Private bevis - for de pengesterke

Fremskaffelse av bevis i straffesaker utvikler seg nå til et kommersielt marked.

  • Endret

I praksis betyr det at de med penger kan skaffe seg bevis andre ikke kan gjøre.

Staten følger ikke eget prinsipp om at staten skal sørge for innbyggernes rettssikkerhet. Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund inviterer til en prinsipiell debatt.

- Jeg ser at Norsk forening for privat etterforskning og sikkerhet argumenterer ut fra at hvis vi får en autorisasjon, blir vi kvitt de useriøse aktørene. Likevel sier PF blankt nei. PF ønsker ikke å uthule prinsippet nedfelt i Politilovens § 1 - «staten skal sørge for den polititjenesten som samfunnet har bruk for». Samfunnsmessig og historisk er en av statens viktigste oppgaver å sørge for at landet har det politi landet trenger. Nå er det for lite politifolk, og politiressursene er for små. Det er årsaken til at det blir grobunn for et kommersielt marked for politimessige tjenester. For meg er det et paradoks at Stortinget legger et prinsipp til grunn gjennom loven, men som Stortinget ikke følger opp ressursmessig, sier Johannessen.

Han viser i tillegg til at det er stadig flere offentlige etater som bygger opp en egen etterforskning uten en helhetlig politisk debatt.

- Politirolleutvalget sa at vi skal ha ett politi i landet. I praksis er det prinsippet nå forlatt. Politiets monopol på etterforskningsansvar og maktanvendelse spres nå utenfor samfunnets kontroll, mener Johannessen.

Kjøper seg bevis

- I dag fungerer det svært bekymringsfullt. Private etterforskere som opererer helt fritt i forhold til straffeprosessloven og påtaleinstruksen leies inn for å skaffe nye bevis i saker der politiet må stanse etterforskning på grunn av økonomien. Samfunnets utfordring blir å ta stilling til om denne type bevis skal kunne brukes i retten. Hvis så skjer, blir det i så fall en enormt stor forskjell på fattig og rik. Vi vil i praksis få et system for de som har penger, og et annet system for de som ikke kan hyre inn kostbar hjelp. Det er stikk i strid med de prinsipper som råder her til lands, sier Johannessen.

- Det vi ser er at folk med god råd under etterforskning kan kjøpe seg en kombinasjon av advokat og etterforskningsbistand. I større og større grad jobber disse i et team. Helt uavhengig kan de jobbe videre uavhengig av politiets egne begrensninger. Satt helt på spissen kan en kriminell med mye penger legge frem nye bevis for retten, og bli frikjent. Da får vi et brudd i bærebjelken i et demokratisk samfunn - likhet for alle, sier Johannessen.

Hva slags system ønsker vi?

Johannessen innrømmer likevel lett at det offentlige systemet ikke er perfekt.

- Jeg ser hva privatetterforsker Tore Sandberg har utrettet. Han har skapt norsk rettshistorie med sin formidable innsats i blant annet Fritz Moen og Liland sakene. Med hans innsats ferskt i minne, er det klart at dette ikke er noen enkelt debatt, erkjenner Johannessen.

- Men min tilnærming vil uansett være at det kan ikke være slik at økonomien til den enkelt som avgjør om man får sjekket ut sine opplysninger eller ikke. Eller om saken i de hele tatt blir etterforsket. Hvis politikerne sørger for at det offentlige systemet har tilstrekkelig med ressurser, kvalitet og kompetanse, er det den beste garantien for lik rettssikkerhet for alle. Poenget er at det offentlige aldri vil ha kommersiell interesse i en straffesak og etterforskning. Det offentlige politiet vil alltid ha som mål å få frem sannheten, sier Johannessen.

Han mener det er ille at noen i en straffesak har kommersielle interesser. Å leie inn noen for å jobbe med straffesaken, betyr at det ligger i sakens natur at man bare er på jakt etter bevis som taler til fordel for den som har betaler regningen.

Advarer

- Flere og flere inntar et pragmatisk syn på spørsmålet knyttet til innbyggernes rettssikkerhet. Denne sikkerheten er for alvorlig til at den kan bli kommersialisert. Politiets Fellesforbunds klare konklusjon er at vi går i mot en autorisasjonsordning. Vi oppfatter at dette er en ansvarsfraskrivelse fra Stortinget ved at de ikke følger opp prinsippet med at det er staten som har ansvaret for å holde landet med polititjenester. En autorisasjon blir det endelige beviset på at Stortinget ikke tar egne lover seriøst. Da har vi et fundamentalt problem. Det har blitt et stort gap mellom politiets lovpålagte oppgaver og det politiet har kapasitet til å gjøre. Stortinget og Regjeringens syn på spørsmålet om fragmentering av makt - og etterforskingsmonopol vil være avgjørende for utviklingen. Tilstrekkelige politibudsjett vil avdempe oppveksten av alle andre med politilignende tilbud, sier Arne Johannessen alvorlig.

