tøff. Jeg kan ikke tenke tanken på at dette er slutten. Dette skal gå bra!

Alt skjer så fort, og jeg får varslet om at min kollega er slått ned og er bevisstløs. Jeg trenger ambulanse og bistand umiddelbart!»

Travel natt

Den 34-årige politikvinnen forteller åpenhjertig til Politiforum om brutaliteten hun opplevde denne mai-natten i Oslo.

Det hadde vært en travel natt, med mye folk i Hegdehaugsveien. Stemningen var amper. Gravearbeider på stedet gjorde forholdene vanskelige for gående.

Det var trangt, nærmest ufremkommelig.

De to politifolkene sto like ved hverandre da det skjedde. Det var kun snakk om en meter mellom dem.

– Vi følte oss trygge i den forstand at vi dekket ryggen til hverandre ved å stå nesten side om side og se motsatt vei. Stemningen var til tider amper, men vi fikk roet de som sto sammen med oss og forklarte i klartekst hva som ville skje videre. Jeg opplevde ikke situasjonen der og da som truende, og vi hadde en viss kontroll på de impliserte partene, forteller hun til Politiforum.

– Selvfølgelig var det mye folk ute, som var på vei hjem fra byen og så videre, så kontroll på alle var umulig. Vi hadde fordelt oppgaver. Han lyttet i en talegruppe for å komme igjennom og be om bistand, men det var mye som skjedde på dette tidspunktet. Jeg gikk over i en annen talegruppe for å loggføre oppdraget og foreta et søk på vedkommende makkeren hadde anholdt. Det var kun snakk om en person. Dette var han som var påsatt håndjern, fortsetter 34-åringen.

Hun får så beskjed på øret om å komme med personalia på vedkommende.

– I det jeg gjør dette, så jeg at kollegaen falt mot bakken rett foran meg. For meg gikk dette i sakte fart. Han tok seg ikke for. Jeg trodde han ble dyttet eller snublet i murkanten på stedet.

Panna først

For 34-åringen som ser kollegaen falle i bakken, går det fortsatt i sakte film.

«Jeg tenker at noe må ha skjedd, han tar seg ikke for med hendene. Han treffer murkanten med panna først og blir liggende helt stille. Urørlig. Bevisstløs. Armene hang ned langs siden da han falt.

Hva skjedde? Han blir liggende på magen med hodet på murkanten. Jeg slipper det jeg har i hendene. Skal til å bøye meg ned, for han ramlet jo nesten på føttene mine. Alt var så uvirkelig!

I det jeg bøyer meg ned til ham, kommer en person løpende over føttene hans, jeg ser bare konturene av personen i sidesynet. Personen sparker ham uforståelig hardt i ansiktet.

Jeg er ikke i tvil om at dette er med viten og vilje. Jeg handler på impuls og bruker all min kraft på å få personen unna kollegaen min.

Det virker som om han vil tråkke på ansiktet hans også, men jeg får stoppet det. Jeg legger meg over, holder kroppen min over ansiktet/overkroppen hans for å beskytte ham så godt jeg kan.

Skjer virkelig dette? En annen person sparker så kollegaen i føttene. Er det to? Er det flere?

Jeg ser gjerningsmannen løpe fra stedet da jeg snur meg etter ham. Jeg ser mye av utseendet hans og bekledningen, men jeg får ikke stoppet ham.

Jeg tar den for meg riktige beslutningen – å redde liv. Jeg gjentar på radioen at jeg trenger bistand. Jeg vil forsikre meg om at operatøren hører meg og forstår.

Jeg gir beskjed om at jeg ikke skifter tilbake til talegruppe 1 på radioen Jeg vet det er hektisk der og at jeg kanskje ikke kommer gjennom. Jeg vurderer alarmknappen, men vet jeg har operatøren i talegruppe 5 til

min disposisjon».

River og sliter

Deretter går tiden fort, og situasjonen blir kaotisk.

«Det kommer mange fulle folk til som river og sliter i meg. Forteller og spør. Det er kaotisk på stedet. Jeg forsøker å holde hodet kaldt. Får folk unna, roper så høyt jeg kan.

Det dukker opp noen kolleger som har frikveld. Det er uoversiktlig og mye støy. Tiden går. Etter noen minutter våkner makkeren - jeg puster lettet ut.

Han spør: «Hva skjedde? Hva skjedde?». Jeg har ikke noe svar å gi ham, jeg vet ikke.

Han går inn og ut av bevissthet. Jeg jobber med å holde ham våken. Holder hodet og nakken stabilt, snakker til ham. Sier at det skal gå bra.

Han må holde seg våken. Han begynner å skjelve. Jeg får en jakke fra noen forbipasserende. Han spør om og om igjen: «Hva skjedde?»

Så ser jeg blålys og jeg blir lettet, men de kjører forbi meg. Jeg gir beskjed til operatøren om at de må snu, komme tilbake.

Så kommer det en ambulanse og flere blålys. Jeg ser meg rundt etter

vitner og gjerningspersoner.

Jeg spør meg selv: Hvordan kunne dette skje? Hva skjedde egentlig? Alle visste jo at vi var politi! Jeg ga ordre til mine kolleger om hvem de måtte avhøre og snakke med, jeg visste at de visste.

Umiddelbart etterpå dro jeg etter ambulansen – rett til Ullevål sykehus.»

Tenkte bevæpning

I ettertid er hun lettet over at det gikk så bra som det gikk, og at kollegaen kan komme til å slippe unna uten varige mén.

Under hendelsen var de to ubevæpnet. 34-åringen har tenkt en del på om resultatet hadde blitt et annet dersom de to var bevæpnet.

– Jeg personlig kunne ikke ha handlet noe annerledes bevæpnet eller ubevæpnet. Ikke makkeren heller. Angrepet kom helt uventet og uprovosert. Vi så ikke angrepet komme. Det var veldig mye folk ute, og en beruset folkemengde. Å tenke våpen i den situasjonen ville være utenkelig og ikke i tråd med våpeninstruksen, sier hun til Politiforum.

Gjerningspersonen løp dessuten fra stedet og inn i folkemengden.

– Jeg kunne ikke ha løpt etter. Men om voldshandlingen hadde skjedd hvis gjerningspersonen visste at vi var bevæpnet blir spekulasjoner fra min side.

Tre personer er siktet i saken, hvorav en har tilstått og erkjent straffeskyld, opplyser politiadvokat Jorid Kihle Berg ved seksjon for organisert kriminalitet i Oslo-politiet.

Siktede er overført til soning av en alvorlig dom fra tidligere. Om alle tre blir tiltalt, er ikke avgjort. Siktelsene lyder på grov vold (straffelovens

§ 229) samt vold mot offentlig tjenestemann (§127).