Politimann ble alkoholiker

Alkoholen ødela livet hans.

Ute av etaten: Politimannen angrer på sine valg (foto: Ole Martin Mortvedt).

Alkoholen ødela livet til politimannen. Han mistet bådesamboer, familie og jobb. Nå angrer han bittert på sine valg.
Øynene til den erfarne politispaneren plukker meg ut før jegfår presentert meg. ­
– Jeg skjønte det var deg jeg skulle treffe, sier han.Alkoholikeren.

Han søkte spenning, og fikk det. Befalsskole, politiskole,lensmannsbetjent, spaner, tjeneste i en rekke helt spesielle oppdrag i noen avverdens mest spente områder står på Cven. Var det noen som trengte en til å gåforan når ting tettet seg til, sto han bestandig fremst. Han var en utpreget«ja-mann« som var lett å ringe når noe ekstra skjedde. Ekstravakter påjulaften, forlengede skift som spaner, sjåfør i en dekkoperasjon i enpenge­transport som ble ranet i Nord-Norge, kuler som suste forbi på Hebron,massegraver som skulle registreres i Bosnia. Alt prellet av på mannen somsitter foran meg. I dag har han diagnosen «post traumatisk» syndrom. Tøffeopplevelser som hadde brent seg fast på netthinna kom stadig oftere. Ryggsekkenmed belastninger fra et tøft politiliv ble samlet sett for stor. En pils omkvelden var ikke lenger nok til å glemme når nattemørket senket seg. Nå er hanalkoholiker og periodedranker.

Edru i flere dager

La oss kalle han «Arne». Han vil ikke at hans identitet skalavsløres. Ikke fordi at han er redd for å stå frem. Men han vil ikke attidligere kolleger skal føle seg presset. Fordi det han har å fortelle er enhistorie om hvordan alkoholen har flommet i politi og FN-miljøer som erskjermet av et nært broderskaps

lignende samhold. Dette er historien om

hvordan alkoholen ødela jobb, økonomi og samboerforhold.

Han er edru i dag. Har vært det i flere dager. Og han bæreralderen på 49 år fint. Noen nesten usynlige arr ved øyenbrynet er de enestetegn som vitner om et knallhardt møte med asfalten – i fylla.

Angrer bittert

I 2001 kalte sjefen «Arne» inn til sitt kontor og fortalteat det var etablert en mistanke om at han hadde et alkoholproblem. «Arne» fikktilbud om innetjeneste, og det ble etablert et opplegg hvor han skulle møte enfast kontakt hver morgen, rett og slett for å høre hvordan det sto til. Og«Arne» fikk etter hvert et tilbud om et behandlingsopplegg

gjennom Akan. Problemet var at «Arne» da måtte erkjenne athan hadde et alkoholproblem.

– Da var jeg rett og slett for stolt til å takke ja. Jeg bleforbannet, og ville selvsagt ikke erkjenne at jeg hadde et alkoholproblem. Jegforlot sjefen, valgte den enkleste løsningen og skrev min egen oppsigelse. Jobbvar ikke noe problem. Allerede hadde jeg min egen budbil, det var nok å gjøre.I dag angrer jeg bittert på at jeg ikke takket ja til sjefens tilbud. Den fastejobben i politiet var det som holdt meg ifra å falle ned i alkoholens dypeelendighet. Når jeg begynte som selvstendig næringsdrivende med egen bil, kunnejeg jo tilpasse jobbingen til drikkingen. Hadde jeg lyst tilå drikke, kunnejeg jo bare la bilen stå, sier «Arne».

Nedoverbakken ble bratt. Etter noen år gikk firmaet somskaffet «Arne» oppdragene konkurs. Samlet tapte han rundt en halv millionkroner, mistet bilen og fikk skyhøy gjeld. Samboeren orket ikke mer, og deflyttet fra hverandre. Veien til å søke trøst hos flaska ble enda kortere.

