Reformen som gikk motsatt vei

I 2006 ble det gjennomført en omfattende strukturdebatt om politiet i England og Wales. Penger skulle spares og politiet nedbemannes. Politiledelsen argumenterte for å redusere fra 41 til 12 politidistrikter for å få større og robuste enheter, slik at de kunne settes i stand til å håndtere kriminaliteten på en mer håndfast måte.

­– Men da vi gikk inn og analyserte materialet, fant vi ikke bevis for at større politienheter ble mer effektive. Det vi faktisk fant, var at mindre enheter var mer effektive. Store politienheter var rett og slett ikke bra sett opp mot målene som var satt for politiet. Dette støttes av undersøkelser gjort i USA, der funnene viser at store politienheter ble mindre effektive, sier Barry Loveday til Politiforum.

Til daglig er han foreleser ved Universitetet i Portsmouth.

Alle i ett møterom

Loveday viser til at ledelsen både i politiet og det politiske apparatet, helt opp til Tony Blair, var enige i at løsningen er å slå sammen politidistriktene. Fra politiets egne rekker var det liten motstand. Dette støttet arbeidet med å slå sammen politidistriktene, og resultatet var en regjeringsbeslutning om å etablere større politiregioner.

En av fordelene var at man på denne måten skulle få plass til alle regionlederne i ett rom, slik at landets politisjef kunne snakke til strategisk ledelse samtidig. Man antok samtidig at færre politisjefer ville føre til større enighet, og det ville være lettere for landets politisjef å få gjennomført nødvendige tiltak.

Men konsekvensene ga økt bekymring. Det truet opplegget med lokalt politiarbeid, og uavhengige analyser plukket regjeringens argumenter om fordeler med større enheter fra hverandre. Analysene indikerte samtidig at kriminalitetsbekjempelsen ikke kunne settes i sammenheng med størrelsen på politistyrken.

Igjen viste det seg at små styrker viste bedre resultater enn store politienheter.

– Analysene viste at det var store fordeler ved å ha politiet forankret opp mot lokale myndigheter. Vi så at politiet var gode til å identifisere problemene, men at de selv ikke hadde nok ressurser til å håndtere kriminaliteten. Men lokale myndighetene hadde vilje og ressurser å sette inn i samarbeid med politiet, sier Loveday.

Han spør hvorfor det er slik at det bestandig er størrelsen på enhetene man snakker om når det blir behov for effektivisering.

– Hvorfor ser man ikke heller på et moderniseringsprogram? spør Loveday.

Han viser til erfaringer med et moderniseringsprogram som involverte alle ansatte i et konkret område i England. I løpet av kort tid ga opplegget meget store forbedringer. Lokal involvering og bruk av sivile i politiet på en ny måte, også i etterforskningen, reduserte etterforskningstiden med 50 prosent.

– De ulike testområdene ga alle store positive resultater. Det forteller meg at selv om du flytter dekkstolene på Titanic, så forhindret ikke det at båten sank. Man må anerkjenne betydningen av et bredt samarbeid mellom politiet og andre lokale etater og aktører, sier Loveday, og fortsetter:

– I vår forskning finner vi ikke bevist at en sentralisering av politistyrkene revitaliserer politiet, det skaper bare større politibyråkrati. Det er heller ikke gjort funn i forskningen som viser at den totale servicen ble bedre av å skape større politienheter.

Ikke bare politiets ansvar

I 2003 ga de konservative partiene uttrykk for at de ikke var overbevist om at ønsket om å kunne samle alle topplederne i ett møterom var løsningen. De ville heller styrke det lokale politiet. Det ville de blant annet gjøre ved en ordning der politisjefene skulle velges av lokalbefolkningen.

Måltallene skulle utarbeides lokalt. Mål satt av en sentral politiledelse var uten lokal verdi, og man så at sentraliseringen førte til at politiet mistet kontroll og styrke lokalt. I noen tilfeller så man hele områder hvor folk kviet seg for å gå ut, og enkelte samfunn var preget av antisosial oppførsel. Politiet ga etter manges syn for liten respons til problemområdene der de ønsket forsterket politioppmerksomhet.

En politiinspektør erkjente at politiet hadde mistet kontrollen i gatene. Det var lite som tydet på at problemet ville blitt løst med større politienheter.

– Vi vet at politiet alene ikke kan håndtere all kriminalitet, men er nødt til å samarbeide med andre. De konservative partiene ønsket å gi offentligheten kontroll over politiet, og gi velgerne direkte makt over politisjefene. Hvis de ikke var tilfreds med politiets innsats, ble sjefene rett og slett ikke gjenvalgt, sier Loveday.

Norsk politi har lenge lett etter bedre måleparametre.

– Man må ikke bruke kriminalstatistikken som eneste parameter, understreker Loveday.

– Et mål som kan være til hjelp for å vurdere politiets effektivitet, er å spørre folk om hvor trygge de føler seg ute i det offentlige rom. Målet kan for eksempel være følelsen av at det er trygt å ferdes ute i offentlige områder, og at man ikke skal være redd for å svare når det ringer på døren. Det skal faktisk ikke være slik at eldre mennesker føler at de har portforbud.

Lokale kilder er avgjørende

Hans råd til norsk kriminalitetsbekjempelse er tydelig.

– Lokale krefter må jobbe i lag. Ulike politienheter må finne funksjoner som kan deles. Samtidig må en nasjonal enhet kunne håndtere større hendelser eller kriminalitet som går utenpå lokale ressurser.

Og vi må anerkjenne at lokale informasjonskilder er helt avgjørende.

Loveday advarer med hva som skjer hvis det blir for mye preg av et nasjonalt styrt politi uten lokal involvering.

– Se på nasjonalpolitiet i Frankrike og den lave tilliten befolkningen har til fransk politi. De er hatet av befolkningen, og de har null tillit. Nasjonalpolitiet har fjernet politiet så mye fra den lokale offentligheten at de har blitt borte. De har fått politifolk som ikke kjenner innbyggerne. De kommer på utrykning, rydder opp, og reiser igjen, uten noen lokal forpliktelse. Etter mitt syn er det bedre å gå andre veien. Jo flere muligheter politiet har for å samarbeide med lokale krefter, jo bedre er det for innbyggerne, sier Loveday.