Politiskudd og (urimelig) kritikk
«En tjenestemann som må gjøre det mest ekstreme som samfunnet krever av ham eller henne, fortjener i høy grad støtte. Også av samfunnet som tjenes.»
I visse situasjoner trenger samfunnet et bevæpnet politi. En slik situasjon oppsto natt til søndag 27.11.16, hvor politiet skjøt tilbake og tok et liv. Dermed fikk vi i Norge det fjerde dødsfallet forårsaket av politiskudd på om lag femten år. Det er ideelt sett fire for mye kan du si, men i internasjonal sammenheng er dette et oppsiktsvekkende lite antall. Årsaken er først og fremst at Norge har relativt sett lite grov voldskriminalitet. At personer imidlertid omkommer i forbindelse med kriminalitet, og også i kontakt med politiet, er nok desverre en uunngåelig konsekvens av politiets mest ekstreme samfunnsoppgaver.
Like sikkert som amen i kjerka kommer også kritikken mot politiet. Som samfunnets legitime utøver av dødelig makt må naturligvis politiet akseptere et kritisk søkelys. Likevel kan det være på sin plass å minne om at politiet generelt, og polititjenestemenn som har utført slike ekstreme tjenestehandlinger spesielt, også fortjener støtte. Om ikke av andre, så i hvert fall deres egne overordnede. Men selv dette kritiseres. Advokat John Chr. Elden skriver i sin blogg at «skadevolder får legge alle premissene for medias dekning», og at den samme skadevolder kommer «først til Twitter». At politiet varsler om det som har skjedd, også på Twitter, burde ikke overraske noen. At de derimot med dette «får legge alle premissene for medias dekning», er det derimot noe vanskeligere å følge. Man skulle tro at media selv er i stand til å styre sin dekning.
I bloggen benevner Elden politiet, som institusjon, «skadevolder». Jeg er usikker på om dette er hensiktsmessig begrepsbruk, og kanskje sier det også noe om Eldens ståsted. Men la det ligge. Elden mener politiets uttalelser viser forutinntatthet. Etterforskningen må komme først, og konklusjonene etterpå. Det nok så, men at man har en foreløpig oppfatning av et hendelsesforløp, er ikke det nærmest umulig å unngå – på samme måte som en vitenskapelig hypotese danner grunnlag for vitenskapelige forsøk? Vil ikke slikt også endre seg dersom etterforskningen tilsier det?
I Dagsrevyen 28.11. retter også advokat Frode Sulland en tilsvarende kritikk. Han reagerer på at stabssjefen i Agder politidistrikt uttalte at politifolka oppfattet dette som en nødvergesituasjon, og som følge av dette så seg nødt til å skyte. Ifølge Sulland er det problematisk at politiet gir uttrykk for denne oppfatningen, som han kaller «en konklusjon» hvor det fastslås at dette var en «lovlig nødvergehandling». Det siste er faktisk uriktig. Hører man etter på det som blir sagt, så er det ingen konklusjon. Ledelsen ved politidistriktet gir uttrykk for, det nokså selvfølgelige vil jeg si, at politifolka oppfattet dette som en nødvergesituasjon. Å opplyse tjenestemannens oppfatning er naturligvis ikke det samme som å konkludere med resultatet fra etterforskningen. Det vil komme senere. Rimeligvis oppfattet også polititjenestemannen at man sto overfor en nødvergesituasjon. Ellers ville han eller hun neppe skutt. Etter mitt syn var dette snarere forbilledlig politiledelse og viser ingen forutinntatthet i etterforskningen. Mer enn noen andre burde både Elden og Sulland vite at stabssjefen, et døgn etter hendelsen, ikke uttaler seg som etterforskningsleder og konkluderer med etterforskningsresultatet. Han gir foreløpige opplysninger om et hendelsesforløp og gir en forklaring på hvorfor polititjenestemennene handlet som de gjorde.
Nå er det også Spesialenheten for politisaker, og ikke politiet selv, som skal etterforske og avgjøre hvorvidt dette var en lovlig tjenestehandling eller ikke. Sulland er likevel redd for at dette vil legge føringer på deres etterforskning. Altså, at polititjenestemannens oppfatning, målbåret av hans leder, skal påvirke Spesialenhetens etterforskning? Blir ikke dette noe søkt? En så liten tiltro til Spesialenheten virker for nokså anstrengt.
Advokat Elden avslutter sin blogg med at politiets opptreden er «å bære bensin til bålet i den kritikk som alltid kommer etter slike dødsfall». Jeg tror ikke det er treffende. Snarere kommer kritikken fra det samme holdet, uansett hva politiet sier og gjør. Urimelig kritikk virker demotiverende på et politikorps. Politiet utfører en svært nødvendig samfunnsoppgave som betyr, bokstavelig talt, liv eller død. Dessverre er oppgaven ofte like utakknemlig som den er krevende. Gjennom flere år som polititjenestemann har jeg selv erfart det. En tjenestemann som må gjøre det mest ekstreme som samfunnet krever av ham eller henne, fortjener i høy grad støtte. Både av sine nærmeste ledere, men også av samfunnet som tjenes. I motsatt fall vil vi få unnfallende tjenestemenn. Politifolk som unngår å utsette seg for den kritikk og fordømmelse de uansett vil oppleve. Det er synd. Mest av alt trenger vi et handlekraftig politi som er villige til å verne deg og meg den dagen det trengs. Da bør politikritikken reserveres til de situasjoner hvor den er rimelig og treffende.