Spanertiden – tett miljø

Når periodene med alkohol fyller dagene, finner du i dag«Arne» på en benk under brua sammen med de andre alkoho­likerne i hjembyen.Generøst deler de det de finner av alkohol.

– Egentlig har jeg ikke bytta sosialt miljø. Før kikket jegpå drukkenboltene gjennom vinduet i politibilen. Nå sitter jeg sammen med dem,sier «Arne» med et skjevt smil.

– Hadde jeg fått det samme tilbudet

fra politiet en gang til, hadde jeg garantert takket ja idag. Førerkortet har jeg jo i behold. Nå har jeg ikke den samme stoltheten,sier «Arne».

Som samtidig presiserer at han ikke bærer nag til politietsom arbeidsgiver. Situasjonen han har havnet i er et resultat av egne valgmener han.

– Livet som politispaner var

spennende, variert og ga et veldig godt samhold innenspaningslaget. Jobbene vi tok handlet om store alvorlige straffe­saker som varviktige. Vi følte vi gjorde en viktig jobb, sier «Arne».

De viste aldri hvor dagen endte, og det var ofte atspaningslaget som skulle ta over ikke sto parat når arbeidsdagen

sluttet, rett og slett fordi ingen viste hvor den som blepåspanet skulle. Det sosiale livet ble ofte begrenset til eget spaningslag.

– Vi gikk ofte ut på byen etter at jobben var gjort,samtidig som jobben ofte var å være ute på byen. Avtaler ble ofte brutt pågrunn av jobbens store grad av uregelmessighet. Og gradvis tok jobb ogspaningslag over for roller som familie og sosialt nettverk skulle ha spilt.For en rekke av gutta på spaningslaget spilte det liten rolle fordi de likevelikke hadde familie. Lagånden innen spaningslaget var så god at den nesten blesterkere enn for familien. Vi kunne nesten forvente at samboeren skulle ha merforståelse for jobben enn for privatlivet. Alkohol var en vesentlig del avbildet når spaningslaget møttes privat, sier «Arne».

Troppsjef i Libanon

– Etter 13 måneder i krigsherjede Libanon tok vi debriefenpå «The Scotchman» i Oslo. Bak i herculesen på veien hjem var utfordringen åholde seg edru nok til å kunne fylle ut tolldeklareringen når vi landet. Demange støyende timene bak i flyet ble døyvet med alkohol. På «The Scotchman»gikk vi rett ned i kjelleren der det ble pizza, øl og dram. Neste dag var dethver hjem til sitt med lomma full av penger. Debrief var bare noe vi hadde lestom.

I Jugoslavia i sektor Øst - Bosnia var «Arne»liaison-offiser for Civpol, og hadde ansvaret for kontakten mellom FN og lokalemyndigheter. Kroatene begynte å røre på seg, og «Arne» fikk i oppdrag åregistrere alle massegravene i hele

området. Alene, kun sammen med tolk.

– Med en gang jeg kom til masse­gravene haddejeg fått tipsom at enten bosnisk eller serbisk politi ville hindre meg. Måten de oppførteseg på gjorde at jeg til slutt ikke lenger fikk med meg tolker.

Tolkene følte seg truet og var redde for sine liv. «Arne»følte seg selv ikke direkte truet.

Også her var fritiden preget av mye alkohol, det var ingenbegrensninger i tilgangen, og «Arne» benyttet seg rikelig av tilbudet.

– Det var på den tiden at jeg skjønte at jeg begynte å fåproblem med alkohol­en, sier «Arne». På fritiden drakk han sammen med Serbiskpoliti for å bli venn med dem og for å bli akseptert av det lokale politi.

