Boka om politivoldsaken i Bergen er det drøyeste artikkelforfatteren har lest.
Boka om politivoldsaken i Bergen er det drøyeste artikkelforfatteren har lest. (Foto: Forlaget)

Politivoldsaken i Bergen

For å ta konklusjonen først: Dette er det drøyeste jeg har lest.

Kort oppsummert er historien denne:

I 1974-75 gjennomførte Gunnar Nordhus og Edvard Vogt en kartlegging av voldsofre i Bergen. De oppdaget at en stor andel av voldsofrene var ofre for politivold, og leverte senere en rapport som konkluderte med at omfanget av politivold i Bergen var skyhøyt og regelmessig av nærmest grotesk karakter.

Fakta

Tittel: Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale
Forfattere: Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Sider: 387

Rapporten ble gransket av et regjeringsoppnevnt utvalg, som konkluderte med at det som var beskrevet var riktig. Forskningen holdt høy kvalitet. Reaksjonene var naturlig nok sterke. I 1986 kom en lignende rapport med beskrivelser av 220 nye tilfeller av politivold i Bergen, nå uten anonymisering av offer og gjerningsmenn. Disse ble alle etterforsket av Oslo politidistrikt, som henla så å si alle sammen. Beskrivelsene av politivold var i hovedsak rent oppspinn.

Så fulgte straffeforfølgning for falsk forklaring («boomerangsakene»), som gikk gjennom hele rettssystemet. Sakene ble først avsluttet i 1998, da Høyesterett innvilget ny behandling. Påtalemyndigheten nedla påstand om frifinnelse av prosessøkonomiske hensyn. Forskerne fikk rosende omtale, og Vogt fikk opprykk til professor. Anders Bratholm, som ledet utvalget i 1981 og laget 1986-rapporten, ble utnevnt til æresdoktor.

Parallelt med rettsprosessen gikk et rasende ordskifte i alle medier. Injuriesaker ble tatt helt til Menneskerettighetsdomstolen, erstatningskrav florerte og sakene utviklet seg til personlige tragedier for flere. Politivoldsakene i Bergen startet en debatt som varte i flere tiår, og fortsatt henvises det til disse sakene når en omtaler politiet.

Et etterspill etter denne boka er nødt til å komme. Det er en katastrofe for tro-verdigheten til all samfunnsforskning om dette får stå uimotsagt.

Og så var det bare jug. De innsamlede dataene var falske. Det er i hvert fall forfatternes påstand, og den argumenterer de overbevisende for.

Hvorfor ble de ikke avslørt før? Svaret på det har boka ikke, selv om det lanseres noen teorier. Sentralt er at forskerne tidlig fikk støtte av autoriteter som Anders Bratholm og Johs Andenæs, og at svært få satt seg inn i rapporten som dannet grunnlaget. Kombinert med en effektiv mediestrategi ble det raskt etablert oppfatninger som politi og påtalemyndighet aldri klarte å møte.

Et etterspill etter denne boka er nødt til å komme. Det er en katastrofe for troverdigheten til all samfunnsforskning om dette får stå uimotsagt. For politiet i Bergen skjedde katastrofen i 1981.

Til toppen