Privat ransøvelse

Våpenet ble funnet frem og han ringte til den lokale taxien. Med en god forklaring til drosjesjåføren om det synlige våpenet, gikk ferden i retning banken. For å gjøre dette mest mulig reelt var det viktig å ikke varsle banken.

Mannen ringte til en lokal lensmannsbetjent han kjente godt. Han nevnte sine planer og betjenten frarådet ham dette. Vel fremme ved banken gjennomgikk han taktikken og fant det rette øyeblikket for å fullføre sine planer.

Godt kjent i bygda og uten noen form for maskering gikk han inn i banken med hevet våpen. Han tilkjennega at det var et ran og at han skulle ha alle pengene. Ingen bag hadde han med seg, men en serviceinnstilt bank var behjelpelig, og pakket pengene til han, samtidig som de iverksatte sine ransrutiner.

Lensmannskontoret lå et steinkast unna. Vi ble varslet om forholdet ved at en bankansatt hadde lurt seg ut ei dør og løpt bort til politiet. Med rolig stemme sa han: «Tror dere må ta der en tur til banken. Det er et ran som pågår. XX står der med et våpen og skal ha penger».

Sammen med en kollega kom jeg meg raskt bort til banken. Sett utenfra var det rolig i og rundt banken. Ikke noe tydet på at det her nylig var gjennomført et ran.

Inne i banken hadde ansatte tatt grep. Da vi kom inn i lokalet satt gjerningsmannen og drakk kaffe sammen med banksjefen inne på hans kontor. De hadde en tilsynelatende god tone der de satt, bevisene var sikret og de hadde kontroll på våpen og bag med penger.

Gjerningsmannen drakk opp kaffen og ble pågrepet uten dramatikk. Etterforskning ble igangsatt.

Nokså kjapt spredte nyheten seg i bygda om at det hadde vært et væpnet ran mot lokalbanken. Tidlig kom kravet om at den lokale raneren skulle varetektsfengslet slik man leser i VG.

Den unge og lovende politifullmektig Knut Broberg ble satt på saken. Han fikk oppdraget med å forklare presse og lokalbefolkning at man her ikke stod ovenfor en tradisjonell raner hvor det var naturlig med varetekt.

Under hele etterforskningen og når saken kom til doms, manglet man et helt vesentlig vilkår for domfellelse for ran. Gjerningsmannen hadde ikke vinnings hensikt. Han gjentok hele tiden at dette var gjort i den hensikt å trene banken i sine rutiner. Han tok ikke imot pengene og hadde ikke ønske om egen berikelse.

Banken fikk i alle fall iverksatt alle sine planlagte rutiner. Disse fungerte utmerket.

Det skal sies at etter dette har det ikke vært andre forsøk til ran mot bygdas bank.

Men historien forteller ikke noe om kundeforholdet mellom banken og raneren.