Kommet for å bli

- Vi lever i en rettskultur der det er et alminnelig respektert standpunkt at en hver må ha anledning til å knytte til seg det som kan stille hans sak bedre. Likevel er det i aller høyeste grad berettiget at PF nå tar opp denne problemstilling. Men problemet med Arne Johannessen er at når det dukker opp et problem, ser han penger som løsningen. Uten å kjenne omfanget, har jeg fått et inntrykk av at private etterforskere kan være villig til å bruke metoder som er forbudt for politiet. Likevel er de bundet av allmenn lov og rett. Jeg tror vi må se i øynene at ordningen med private etterforskere er kommet for å bli. I stedet for å nekte de å legge frem bevis for retten, tror jeg at løsningen blir at man skaffer seg et juridisk seletøy gjennom en autorisasjonsordning. Da tror jeg vi hadde fått en bedre kvalitet på det de leverer, sier direktør Georg Apenes hos Datatilsynet.

Riksadvokaten bekymret

- Det er åpenbart at bruken av private etterforskere kan medføre forskjell på folks muligheter til å ivareta sine interesser, sier statsadvokat Johan Kr. Øydegard ved Riksadvokatembetet.

- Hensynet til den enkeltes rettssikkerhet kan bli skadelidende dersom bruken av private etterforskere forrykker styrkeforholdet mellom partene, eller fører til at det blir anvendt metoder som den ene part ikke har ressurser til å forsvare seg mot eller til å imøtegå på adekvat måte.

- Utgangspunktet er knyttet til etterforskning av straffesaker, og hos riksadvokaten er vi av den klare oppfatning at all etterforsking av straffbare forhold hører inn under politiet. Dette er et område som ikke er egnet for privatisering. Dette medfører krav til påtalemyndigheten om effektivitet, kvalitet, og at vi inngir slik tillit at straffbare forhold regulært blir anmeldt. Vi må være lydhøre for etterforskningsskritt fra partene, og også lojalt lete etter de spor som kan tale for frifinnelse, slik vi er pålagt etter loven. Jeg erkjenner at vi tidligere kanskje ikke har vært flinke nok til å gå inn i saker som har vært avsluttet, og jeg ser at dette kan ha vært med på å skape et marked for private etterforskere, sier Øydegard, som mener at dersom politi og påtalemyndighet lykkes, vil det kunne bidra til å ta bunnen ut av det private markedet.

Øydegard viser til ordningen med en egen gjenopp­tagelseskommisjon.

- Gjenopptakelseskommis­­­jo­nens oppgave er å undersøke faktum i den saken som begjæres gjenopptatt. De har egne etterforskningsressurser, slik at den som begjærer gjenopptagelse ikke trenger å presentere en fullt ferdig etterforsket sak for å få en forsvarlig behandling av begjæringen. Dette burde være med på å ta bunnen ut av det private markedet i disse sakene, sier Øydegard.

Ikke regelverk

Øydegard viser til at det er en generell bekymring at private etterforskeres virksomhet ikke er underlagt noe regelverk.

- Vi har ikke noen garanti for at disse er lommekjent i lover, regler, prinsipper og ivaretakelse av personvernhensyn. Dette kan medføre rettssikkerhetsproblemer. Særlig hvis den som blir etterforsket heller ikke kjenner regelverket, og det kan da være en risiko for at etterforskningen går for langt i forhold til regelverket, eller at det benyttes metoder som er uheldige i et rettssikkerhetsperspektiv.

Begrenset bevisverdi

- De som opererer i dette markedet har ulik erfaringsbakgrunn. Vi har sett at kvaliteten på arbeidet som presenteres kan variere, og kan ha nokså begrenset bevisverdi. Domstolene skal vurdere om bevisene er fremskaffet på riktig måte. Dette innebærer at man vil kunne støte på problemer med å få anledning til å føre «bevis» for retten, dersom beviset er fremskaffet på krenkende eller utilbørlig vis. Det skal vurderes om viktige rettssikkerhetsgarantier er brutt eller ikke. Dette har blant annet sammenheng med kravene til rettferdig rettergang. Hvis slike prinsipper ikke er fulgt, vil bevisene bli tillagt mindre vekt enn der hvor det ikke er noe å si på fremgangsmåten eller de kan bli nektet fremmet, sier Øydegard.

Vurderes på nytt?

- Spørsmålet om autorisasjon for private etterforskere ble utredet for noen år siden. Da kom man til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å innføre en autorisasjonsordning. Når man ikke har en offentlig autorisasjonsordning, så innebærer det at samfunnet heller ikke har noen sanksjonsordninger for aktører som opererer på en uheldig måte. Samtidig ser vi at det har vært en betydelig utvikling og vekst innenfor området privat etterforsking, på samme måte som i sikkerhetsbransjen. Derfor vil det nok før eller senere være naturlig for myndighetene å vurdere spørsmålet om en autorisasjons- og kontrollordning på nytt, mener Øydegard.

