Riktig tid, feil patrulje

Maja blir kjapt fylt opp av fem trøtte og sultne konstabler, samt en mann fra politireserven. Reservisten er satt inn på grunn av lite bemanning i forbindelse med at OL på Lillehammer skulle starte om noen timer.

Det var tid for pølse med rekesalat på Statoil i Schweigaardsgate. Jeg valgte kjøreruta forbi Nationalgalleriet og Tinghuset. Uvisst hvorfor. Idet vi passerte Nationalgalleriet utbrøt en: «se...en stige», «å se...en knust rute».

Resultatet ble bråbrems og utlasting av mannskap med gittermerker i trynet, klare for pågripelse. Vi bestemte oss raskt for å klatre inn gjennom det knuste vinduet via stigen. Ved tung faglig taktisk vurdering bestemte vi oss for at alle skulle inn å pågripe. Bortsett fra politireservisten som fikk oppgaven med å passe på stigen.

Når første mann var nesten er oppe, begynte stigen å gli. Følgende sitat er hentet fra svensk TV da de viste sekvensen: «...og her kommer norske polisen».

Resultatet for stigemannen ble legevakta. Opp igjen med stigen og vel inne via knust rute ble det igjen av taktiske tungtveiende grunner besluttet å løpe rundt inne i Nationalgalleriet for å pågripe eventuelle gjerningsmenn.

Resultatet av dette var ingen pågrepet skurk, men ekstremt mye «gørr», etter 10 føtter med marsjstøvler. En av konstablene fant på gulvet et kort med to skrikende personer utenpå. Dette kortet ble tatt opp, nøye studert og lest: «Takk for dårlig sikring».

Jeg spurte min høyoperative kollega: «Er det så lurt å ta i kortet med bare hender?»

Frode svarte: «Ehh...nei kanskje ikke det», og slapp kortet ned på gulvet igjen.

Vi fant etter hvert ut at maleriet «Skrik» ikke hang på plassen sin, og dette ble meldt «01». Det å melde at «Skrik» var borte på riksdekkende politisamband, medførte at pressen var på plass og beleiret politireservisten ved stigen iløpet av noen få minutter.

Operativ uteleder «Tøffe Tom» som nå var ankommet åstedet, var ikke direkte imponert. Han var interessert i høre om hvordan vi som første enhet hadde gått frem med tanke på sikring av diagonaler, observasjoner og sikring av spor ved ankomst. Jeg skjønte vel ikke helt problemet hans!

Vi ble etter hvert avløst av åstedsgruppa og kjørte inn til «S» for å skru av, og krype til køys. På vei ut med senga i blikket ble jeg forespurt av vaktleder om noen hadde skrevet rapport som første mann på åstedet.

Jeg bannet inni meg og brukte noen minutter på å hamre ned den hersens rapporten på en gammel skrivemaskin med en rettetast som som vanlig ikke virket. I mine øyne var «Skrik» på denne tiden like mye verdt som den etterlengtede pølsa med rekesalat som var utgangspunktet for hele turen.

Rapporten ble deretter.

Vel hjemme blinket «Skrik» og verdien 400 millioner kroner mot meg fra tekst-TV. Jeg la meg deretter til å sove med noe høyere puls enn vanlig.

Jeg burde vel egentlig ha drømt om opptreden på åstedet og sporsikring denne formiddagen i dyp søvn. Men jeg gjorde ikke det.