Redaktør om situasjonen i Bodø-politiet: Helt fjernt

Alle sa det kom til å skje. Og nå ser vi resultatet av den utskjelte politireformen - på nært hold.

  • Endret

Teksten ble først publisert av Bodø Nu.

– Folk internt jobber mye og synes det er rimelig tøft, men mine ansatte har klart å opprettholde tilbudet til publikum, til tross for den krevende situasjonen, sier politimester Tone Vangen til Bodø Nu i går.

Bakteppet er at den gryende misnøyen i bodøpolitiet siver til overflaten.

Resultatet av den forhatte nærpolitireformen, som aldri har hatt betydelig forankring hos grasrota i politiet, er i ferd med å åpenbare seg:

Færre politifolk på gatene i Bodø. Ikke flere.

Et politi som for folk flest vil oppfattes som fjernere, ikke nærmere.

Tidligere NATO-general Robert Mood har vært en av reformens skarpeste kritikere. Han treffer spikeren på hodet i denne passasjen:

– Hvis en lensmannsbetjent kjørte forbi den lokale puben klokka 23, kunne han rulle ned vinduet og fortelle overberusede Per at det var på tide å legge seg - og et slagsmål kunne bli unngått. Eller ved storbranner, hvor politiet visste hvem som bodde hvor: For eksempel om det bodde gamle folk som var dårlig til bens i huset, sier han, sier han i et intervju med Dagbladet i januar.

Han fortsetter med å slå fast at det ville vært fullt mulig å effektivisere politiet på toppen, i stedet for på gatene.

Men det sistnevnte blir altså resultatet. I Bodø reduseres ifølge våre kilder vaktlagene fra fire til tre. Dersom to tjenestemenn for eksempel må frakte en overstadig beruset person inn til politistasjonen, står én igjen i felten.

Det er ikke vanskelig å forstå at politifolk føler de ikke lenger kan ivareta folks trygghet. Konklusjonen er egentlig gitt: Vi får et svakere politi som er mindre til stede.

Hva så med politimesteren?

Tone Vangen er i en tilnærmet umulig situasjon, mellom barken og veden. Hun blir pålagt å gjennomføre en reform hun umulig kan være en stor tilhenger av, og hun ender opp med å bruke ordet "krevende" på autopilot når pressen ringer. Det er i det hele tatt krevende nok å høre på.

Kunne hun stått på barrikadene? Kunne hun kjempet for interessene i Nordland politidistrikt?

Det er vanskelig å si. Men én ting er sikkert. Når Vangen ved flere anledninger skriver kronikker for å forsvare reformen, da vifter hun med rød klut foran de ansatte som faktisk er ute på gata, de som hver eneste dag skal besørge tryggheten for innbyggerne.

Stort fjernere er det ikke mulig å komme fra menneskene som Vangen tross alt er satt til å lede.

Det er nok derfor det er en utbredt oppfatning på politihuset at ledelsen ikke vil lytte.

Til toppen