Burde aldri vært i bransjen

Ved flere anledninger har Iver Stensrud i Oslo politidistrikt blitt kontaktet av privatetterforskere mens politiets egen etterforskningen har pågått.

Iver Stensrud er leder for organisert kriminalitet i Oslo politidistrikt og var blant annet ansvarlig for etterforskningen av Munch-saken.

- Jeg vet det er folk, uten en fortid i politiet, i den private etterforskningsbransjen som aldri burde vært der. Flere tidligere politifolk har ofte en økonomisk baktanke med å hoppe over fra politiet og over i det private, sier Iver Stensrud.

- Det er helt vanlig både i det private og det offentlige å skifte arbeid å søke andre stillinger som er avlønnet bedre, sier Leif A. Lier, tidligere polititopp i Oslo politidistrikt og nåværende privatetterforsker.

Selv har Iver Stensrud ved to-tre anledninger blitt oppringt av flere tidligere politifolk som har gått over i den mer lukrative privatetterforskningsbransjen.

Den kanskje mest oppsiktsvekkende kontakten oppsto under etterforskningen av Munch-saken mens politiet fortsatt ikke var i mål med sin etterforskning.

Ifølge Iver Stensrud ringte Leif A. Lier direkte til han for å opprette en kontakt for en tidligere bekjent. Personen det dreide seg om, er en av verdens mest berømte privatetterforskere innen kunsttyverier, engelske Charles Hill. Leif A. Lier bekrefter dette overfor Politiforum.

Ikke involvert

- Men jeg hadde ikke noe oppdrag i denne saken og tok kontakt med Iver Stensrud fordi Charles Hill ba meg om dette. Jeg kjenner Hill jeg fra tidligere, og han ønsket å bistå og komme med innspill i etterforskningen i Munch-saken. Charles kjenner også Iver Stensrud fra tiden da Iver jobbet i London. Så dette er helt udramatisk, sier Leif A. Lier.

Iver Stensrud på sin side, sier har en litt annen versjon.

- Leif A. Lier ringte meg og sa at han satt i bilen på vei inn til Oslo og at han gjerne ville ha et møte med meg. Jeg sa at det passet dårlig, men avviste ikke. De kom med innspill i møtet, men jeg takket høflig nei til tilbudet, sier Iver Stensrud.

- Det er korrekt at Charles Hill diskuterte og kom med forslag til hva han kunne hjelpe til med. Etter dette møtet har verken Charles Hill eller jeg hørt noe fra Iver Stensrud, sier Lier.

- Når en sak er under etterforskning skal ikke advokater bruke privatetterforskere. Jeg har aldri hatt nytte av privatetterforskere, sier Stensrud.

- I henhold til stratteprosessloven paragraf 226, skal politiet etterforske en sak både til gunst og ugunst for en siktet. Det er en kjent sak innen politiet at det glipper litt når det gjelder å etterforske til gunst for en siktet. Det har noen ganger vist seg når jeg har bistått advokater i straffesaker, at det har kommet frem opplysninger til gunst for en siktet som har medført frifinnelse, sier Lier.

- Hva mener du om privatetterforskere generelt, Iver Stensrud?

- Jeg er av den oppfatningen at samfunnet har behov for denne yrkesgruppen. I mine øyne fungerer de ofte som konfliktløsere.

Ingen kontakt

Leif A. Lier sier privatetterforskere ikke har politimyndighet. Men det kanskje største problemet bransjen sliter med, er at privatetterforsker-tittelen ikke er beskyttet.

- Jeg er også enig med Iver at det er flere som driver i denne bransjen som aldri burde vært her. Jeg vet at det finnes tidligere straffedømte som i dag praktiserer som privatetterforskere, noe som selvsagt er helt uakseptabelt. Det finnes et etisk regelverk innen norsk forening for etterforskning og sikkerhet, som jeg regner med at alle følger, sier Lier.

- Benytter du deg av gamle kjente fra politiet når du skal ha informasjon i saker du jobber med?

- Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg drar selvsagt nytte av min erfaring fra den tiden jeg jobbet i politiet. Jeg tror ikke jeg er en dårligere etterforsker i dag enn da jeg var i politiet. Dersom jeg får et oppdrag i en sak som jeg vet er under politietterforskning, tar jeg alltid kontakt med seksjonssjef eller politioverbetjent for å spørre om han eller hun har noe i mot at jeg foretar etterforskning. Jeg har aldri fått et nei ved mine henvendelser, sier Leif A. Lier.

Til toppen