Full fest

– Da vi kom hjem til Oslo etter oppdraget

i Bosnia besto debriefen av å møte rett på hotell i Oslo.Men festen startet vi på flyet hjem til Norge, vi hadde jo selvsagt handlettollfritt før flyreisen. På hotellet i Oslo var det en kort orientering i formav en fellessamtale for alle som hadde vært ute. Samboere og ektefeller varinvitert. Vi ble fortalt om problemer vi kunne forvente. Vi ble fortalt atproblemer med alkohol og traumer var noe som kunne skje. Mange hadde liten lysttil å åpent fortelle om vanskelige episoder og problemer i et fellesmøte,særlig når kona satt på siden. Så selve debriefen ble kort. Deretter var detfull fest, de som arrangerte debriefen var selvsagt med på festen.

– Siste kveld medgjengen er bestandig spesiell, og virker sterkt følelsesmessig. Vi hadde værttett sammensveiset gjennom utrygghet og farer. Folk gråt over at de skulleskilles, forteller «Arne».

Kollega drakk seg i hjel

– Jeg fant henne på rommet – død, sier «Arne».

FN-tjenesten TIPH i Hebron ble den siste utenlandsmisjonenfor «Arne».

– Jeg skulle egentlig være der i bare tre måneder, men pågrunn av at ting spisset seg til, var det behov for å forlenge

oppholdet for oss med en del erfaring. Derfor ble oppdragetforlenget til seks måneder. Det var hyppig skyting med kuler som suste forbioss, og jeg opplevde en mobb som knuste frontruta i bilen til ossFN-observatører. De israelske

soldatene hindret oss i å gjøre jobben ved at de stansetbilen og laget sperringer slik at vi ikke fikk kjørt inn i de muslimskeområdene som var okkupert. De ville rett og slett ha området for seg selv utenplagsom observasjon fra utenforstående. Stemningen i Hebron var en kruttønneslik at det var greiest å enten holde seg i leiren, eller å dra inn tilJerusalem, sier «Arne».

Han forteller at i FN-leiren var det lett tilgang tilalkohol med en bar uten norske lukningstider og norske priser. Og turene tilJerusalem var stort sett festturer hvor alkoholen fløyt i strie strømmer.

– I Hebron var det en dansk

kvinnelig politikollega som tidlig i oppholdet pakket ut eistor krukke med piller. Vi spurte hva det var, og hun fortalte

at det var antabus som skulle hindre henne fra å drikke.Etter hvert så sluttet hun å ta pillene, og det viste seg at hun ikke haddenoen sperre på å drikke store mengder alkohol. Jeg sa til henne at hunmåttekutte ut alkoholen, og hun lovet bot og bedring. Sammen med en svensk

kvinnelig kollega passet jeg på henne som en smed fordi vifryktet at drikkingen skulle få alvorlige konsekvenser. Hele tiden gjemte vispriten hennes. Samtidig meldte jeg ifra til den danske kontingentsjefen omhennes alkoholproblem uten at han tok tak i det. Vi meldte i tillegg ifra tilden svenske legen i leiren, men

ingenting ble gjort.

Siste kvelden før dimisjon var det avskjedsfest. Ut påkvelden fikk jeg spørsmål om jeg viste hvor vår danske kollega var, hennes morville ha tak i henne. Jeg gikk med en gang til rommet, og fant henne død medbrennevinsflasken tømt ved siden av seg. Hun hadde drukket seg i hjel, sier«Arne» og blir stille.

Klarte ikke jobbe

Neste dag var programmet slutt, og «Arne» fløy hjem. Planenvar at han skulle begynne direkte på jobb i spaningslaget. Noen debrief fraUtenriksdepartementet som eide oppdraget var det aldri snakk om.

– Men jeg kjente at jeg ikke klarte å jobbe, og jeg orketikke å dra i min danske kollegas begravelse, sier «Arne».

Han tok fri uten å melde ifra til noen om hvor han var, oghan skrudde av mobiltelefonen. I en lånt leilighet drakk han tett i14 dager tilen bekymret kollega fant han. «I morgen må du være edru, du skal på jobbigjen«, var hans klare melding. Neste morgen kom kollegaen og tok «Arne» med påjobb. Resten er en historie

omhvordan et liv fylt av spenning ble et liv fylt av alkohol.

Til toppen